Rocketman, den biografiske filmen om det elleville livet til Elton John har premiere om under en måned. Det å spille en annen person som mange har kjennskap til kan være nokså krevende, og dermed har vi i redaksjonen laget en liste over hva vi mener er de 10 beste skuespillerprestasjonene basert på virkelige mennesker.
10. Rami Malek som Freddie Mercury, Bohemian Rhapsody (2018)
Bohemian Rhapsody ble både nominert til, og vant flere gjeve priser under Oscar-utdelingen tidligere i år. Rami Malek klarte, ikke overraskende, å stikke av med statuett for beste mannlige hovedrolle for sin skildring av Freddy Mercury i filmen. Selv om filmen i seg selv har fått blandede tilbakemeldinger både fra kritikere og publikum, er det konsensus i Jump-Cut redaksjon om at skuespillerprestasjonen til Malek er intet mindre enn fantastisk. Malek, kjent fra Mr. Robot, tar i denne rollen på seg oppgaven om å skildre ikke bare en av verdens største rockestjerner gjennom tidene, men også en av de mest unike og distinkte rockelegendene som verden noensinne har sett. Dette klarer han med glans. Mercury skildrer her den selvsikre, dristige og fryktløse lederen av bandet som både klarte å løfte Queen opp til den suksessen de fikk, men også er skapte mye av problematikken innad i bandet. Malek er like overbevisende i rollen som Freddie på scenen, som Freddie i sitt privatliv. Med sin nyanserte og menneskelige tolkning, gjør han en opptreden som til tider totalt vil lure deg til å tro at det faktisk er Mercury som er på lerretet. Vi er like overbeviste som akademiet og gir derfor skildringen 10. plass på denne listen.
- Ingrid Karoline Karlsen
9. Denzel Washington som Malcolm X, Malcolm X (1992)
I 1992 laget Spike Lee og Denzel Washington pur filmkunst med filmen om Malcolm X. Washington er ekstremt troverdig i rollen, og kaprer essensen av hans karakter uten problemer, alt i fra kroppsspråk til tale og væremåte. Hans mange tordentaler blir briljant rekreert, og hans sinne og frustrasjon er noe Washington virkelig har lagt merke til. Han vet nøyaktig når han skal trappe opp og trappe ned intensiteten, og har laget en tredimensjonal figur som seere bryr seg fullstendig om. Filmen følger ham gjennom hele hans liv, og reisen og progresjonen av hvem Malcolm var som person er intet mindre enn et mesterlig portrettert av Washington. Malcolm X levde et episk liv, og rollen og filmen er vel så det.
- Lars Asbjørn Sandnes
8. Margot Robbie som Tonya Harding, I Tonya (2017)
Med en ny, og spenstig manke ser vi Margot Robbie som Tonya Harding i I, Tonya. Historien om den verdenskjente skøyteløperen er kan regnes som både ekstrem og kontroversiell, og Margot Robbie får frem begge aspektene ved sin dynamiske framføring. Det er enkelt å både føle med, og for, Tonya i filmen, samtidig som det kanskje til tider føles litt feil å gjøre det. Robbie får utbrakt energien mellom seg og sine medskuespillere på en spennende måte, og det føles som at vi får sett alle aspekter av personen Tonya Harding, både på godt og vondt. Filmen er morsom, vill, og dumdristig, og den fenger fra start til slutt.
- Kristin Rydland
7. Tom Hardy som Charles Bronson, Bronson (2008)
I 2008 gikk Tom Hardy sammen med Nicolas Winding Refn for en filmatisering av Storbritannias mest voldelige mann, nemlig Charles Salvador, bedre kjent som Charles Bronson. Uforutsigbar, frekk, grisete og med en utømmelig tørst for alt voldelig er dette en rolle noe utenom det vanlige. Tom Hardy sklir nesten skremmende lett inn i rollen som Charles Bronson, både utseende og væremåte er svært likt mannen selv og det hele bærer med seg en underliggende tone av rå brutalitet. Tom Hardy går virkelig helt av hengslene og leverer en prestasjon som oser av energi og som krever 100% av publikums oppmerksomhet. Det burde også nevnes at da Charles Bronson endelig fikk se filmen i 2011 så elsket han både filmen og Tom Hardys skuespill. Uttalelsen “if I were to die in jail then at least I live on through Britain’s no. 1 actor” taler nok for seg selv.
- Mathias Mørch
6. Johnny Depp som Ed Wood, Ed Wood (1994)
Når det kjem til karakterbilete som Johnny Depp leverer for den kjende B-filmskaparen (kanskje til og med C-film) er det vanskeleg å dømme om det vart livnært eller ikkje på grunn av mangelen på harde fakta om den verkelege Ed Wood. Likevel kan ikkje slike bagatellar teke vekk frå prestasjonen frå Depp. Det er ærleg hans beste arbeid i karrieren hans. Den kvinnekleda naivisten kjem til liv på den beste måten mogleg. Samstundes er filmen og ganske sikkert Tim Burtons beste verk, med kanskje den mest fargerike bruken av svart/kvit i nokon film. Du skjønn at Woods rosa genser er rosa, lenge før det vart openbart. Utanom Depp sjølv i tittelrolla er og Martin Landau, som skrekkfilmlegenda Bela Lugosi, ein prestasjon som kanskje vart meir hylla enn Depp sjølv. Saman har begge mykje å tilby i Burtons utvilsamt mest moro film, sjølv om humoren i grunn er tragisk. Eit stadig aspekt for alle filmane hans.
- Jonas Mæland
5. Jesper Christensen som Kong Haakon VII, Kongens nei (2016)
Der finst ikkje gigantiske mengder med filmmateriale av Kong Håkon VII, i alle fall ikkje utanom talar og offentlege framsyningar. Det følast uansett som at Jesper Christensen har greidd å fange fleire sentrale trekk ved karakteren, sjølv på privaten. Der er ei blanding av den høge spinkle figuren – som ein nærmast skulle tru ville svaie i vinden – og den staute og ettertenkte mannen som han var, og måtte vere, når krigen braut ut. Der er òg element av det store ansvaret han, som ein norsk konge frå Danmark, må ha følt. Det vert ikkje forklart gjennom manuset, men ein kan nærmast føle det gjennom Christensen sin prestasjon. Christensen greier å smelte saman alle disse sidene ved kongen og skapar eit bilete av ein privat karakter, basert på den offentlege bautaen, på ein måte som følast høgst verkeleg og menneskeleg. Nokre kunstnariske friheiter må ein sikkert ha tatt, men resultatet er ein karakter som følast tredimensjonal og eit godt portrett av denne norske kongen.
- Elias Nygård
4. Natalie Portman som Jackie Kennedy, Jackie (2016)
Natalie Portman spiller rollen som Jackie Kennedy i dette komplekse og hypnotisk intime dramaet. Filmen begynner i 1963, en uke etter attentatet på John F. Kennedy, og Jackie har invitert inn en reporter for å fortelle hennes versjon av hva som skjedde og hennes side av saken. Filmen veksler mellom intervju og tilbakeblikk av Jackies liv som førstedame helt frem til det brutale attentatet og hvordan hun håndterte det både emosjonelt og politisk. I passende stil er denne filmen ganske saktegående med stor emosjonell tyngde.
Det som virkelig skiller seg ut er den fantastisk realistiske opptredenen til Natalie Portman i hovedrollen. Skuespillet skildrer en nokså privat og kald, men også følelsesladet og sørgende, kvinne som vi får se at klarer å ta vanskelige avgjørelser i en situasjon der alt som kan gå galt gjør det. Natalie Portman er utrolig overbevisende i rollen som Jackie Kennedy, og viser en intim versjon av Kennedy-mordet fra en utrolig sterk og nokså tilbakeholden og respektert kvinne. Dette er en intrikat, sterk og nyansert film som viser hvordan Jackie må takle de forskjellige rollene som kreves både privat og offentlig av henne etter hennes manns død. Portman er fengslende i rollen og imponerer så mye at hun når opp helt til en verdig 4. plass på denne listen.
- Ingrid Karoline Karlsen
3. Gary Oldman som Winston Churchill, Darkest Hour (2017)
Gary Oldman var før Darkest Hour allerede godt kjent for sine tilpasningsdyktige skuespillerprestasjoner, og han ender heller ikke opp med å skuffe publikum i denne krigsfilmen, som gjorde han fortjent til Oscaren for beste skuespiller i 2018. Iført fatsuit og store mengder sminke ender Oldman opp som ugjenkjennelig i rollen som Winston Churchill, og han utfører jobben med strålende glans. Mannen som var kjent som et rasshøl med humoristisk glimt i øyet blir fremstilt som akkurat dette av Oldman, og det er en fornøyelse å bevitne. Filmen, fylt av spenning, komikk og drama, lar oss oppleve Churchills perspektiv før og under slaget ved Dunkerque med et handlingsforløp som ikke slutter å formidle gjennom filmens 2 timer lange spilletid.
- Kristin Rydland
2. Bruno Ganz som Adolf Hitler, Der Untergang (2004)
Når ein skal portrettere Hitler på det store lerretet vert resultatet fort eindimensjonalt og parodisk. Ein ser slik utgåver av den kjente diktatoren i alt frå Chaplins Adenoid Hynkel til Martin Wuttke som Hitler i Inglorious Basterds. Med god grunn har Hitler ofte blitt fokus for spott og spe, i filmverda som alle andre stadar. Med sin no velkjente meme-status kan nok det same seiast om Bruno Ganz sin prestasjon i Der Untergang, men den er også så mykje meir enn det. Ganz tar med seg ei menneskelegdom til karakteren som gjer resultatet fasinerande å vitne. Mannen er ikkje berre den vonde og fryktelege diktatoren, hakket unna djevelen sjølv. Han vert òg ein mann med draumar og tankar, og ein viss dose empati. Korleis kunne menneskje ta del i dei forferdelege handlingane under andre verdskrig er eit spørsmål mange har stilt seg i ettertid. Ganz vendar dette spørsmålet mot føraren sjølv og freistar å finne ut kva som dreiv han, og dei rundt han, til å ta del i vondskapen. Sjølv om Hitler ikkje er den mest sentrale karakteren i filmen, er prestasjonen til Ganz uansett mykje av grunnen til suksessen filmen har hatt. Eit spanande forsøk på å dykke inn i psyken til nokon som dei fleste av oss aldri kjem til å forstå.
- Elias Nygård
1. Philip Seymour Hoffman som Truman Capote, Capote (2005)
Philip Seymour Hoffman var nok en av Hollywoods dyktigste skuespillere før hans tragiske død i 2014. I sin rolle som forfatteren Truman Capote, leverte Hoffman det som utvilsomt er en av de mest overbevisende biografiske tolkningene noensinne. Alt fra mimikk til tonefall til stemmeleie er som tatt fra virkeligheten. Capote var såpass spesiell, så det å finne den perfekte linjen mellom parodi og karikatur må ha vært nesten umulig. Filmen som omringer det fabelaktige skuespillet er også glimrende. Istedenfor en bred biografi eller en filmatisering av hans mest kjente verk, fokuserer filmen på Capote sin vanskelige, selvsentrerte skriveprosess av verdens første såkalte true crime bok, In Cold Blood. Hans frustrasjon, sjalusi og overlegenhet blandet med knusende usikkerhet, er alt fanget og kapslet av Hoffman.
- Jan Arild Martinsen
