[usr 3]
Det vil nok alltid være et nasjonalistisk, og noe tilgjort preg over krigshelt filmer uansett hvor de kommer fra. I Norge har vi vår egen rekke med krigshelter på kinolerretet, og det samme finner man utallige andre land. Filmer av denne sorten har ikke alltid en like bred appell, nettopp fordi den nasjonale appellen gjerne blir en viktig salgspunkt. Dette er i høyeste grad gjeldende for The Eight Hundred som har håvet inn hele 460.000.000 amerikanske dollar på hjemmemarkedet og er dermed (så langt, og etter all sansynlighet ved årsskifte) årets største box office hit på verdensbasis. Men hvor godt fungerer egentlig den kinesiske heltehistorien?
Settingen er den andre kinesisk-japanske krigen, året er 1937, og japanske styrker er i ferd med å ta over Shanghai. “800” menn (i realiteten 452, men den kinesiske kommandanten Xie Yinjuan ønsket å skjule sin egenlige styrke overfor japanerne) er siste gruppe med soldater som er igjen i Shanghai etter den kinesiske hæren har gjort retrett. På andre siden av Suzhou-elven midt i byen er en internasjonal, fredet sone siden Shanghai konsesjonen foregikk nettopp der. De 452 soldatene slipper ikke inn, og et folkehav av kinesere, internasjonale journalister og krigsobservatører kan ikke gjøre mye annet enn å observere soldatenes forsvar av et varehus på andre side av elvebredden. Som i de fleste heltefilmer er utgangspunktet her en sann fortelling, men selvfølgelig litt detaljjustert for mer spenning og følelser, og for bedre flyt. Likevel er flere av filmens mest spektakulære sekvenser svært lik de virkelige hendelsene.
Filmen følger de fem dagene med forsvar av lagerbygningen, med jevnlig veksling mellom japanske angrep og spennende pauser. De kinesiske og internasjonale tilskuernes oppmerksomhet og respekt for hendelsene over elven øker i takt med styrken og nådeløsheten til de japanske angrepene som stadig krever nye personlige (og implisitt nasjonale) ofringer fra de forsvarende styrkene. Kampsekvensene er presentert gjennom et utvalg av arenaer spredd utover lagerbygninger mange etasjer. Enten det er snakk om vannkanalen i kjelleren, de tomme mellometasjene eller selve lagertaket så er kampsekvensene nokså imponerende. Selve estetikken til produksjonen ligner til tider mer på et glattpolert videospill enn virkelige omgivelser, men i kombinasjon med menneskekaoset, slow motion og dundrende musikk blir den episke (eller rettere sagt heroiske, nesten mytiske) følelsen filmer sikter seg inn mot skapt.
Det er nettopp her selve poenget med filmen også ligger. The Eight Hundred er uten noen som helst tvil et nøye konstruert helteportrett av soldatene som forsvarte Shanghai, og til en viss grad også det kinesiske folket låst til en tilskuerrolle over elven. Selvrefleksiv dialog diskuterer hvordan “dette kommer til å bli husket”, og hvordan “det er opp til våre etterkommere i et bedre Kina å fortelle vår historie”. Nasjonalånden skal virkelig stimuleres, men sånn er det gjerne med denne typen historier. Likvel er det viss ironi å finne i at soldatene i filmen kjemper til siste åndedrag under det gamle flagget til republikken Kina, et flagg som i dag representerer Taiwan og som i andre settinger enn historiske ikke er lov å flagge.
For de som gjerne takker ja til en string med visuelt spektakulære heltedåder og episk, effekt-spekket action så er det mye å glede seg over i The Eight Hundred. Filmen tilbyr gjerne litt for mye av det gode når det gjelder nasjonalånd og heltedyrkelse, men den er heller ingen værsting innen denne kategorien. Spennende er den hvertfall, men det er vanskelig å leve seg skikkelig inn i noe så åpenbart konstruert (både visuelt og emosjonelt) som dette.
The Eight Hundred - Regi av Hu Guan. Manus av Hu Guan og Rui Ge: med Zhi-zhong Huang, Zhang Junyi, Hao Ou, Wu Jiang, Yi Zhang, Qianyuan Wang og Cheng Zhang. Land: Kina. Spilletid: 2t 29 min. Aldersgrense: 15 år. Norgespremiere: 11.12.20
