The Good Lie – Regi: Philippe Falardeau – Alcon Entertainment / Black Label Media / Blue Sky Films m.fl. – 1 t. 49 min.
De fire sørsudanske søsknene Paul, Jeremiah, Mamere og Abital, som har måtte flyktet fra de voldelige pogromene i hjemlandet, får endelig innvilget flyktningsasyl i USA (nærmere bestemt Kansas City), etter å ha tilbringt hele tretten år i en flyktningsleir i Kenya. Der blir de tatt i mot av sosialarbeideren Carrie Davis (Reese Witherspoon), som ser seg nødt til å hjelpe sørsundaneserne å integrere seg i det amerikanske samfunnet. I tillegg hjelper hun dem med å forene de tre brødrene og deres søster Abital, som ble plassert i Boston uten mulighet til å dra sammen med sine brødre, på grunn av et innviklet immigrasjonsbyråkrati.
Filmen er basert på en sann historie, og de fire søsknene er blant de sørsudanske flyktningene som ble referert til som ”The Lost Boys of Sudan”. Alle skuespillerne som spiller de sørsudanske rollene har vært blant disse fortapte barna, og enkelte av dem har i tillegg vært barnesoldater. Det er fire gode og autentiske prestasjoner vi får se.
Så er det spørsmålet om hvordan A-kjendisen Reese Witherspoon passer inn her? Ikke la deg lure av plakaten hvor hun preger hele forsiden. Det er faktisk sørsudanerne som bærer historien og styres av deres handlinger, mens Witherspoon står på sidelinjen og hjelper til. På ingen måte kan hun sammenlignes med Sandra Bullock i The Blind Side, som en velstående hvit kvinne som ”uselvisk” hjelper en afro-amerikansk tenåring med å komme inn i proff-fotballens verden, mens denne guttens handlinger på ingen måte har noen som helst innvirkning overhode. Han er rett og slett en mannekeng.
Men Witherspoon er det helt motsatte av Bullocks karakter. Hun er ugift, hardtarbeidende og ganske uformell. Hun er med andre ord en helt vanlig arbeiderklassekvinne som prøver å komme seg igjennom en kjedelig hverdag. Og det er ikke hun som kommer inn i sørsudanernes liv, men de som kommer inn i hennes, spesielt når det knyttes et vennskapelig bånd etter første møte, på grunn av sørsudanernes vennligsinnete kultur. Så klart gjør Witherspoon en god prestasjon, som den gode skuespilleren hun faktisk er. Og man kan jo skjønne at det trengs et stort navn til å gi filmen mer oppmerksomhet.
Filmen er en rørende ”feel-good”-film, men klarer å unngå å bli for meget av en tåreperse. Den er for det meste en moderat film med en god del triste og alvorlige øyeblikk, som det er mange av i filmens første kvarter, da vi går tilbake tretten år i tid og følger sørsudanernes farlige ferd fra Sudan til Kenya. Men når de kommer til Amerika blir det flere komiske innslag hvor de prøver å tilpasse seg den nye høyteknologiske livstilen. Blant annet vet de ikke hvordan en telefon fungerer. I tillegg blir de sjokkert når de får vite at Carrie ennå ikke er gift. Dette gir filmen en god menneskelig varme. Sammen ler vi og gråter med alle karakterene, og filmen ville ikke vært det samme uten.
Det eneste jeg synes var litt dårlig med filmen var at den av og til spilte safe, spesielt mot slutten. I tillegg var det et par sidehistorier sendt ute i filmen som jeg synes kunne blitt bygget mer rundt, og som kunne hatt en større konsekvens for hovedhandlingen. Men igjen så er dette basert på en sann historie.
I alt er The Good Lie en god medmenneskelig film som tar for seg de store kulturelle forskjellene på en alvorlig og humoristisk måte. Sammen med en god blanding av Hollywood-skuespillere (som Reese Witherspoon) og amatørskuespiller, ser vi her flere gode skuespillerprestasjoner. Man kan kalle dette en ”feel-good”-film. Den klarer å holde seg langt unna de verste klisjeene og forblir for det meste også en veldig jordnær film, i forhold til Hollywood-standarden.
