[usr 3]
Stopp meg hvis du har hørt denne før: En ung kvinne fra enkel bakgrunn har klart å sikre seg en assistent stilling hvor hun jobber for en industrikjempe og gjør enkle, stressfulle og utilfredsstillende oppgaver rundt hele klokken. Romkameraten, og hennes nærmeste venn, sier at jobben tar opp for mye av livet, og den ikke kan erstatte et virkelig sosialliv. Men vår heltinne falter ikke, for hun har en drøm, og denne assistentjobben fra hades er hennes fot inn døren. Det vil bli introdusert en ordentlig søtnos som går fra flørt til mulig kjæreste, til tapt kjærlighet når vår protagonist gaper over for mye med å balansere hennes to verdener.
The High Note sitt B-plott følger også takten til en godt slått tromme. En eldre, kvinnelig superstjerne er nå sett på som gammelt nytt. Hun er styrtrik, og omgitt av yes-menn som bare prøver å utnytte henne. Det er selvsagt ett unntak. Hun har en personlig assistent som er hennes største fan, og denne assistenten gjør sitt beste for å utfordre vår stjerne til å skrive ny musikk. Det jeg prøver å si her, om det ikke er tydelig, er at oppsettet i denne filmen ikke er spesielt originalt, men det gjør ikke filmen mye mer skade enn at en erfaren filmseer kanskje forutser plottet noe. Klisjéer er klisjéer fordi de funker.
Noe som trekker denne filmen opp ligger i karakterene. Grace Davis (Tracee Ellis Ross) er ekstremt sjarmerende og morsom som en eldre soul-diva med mer å gi, jeg kan absolutt forestille meg at Michal B. Jordan ville fridd til henne, og Jack Robertson (Ice Cube) fungerer overraskende bra for meg som en industriveteran og antagonist til vår hovedkarakter. Desverre blir Maggie Sheerwoode (Dakota Johnson) ganske kjedelig i hovedrollen, og selv om David Cliff (Kelvin Harrison Jr.) er en overbevisende playboy med hjerte av gull, så er ikke deres dynamikk spesielt underholdene. Max (Bill Pullman), er også veldig søt som Maggies enkefar og radiovert, og Katie (Zoë Chao) har noen av de beste øyeblikkene som romkamerat og jordnær medisinstudent.
Det er også noen sosiopolitiske ugler i mosen hos denne filmen. Denne filmen handler om en hvit jente prøver å klatre opp i soul-musikk industrien ved å kritisere og tråkke på flere afro-amerikanske karakterer. Det hjelper heller ikke at rase som tema ikke blir nevnt før en time inn i filmen, og etter dette blir lagt på hyllen deretter, overskygget av et ganske dårlig etablert feminisme element, som også ikke var nevnt før en time inn i filmen, og glemt før det nevnes igjen rundt slutten. Mishandlede plottpunkt som dette er noe jeg personlig finner veldig forstyrrende i en film, men en runde eller to til på skrivebenken, kanskje litt annen casting har fort kunnet fikset dette for meg.
En film som bruker musikkindustrien som setting må selvsagt ha et relevant lydspor, og heldigvis stiller THN med mye Soul musikk, som ikke bare er et element i plottet, men også bygger opp karakterenses tematikk. Omtrent det eneste som skiller Maggie fra en million andre både i denne filmen og i andre filmer, er at hun vokste opp med en far som jobbet i radio, og denne bakgrunnen er det som forklarer henner talent som lydprodusent. Filmen er også veldig god med montasjer, og klippingen og lyden jobber veldig godt sammen i disse seksjonene, med brudd og pauser som stopper montasjene fra å bli for kjedelige.
Alt sagt, så er The High Note egentlig en grei film. Jeg ville antakelig ikke sett den flere ganger, men den er kompetent, og jeg angrer sjeldent på å se en kompetent film. Jeg føler den er mer drama enn Rom-com, men den holder opp som begge. Den har også en liten tvist i tredje akt som jeg ikke så komme, så den består ikke av 100% klisjé, og det er godt nok for at jeg koser meg.
The High Note - Regi av Nisha Ganatra. Spilletid 1t 53 min. Land: USA Norgespremiere: 09.10.2020. Skuespillere Dakota Johnson, Tracee Ellis Ross, Kelvin Harrison Jr.. Aldersgrense: Tilatt for alle.
