Å etterfølge en kultklassiker er ikke lett, heller ikke å gjenskape det som originalt er en tegneserie. The Crow (2024) er en god film, den bærer preg av tiden den ble laget i og er rett og slett en moderne gjenfortelling av den gamle klassikeren, for et bredere publikum.
På Kosmorama i år var jeg så heldig å bli invitert med på en film jeg i ettertid kom til å elske, dette var en av de siste visningene på festivalen. I de nye lokalene til Cinemateket så jeg The Crow (1994), den første filmatiseringen av tegneserien med samme navn. Filmen som siden har blitt en kultklassiker bærer også med seg den mørke historien om hovedrolleinnehaver Brandon Lee som døde i en ulykke med en ladet pistol under innspillingen.
Eric (Bill Skarsgård) og Shelly (FKA Twigs), er begge innlagt på rusinstitusjon, og det er her de først møter hverandre. Etter å ha blitt kjent lærer Eric at Shelly har en fortid hun prøver å rømme fra, ettersom hun var involvert med farlige mennesker. De rømmer institusjonen sammen og forelsker seg. Fortiden til Shelly tar henne igjen til slutt og hun blir drept, mens Eric får en sjanse til å hevne seg på alle som førte til Shellys død, for å kunne bringe henne tilbake fra underverdenen. Udødelig gjenoppstår Eric for sin siste hevn.
I filmen får vi tidlig bakteppet til hvordan hovedpersonene møttes, som bygger opp til film-tropen om hevn for en elskers død. Skarsgård spiller godt som Eric og har god kjemi med Twigs, og de er overbevisende i sine roller som eksentriske, unge forelskede 20-åringer med en litt ødelagt fortid. Det er også veldig tilfredsstillende når karakteren utvikler seg til å bli superhelten fra tegneserien, når øyesminken og skinnfrakken endelig er på plass, og hevnen skal begynne.
Senere i filmen blir historiens drivkraft litt undergravet. Både filmen fra 1994 og tegneserien er blitt kalt gotiske superhelt-fortellinger. Det er tydelig at de spiller seg ut i subkulturens storhetstid på 1990-tallet. Spesifikke estetiske og visuelle valg er noe jeg forbinder med subkulturen, og som også har vist seg i flere av filmatiseringene. Dette faller bort i denne filmatiseringen. Filmingen, kostymedesignet og koreograferingen av kampscenene hører litt for godt hjemme i den neste store populærfilmen, uten noe hinting til sine forgjengere.
Hevnkampen foregår over en lang periode der en stor del av filmen kun er blodige kampscener med sikkerhetsvakter. Dette er absolutt å forvente i en superheltfilm, men det som skulle være en fortelling om den sterke kjærligheten som driver en mann til å ofre alt for hevn, har blitt til sverdfekting fra Kill-Bill. Dette gjør også filmen litt langtrukket i perioder.
Det er verdt å hedre flere skuespillerprestasjoner, og de få gangene filmen henvender seg til tidligere filmer og deres estetikk i noen grad, slik som sluttscenen på slottet. Dette får de til selv om filmen forholder seg til et univers mer nært vårt eget. Filmen er god, underholdende og ganske sexy. Det er også en fengende historiefortelling med et godt handlingsforløp og en grei slutt. Hvis man ser filmen uavhengig av kildematerialet, tror jeg absolutt den vil underholde godt. Jeg er derimot ikke tilfreds med valgene som ble tatt for nyinnspillingen, og kjenner på at filmen ikke helt greier å formidle essensen av historien.
