En ung prest (Krešimir Mikić) på en kroatisk øy rotter seg sammen med de to som driver kiosker på øya for å gjøre noe med det faktum at alle har sex uten å få barn. De bestemmer seg for å i skjul stikke hull på alle kondomene som selges i det lille samfunnet. Selvfølgelig oppstår det rabalder ut av dette.
Mye moro kan skapes av et sånt utgangspunkt og både The Priest’s Children og meg som tilskuer har det mest gøy når det lekes med denne ideen. Det begynner lovende med et Jakten / fransk nybølge-grep der presten snakker rett til kameraet og forteller historien fra byrjan av om det helvete han steller i stand. Deretter lekes det med prestens anspente forhold til sex i en (egentlig uforklarlig) scene der den ene kjøpmannen presenterer ulike kondomtyper på et bord. Det blir aldri hysterisk morsomt, men man trekker kanskje litt på smilebåndet av den nesten eventyraktige fortellingen.
Desverre tar filmen et toneskift midtveis som er svært uheldig for helheten. Tullinga som drev filmen blir satt på bakerste rad sammen med filmskapingen som har sittet bak der hele tiden, men vi la ikke merke til dens manglende tilstedeværelse fordi vi hadde det tross alt litt gøy. Til tross for at den gjorde narr av blant annet albanere og mentalt forstyrrede personer på en lat og mindre smakfull måte. Men når The Priest’s Children blir gravalvorlig blir filmens svakheter i manus, klipp og skuespill forsterket og nye problemer oppstår.
Det er spesielt en scene der noen skal spille død som er ganske utrolig fordi den ikke ble gjort om igjen ettersom man ser tydelig at skuespilleren lever. Den ekstremt repeterende trompetmusikken blir etterhvert også et irritasjonsmoment. Rusk i kontinuiteten blir merkbare. Det eneste positive jeg ser med overgangen til melodrama er at det gir filmens tittel flere betydninger, og ja, filmen går den veien man tror den går når man leser tittelen. Men kanskje The Priest’s Childrens største bragd er at man ikke føler noen verdens ting selv om siste halvdel handler om noe av de jævligste som finnes.
Det er ikke så gøy å sitte å skrive en negativ omtale om en kroatisk film ettersom veldig få ender opp med å komme på kino her i Norge. Dette er jo faktisk også egentlig en 2013 produksjon. Man har jo lyst til å kunne vise frem hvor mye bra som lages rundt om i verden. Desverre er nok dette en film som blir valgt ut for kinolansering på grunn av den dagsaktuelle tematikken fremfor dens evne som film, og kan derfor ikke anbefales til noen da det er en dårlig reklame for filmmediet.
The Priest’s Children (Svecenikova djeca) – Regissert og skrevet av Vinko Bresan; med Krešimir Mikić, Nikša Butijer, Marija Škaričić og Lazar Ristovski. Spilletid: 1 t. 36 m. Land: Kroatia. Premiere: 29. januar 2016. Aldersgrense: 9 år.
