The Judge – Regi: David Dobkin – Big Kid Pictures / Team Downey / Village Roadshow Pictures – 2 t. 21 min.
Hank Palmer (Robert Downey Jr.) er en storbyadvokat med et knallhardt ytre og rykte på seg som en av de beste advokatene i byen. Når han får beskjed om at moren hans er død, drar han tilbake til Carlinville, den lille byen han vokste opp i. Hank og ”The Judge” (Robert Duvall), som er Hanks far, har en god del kjipe ting de må ordne opp i seg i mellom. Han må konfrontere alle han forlot da han stakk fra byen for mange år siden og faren blir mistenkt for å ha drept en mann alle i byen vet han hatet.
The Judge er en film med en god klype klisjeer, som fungerer tidvis ved hjelp av god timing. Estetisk sett er filmen kjempefin, men den er til tider i overkant sminka. Det er en scene jeg husker spesielt godt: Hank kjører på landeveien, men det er så plettfritt at det ser ut som CGI, eller så er det CGI og det svekker tilliten min til filmen som en realistisk skildring.
Lyset i filmen er dust og behagelig, som i et fint Instagram-filter. Jeg prøver å riste av meg fordommene og lar meg omfavne av den deilige nostalgiske varmen i fargene, selv om det føles noe skittent.
Noe jeg tror gjorde at jeg likte denne filmen her så godt er at jeg bestemte meg tidlig for å la alt skylle innover meg og nyte den så langt det lot seg gjøre. Enda en ting er at filmen er skreddersydd til hovedkarakteren. Robert Downey Jr. passer helt utmerket godt til å være en rik og umoralsk advokat, som klarer å snakke seg ut av de verste saker. Jeg får sympati for han fordi jeg håper og tror at han egentlig ikke mener å være fæl.
Alt bunner i noe understimulert i livet hans, det er derfor han gjør alt han gjør. Livet hans er bygget rundt materialismen, som for å drukne og glemme de tingene som tynger han. I løpet av filmen får vi se hvordan han går gjennom en personlighetsforandring og blir konfrontert med de tingene og personene som faktisk betyr noe. Jeg håper til slutt at han skal bli den han egentlig er: kjærlig, morsom, snill, sympatisk og karismatisk. (Og rik, kjekk, cocky, glup osv. da, seff).
Å skrive at jeg faktisk likte filmen godt, får meg til å føle meg litt uggen. Selv om jeg føler at de prøver å selge Hollywood-produktet Downey, så likte jeg filmen. Har det da egentlig noe å si hva de prøver på eller ikke prøver på? Jeg prøver å late som at det ikke har noe å si. Vi elsker vel alle Robert, hæ? Hæ!? Den filmen her er bare så typisk Robert, ass. Men seriøst, det er noe med han jeg ikke klarer å hate og er det egentlig feil?
Filmen snubler litt i seg selv og vi blir kastet rundt i historier og karakterer som vi aldri får vite noe mer om. Underveis i filmen forstår jeg ikke helt hvilke jeg skal bry meg om og hvilke jeg ikke skal bry meg om, det virker som om det er et virkemiddel for å vise oss hva som ikke betyr noe. Selv om jeg prøver å la de ligge, så ligger de fortsatt og ulmer i meg. Som om filmen gjør det den prøver å få Hank til å slutte med, stikke fra de kjipe greiene. David Dobkin har gjort en god jobb med å få frem hvordan man kan drukne i sin egen stolthet hvis man ikke tillater noen å komme innenfor. Ting er til tider overtydelig, og det fungerer i en film som det her. The Judge gir meg ikke noe rom til “å tenke sjæl” som Trond Viggo trolig hadde ønsket, men det fungerer helt fint. Den gjør akkurat det den sier at den skal gjøre, uten å forvente noe av meg.
The Judge er uansett en fin film om familie og det å finne seg selv. Jeg syns det er deilig å kunne se en klassisk fortellende film som har alle klisjeene, og fortsatt sitte igjen med tårer i øynene. Imponerende gjort. Selv om filmen av og til spiller i overkant på følelser og sympati (og Robert Downey Jr.), så er det et godt og dypt drama jeg koste meg med. Jeg vet ikke om den kommer til å sitte igjen i meg, men hvis man lar seg dulle med et par timer, så tror jeg man kan kose seg. Men, Dobkin, du kunne spart deg for den jævla “fistbumpen” i rettsalen…
