[usr 1.5]
Disneys storklassiske kronjuvel The Lion King har i år, 25 år etter dens originale utgivelsesår, fått en nærmest fotorealistisk remake som fans lenge har gledet seg mye til. Samtidig som det tekniske elementet gir oss noen utrolig realistiske animerte løver, mister historien alt for mye av sin originale magi i realismen. Resultatet er en blek og umotivert film som visuelt sett minner mer om en dramatisert episode av Planet Earth enn noe annet.
Om det er noe positivt å si om filmen, er det at Lion King (2019) er et mesterverk i teknologisk framføring. Det er en attraksjon i seg selv å se hvor detaljrik samtlige av dyrene på savannen er. Filmskaperne har virkelig gjort et utrolig research-arbeid da alle bevegelsene til dyrene ser og føles helt ekte ut. Disse svære løvene beveger seg som ekte kattedyr, vifter med ørene som ekte kattedyr og rynker på nesa som ekte kattedyr. Det hele ser mer fotorealistisk ut enn virkeligheten selv. Lik Jungelboken (2016) er det så avansert komplekst dataarbeid lagt inn i denne filmen at man ikke kan gjøre annet enn å ta av seg hatten og bøye seg i støvet.
Dessverre kommer der alt for mange negative konsekvenser av realismens begrensninger til å gjengi det ekspressive i historien. Fordi dyrene skal virke så fotorealistisk som overhodet mulig, framstår de uttrykksløse med tomme blikk gjennom hele historien. Den fargerike afrikanske naturen fra den originale filmen har her blitt byttet ut med et grått, tørt og kjedelig landskap som virker ribbet for følelser. Det fantastiske med den originale versjonen var hvor livlig og ekspressiv den kunne være. I animasjonsverdenen er alt mulig og energiske bilder skapte et utrolig livlig filmunivers. I remaken blir de mest livlige sekvensene som «I Just Can´t Wait to be King» og «Hankuna Matata» fanget av å holde seg til realismens begrensninger. To løveunger kan ikke klatre på et tårn av dyrene ved vannhullet, og hverken marekatter eller vortesvin kan svinge seg i lianer i virkeligheten, så derfor gjør de ikke det. Jon Favreau´s hyperrealistiske versjon mister dermed disneymagien som var så kjær i originalen.
Stemmeskuespillerne er absolutt ikke problemet med filmen. Nesten samtlige av skuespillerne gjør en utrolig god jobb med sine respektive roller. Da spesielt Donald Glover i rollen som Simba og Beyonce i rollen som Nala, som har god kjemi mellom seg og klarer å fange nyanser i karakterene. Legenden James Earl Jones gjør comeback som Mufasa, fordi selvfølgelig er der ingen andre i verden som kunne ha spilt hans ikoniske rolle bedre enn han selv. Seth Rogan og Billy Eichner er morsomme som Pumba og Timon, men jeg lengter fortsatt tilbake til de originale stemmene. Det trekker litt ned at Chiwetel Ejiofor ikke vil synge som Scar på «Be Prepared», men ellers satt rollen hans som et skudd. Det er derimot trist at selv ikke en så bra samling stemmeskuespill kan redde denne filmen. Man blir nemlig aldri helt vant til at stemmene kommer fra disse hyperrealistiske dyrene. Det er et unaturlig element og man sitter gjennom filmen med følelsen at noe ikke er helt på plass når stemmene kommer fra disse uttrykksløse dyrene.
Filmen har også særdeles få overraskelser å komme med da den kopierer originalen scene for scene uten at noen form for kunstnerisk frihet har blitt tatt. Originalmanuset er fulgt til punkt og prikke utenom bare et par linjer som er skiftet ut for å få en slags billig nostalgisk meta-film-opplevelse. Noe av bildekomposisjonen i filmen er utrolig bra fordi det følger bildekomposisjonen til originalfilmen. Det er riktignok stilig å se slike komposisjoner så utrolig fotorealistisk, men denne gleden er liten i forhold til skuffelsen fra resten av filmen.Det kan hende det bare er meg, men jeg syns også mye av musikken i filmen mangler mye av sin originale sjarm.
Det er ikke rettferdig å si at Lion King (2019) er en dårlig film fordi historien forblir uten tvil , lik den originale, et mesterverk. Problemet er at dette er en totalt unødvendig remake som ikke klarer å komme i nærheten av å være like god som originalen. Filmen har lite nytt og komme med. Den føles både sjelløs, kjedelig og blek. Den eneste positive kvaliteten med filmen er de teknologisk pene dataanimerte dyrene, men ærlig talt så blekner denne kvaliteten i forhold til problemene i resten av filmen. Disney-remakene har blitt kritisert for ikke å være like gode som klassikerne, og Lion King (2019) kommer ikke i nærheten engang.
The Lion King – regissert av Jon Favreau; skrevet av Jeff Nathanson og Brenda Chapman; med Beyonce, Donald Glover, James Earl Jones, Seth Rogan, Billy Eichner og Chiwetel Ejiofor; Spilletid: 1t 58m. Land: USA. Premiere: 17.07.19. Aldersgrense: 9 år.
