The Captive – Regi: Atom Egoyan – Ego Film Arts / The Film Farm – 1 t. 52 min.
Småguffen og velutført “missing person”-krim om kidnapping og barnemisbruk.
Om regissøren
Atom Egoyan ble født i Egypt til armenske foreldre, som kalte opp sønnen etter Egypts første kjernereaktor. Egoyan har uttalt at Bergmans Persona (1966) var filmen som fikk ham til å se mulighetene som finnes i filmmediet. Han har laget en rekke spillefilmer siden 1984, der Exotica (1994) og Den søte ettertid (The Sweet Hereafter) (1997) er de mest kjente og kritikerroste. Han beveger seg som regel i sjangrene drama, thriller og krim, ofte med et erotisk tilsnitt, som i Chloe (2009).
Handling
Matthew Lane (Ryan Reynolds) kjører hjemover med datteren Cassandra (Alexia Fast) etter at hun har vært på kunstløpstrening. Han stopper bilen ved ei veikro, og går inn for å kjøpe pai til henne. Når han kommer tilbake, er Cassandra sporløst forsvunnet. Etterforskningen ledes av den driftige Nicole Dunlop (Rosario Dawson), ekspert på barneforsvinninger og misbruk. Vi følger både politiet og kidnapperne, og uungåelig nok krysses stiene.
Dyktig sammenskrudd krimfilm
The Captive plasserer seg klart i krimsjangeren, og for dem som liker krimgåter på film, vil den uten tvil treffe blink. Den vinner poeng med sitt enkle, men uhyggelige utgangspunkt, sitt kledelige alvor og sine klassiske thriller-elementer. Skuespillerne har innlevelse og troverdighet, og gjør en meget god jobb. Spesielt lot jeg meg imponere av Rosario Dawson, som virkelig kledde rollen som bunnsolid politietterforsker. Må også nevnes at Kevin Durand er ytterst heslig i sin usympatiske rolle. Med andre ord er dette mye mer serverdig enn den jevne detektivtimen på fjernsyn. Dette er en dyktig sammenskrudd spenningsfilm som leverer ubehag og action. Plotelementet med barnemisbruk er selvsagt gyselig, men kanskje kunne Egoyan likevel gått enda lengre med virkemidlene, og gjort det mer guffent.
Lukket og hastig
Skal man sammenligne The Captive med andre nylige filmer i krim-subsjangeren “missing person”, som Prisoners og Gone Girl, føles den mindre og mer begrenset. Den er mer tematisk lukket, og det virker å være lite å studere utenfor fortellingens konkrete handling. Dessuten oppleves den litt hastig mot slutten, og selv om det er ingen direkte løse tråder, er det noe litt uforløst med det hele. Kanskje hadde den hatt godt av en halvtime ekstra med enda en vending eller to, slik som i Prisoners og Gone Girl? Som flere andre Egoyan-filmer, er den fortalt i ukronologisk rekkefølge. Dette skaper en fin dynamikk, og manusforfatterne skal ha kudos for å forme scener på kløktig vis, slik at seeren holdes skjerpet. De rene og snødekte omgivelsene er en flott ramme, og det er vanskelig å ikke tenke på Fargo i så henseende.
Til tross for visse problemer og begrensninger, er The Captive et stykke underholdende og spennende krim. Forlat vintermørket, kjøp noe digg og sett deg godt til rette i kinomørket.
