Arturiske legender er rare. De har en nesten uforklarlig miks av hedniske og kristne elementer, og de ble alle skapt flere århundre etter kong Artur er påstått å ha levd – av et flertall av forfattere og diktere som selv er spredd over noen århundre. Derfor er det så gøy å se en av de Arturiske fortellingene som, om ikke mindre kjent, er mindre typisk.
Sir Gawain er til det runde bordet hva Hawkeye er til Avengers. I en verden av halv-guder, monstre og demoner, finnes det rom for en mann som over alt bare er en typisk mann. Ikke overdrevent god, modig eller kjent, Gawain er hverken like mektig en kriger som Lancelot, men heller ikke en like ufordragelig manslut som han. Han er bare litt en kriger, og litt en manslutt. En av hans viktigste valg i legendene er å ikke ta mer enn et kyss per dag fra hans verts frodige hustru, og så gi dem tilbake til husbonden, noe han så klart gjør. I legendene. Men det aller viktigste historien om Gawain, er om hvordan han valgte å møte døden.
Filmen The Green Knight er herlig esoterisk. Veldig lite tid blir brukt på eksposisjon, langdrygde samtaler om hvorfor plottet er som plottet er. I stedet så får vi langdrygde samtaler om filosofi og fargeteori. Hvis en dialog ikke hjelper regissør David Lowerys visjon, så har regissør David Lowery kuttet den. Vi trenger ikke fortelle publikum hvem oldisen med ansiktstættis er, for hvis du kan noe som helst om legender så kjenner du igjen trollmannen av alle trollmenn. Faktisk er det veldig få navngitte karakterer i filmen. Unntatt tittelkarakteren, som har mer en tittel enn et navn, så er det hele 3 karakterer vi får vite navnet til. Fordi her er arketyper viktigere enn egennavn. Den gamle kongen er kanskje kong Artur, foreneren av England som dro Caliburn ut av steinen etc. Viktigere er det at han er den gamle kongen.
Den grønne ridderen er kanskje en av de beste nestenmenneskelige karakterene jeg har sett på skjermen til dags dato. Alt fra den digre kroppen av foreldet bronsje og rottent treverk, og en meget kraftig og markant stemme. I kontrast har vi Dev Patel som Gawain, en mann som er nesten for kjekk for all faenskapen og møkk han skal til å bli utsatt for på sin ferd med og mot økseskaftet. Nesten.
Miksen av det hedniske og kristendommen er i full kraft her. Gawains liv virker som midpunktet i en krig mellom heksekraft og kirken, hvor den grønne ridderen er skapt av den samme heksen som også gir Gawain sin sterkeste beskyttelse. Kirkens velsignelser viser seg å være ubrukelige som skjold, men en helgens hjelp er fortsatt det som skal til for å lede vår helt mot sin skjebne. Heksesirkeler, dødelige ritualer, tarot-motif og tryllepinner med futhark. Det er masse godsaker her for hobbyhekser (og alle hekser er hobbyhekser) å meske seg med.
Til slutt la meg si to ord til antatte konservative seere som muligens ikke setter pris på Dev Patels rolle i denne fantasy, middelalder, eurosentriske filmen om en adelig engelsk mann. Jeg vil bare minne dere på om en annen brun mann, ofte avbildet som en kjekk, skjeggete og langhåret, mann, som kysset og ble kysset av menn, som bar sitt dødsinstrument til sin egen henrettelse. Det er masse, masse litterære , historiske og bibelske paraleller her som er kjempekule. Å, ja, så hadde de Arturiske legendene flere riddere av ulike ikke-hvite etnisiteter og ikke-hetero seksualiteter, så bare hold kjeft.
Alt i alt er fortellingen om den grønne ridderen en fortelling om liv, død og ydmykelse. Om du så er av adelig slekt, del av verdens mektigste militær og har levd et liv med umatchet luksus, er du fortsatt av den grønne jord, og når du dør, skal du brytes ned til møkk og gjørme. Dette er epikk.
"The Green Knight" regissert av David Lowery. Spilletid: 2 timer og 10 minutter. Skuespillere: Dev Patel, Alicia Vikander, Joel Edgerton og Erin Kellyman. Aldersgrense 12 år.
