The Interview – Regi: Seth Rogen og Evan Goldberg – USA – 1 t. 52 min.
Det viser seg at den nord-koreanske diktatoren Kim Jong-un (Randall Park) er en kjempestor fan av det amerikanske kjendistabloidshowet Skylark Tonight med David Skylark (James Franco). Produsenten for showet, Aaron Rapaport (Seth Rogen), blir ringt opp av nord-koreansk etterretning, som gir ham beskjed at Kim Jong-un ønsker å la seg intervjue av nettopp Skylark, noe han takker ja til. Det er på grunn av dette planlagte intervjuet CIA gir Skylark oppgaven i å likvidere Kim Jong-un, ved hjelp av en ricin-stripe festet på hånda, slik at Kim dør uforklarlig, og Skylark slipper unna mistanke.
Konseptet i seg selv er jo for så vidt genialt. Når det kommer til gjennomførelsen synes jeg at filmen kunne ha klart seg uten sex- og toaletthumoren, som er den typiske humoren til duoen Rogen og Franco, og hvis man setter den for seg selv, så er den humoren ellers morsom. Men jeg synes at filmen ville ha vært bedre hvis man hadde brukt mer voksne skuespillere, istedenfor disse forvokste pot-røykende guttungene, som Rogen og Franco er. Hvis de kunne ha mannet seg opp tror jeg nok at dette hadde vært på nivå med Dr. Strangelove.
Jeg lo mange ganger i løpet av filmen. Åpningsscenen hvor en liten nord-koreansk jente synger foran en stor folkemengde en sang om død over amerikanerne, var den perfekte start for den sprudlende desserten som kom etterpå. Jeg likte spesielt det satiriske aspektet ved filmen, og da det spesielle fokuset på medias rolle, med slike morsomme scener som den hvor Skylark intervjuer Eminem (spilt av Eminem selv) og Eminem kommer ut av skapet og sier at han er homofil, og hvor stor sensasjon de er når det kommer til seertall, mens Eminem ikke ser på dette som noe sjokkerende.
Jeg likte godt Randall Parks morsomme tolkning av Kim Jong-un, som viser oss at han er like gal, om ikke enda galere, enn sin far Kim Jong-il. Men det er selve fasaden som er det morsomste, hvordan Skylark lett lar seg lure av Kims manipulative teknikker, samtidig som han også lar seg lure av den ”velstående” hovedstaden Pyongyangs fasade. Også er jo slike latterlige skrøner som involverer Kims overmenneskelige evner obligatoriske. I denne filmen går det rykter om at Kim verken tisser eller bæsjer. Litt for umoden humor her, kanskje?
Etter å sett slik en skamløs propagandafilm som American Sniper, var det en lettelse da jeg dagen etterpå så The Interview, en film som langt ifra glorifiserer USA. For i disse vanskelige tider er det latter som er den viktigste medisinen. Og selv om den har en del toalett- og pot-humor, er fremdeles filmens hovedpoeng godt ivaretatt. Samlet sett så er dette er god komedie, spesielt på et satirisk plan.
