For første gang siden Gran Torino er Eastwood tilbake foran kamera i sin egen film, og enda han behersker håndverket og skuespillet, er The Mule milevis unna regissørens høydepunkt.
Etter økende økonomiske vanskeligheter, er Earl (Clint Eastwood) nødt til å finne en måte å beholde huset sitt og samtidig bidra til sin fremmedgjorte familie. Det som begynner som uskyldige bilturer uten for mange spørsmål utvikler seg fort til et omfattende forhold med et meksikansk kartell, hvor uforutsigbar vold er en del av hverdagen.
Som alltid har Eastwood teknisk stålkontroll. Det er ikke noe særlig minneverdig kamerabruk, men det er heller ingenting å utsette på kvaliteten. Enda filmen er løst basert på en sann historie, tar The Mule seg store friheter med fortellingen, og manuset er filmens desidert svakeste punkt. Det hele mangler en emosjonell dybde som resulterer i seige og direkte kjedelige sekvenser, og filmen klarer ikke å bygge seg opp til en særlig tilfredsstillende konklusjon.
The Mule håndterer raseforhold og kontemporære problemer på en vekslende og noe uforståelig måte. I en relativt sjarmerende scene referer Earl til en svart familie som ”negro”, og etter perplekse blikk til hverandre forteller de han respektfullt at det er upassende. Earl nikker og aksepterer det med et smil.. En annen minneverdig scene presenterer en livredd mann som blir stoppet av politiet og insisterer gang etter gang på at dette er det farligste øyeblikket i hans liv. Scenen er for så vidt treffende og ypperlig spilt av den ellers ukjente Javier Vazquez Jr., men problemet er at det vanskelig å lese hva Eastwood og manusforfatter Sam Doinick egentlig ønsker å si. Er det en slags samfunnskritikk, eller bare en observasjon? Er det en kommentar på raseforhold i det moderne USA, og hvis så, hva er kommentaren? Det manglende manuset gir ingen svar, og filmen har ingen klar stemme.
Eastwood viser seg fortsatt i stand til å stå foran kamera, og leverer en nesten lystig og tidvis morsom prestasjon, i kontrast til hans ellers typiske sur-gammel-gubbe rolle. Bradley Cooper har ikke fryktelig mye å spille på, men presenterer en upåklagelig tilstedeværelse som den autoritære og stillferdige DEA-agenten Colin Bates. Det mest minneverdige og forbausende dog er to ganger oscarvinner Dianne Wiest sin komplett talentløse prestasjon. Hun spiller faktisk så dårlig og er til tider så irriterende at det er ødeleggende for hele filmen.
The Mule svikter i sitt emosjonelle register. I mange tilfeller er det Dianne Wiest sitt elendige skuespill som ødelegger, men også scener uten henne faller for det meste flatt. Ikke en gang vonde og dype øyeblikk imellom Earl og hans fremmedgjorte datter Iris greier å vekke en reaksjon, og det på tross at det er Clint Eastwood sin faktiske datter Alison Eastwood i rollen.
The Mule lider av et manglende manus og en lite tilfredsstillende struktur og ender opp som en lite elegant og seig affære. Enda Eastwood fortsatt evner å spille og regissere, står det hele dypt i skyggen av hans tidligere mesterstykker som Gran Torino og Million Dollar Baby.
(Traileren er nesten komisk misvisende, og presenterer denne seige dramafilmen som en negl-bitende thriller.)
The Mule – regissert av Clint Eastwood; med Bradley Cooper, Taissa Farmiga, Clint Eastwood, Michael Peña og Laurence Fishburne. Spilletid: 1t 57m. Land: USA. Premiere: 11.01.19. Aldersgrense: 12 år.
