Denne måneden har redaksjonen funnet 10 fantastiske kammerspill-filmer, eller filmer som kun tar plass på ett sted. Her finner du alt fra intense thrillere og klaustrofobiske grøssere til morsomme komedier. Alt for enhver smak, og kvalitet over hele linja.
10. Locke (Steven Knight) – 2013
Når man tenker kammerspiel, så er det vel kanskje noe stillestående og statisk, og ingen bevegelse fra punkt A til B, men i Locke er det helt det motsatte. Det skjer på den britiske motorveien i 100 kilometer i timen, det er kjærlighetsdrama, familiekonflikt, jobbdrama og kampen om å gjøre det rette. Det er kun Ivan Locke og hans BMW X5, der ingen og ingenting kan hindre han i å nå destinasjonen sin i tide. Om du ikke har hørt om, eller har hatt lyst å se Locke, om den har vært for underground, eller noen sa til deg at den var kjedelig og at det ikke er noe action, så må du revurdere din sosiale sirkel. For Locke er nemlig ikke noe annet en action, og med action mener jeg drama og indre konflikter av høyeste kaliber, og alt gjennom en telefon i en bil på høyttaler for maksimum spenningseffekt.
Du får ikke bedre bildialog og indre demon-monolog i en film enn det du får om du setter deg selv i park og ruller i gang Locke på en ellers kjedelig dag. Dette er faktisk en film du må se en vanlig arbeidsuke eller i helga, mens du skulle ha sett på Premiere League med barna eller gutta, for å virkelig sette deg inn i karakteren til Ivan Locke.
- Alexander Båtsvik
9. Moon (Duncan Jones) – 2009
Det eksisterer vel ingen tvil om at kammerspillet i filmen Moon er på selve månen. Men hvordan kan månen være et kammer, spør du? Vel, i denne filmen satt til året 2035, som i hovedsak består av sekvenser fra de sjelløse hvite rommene på romstasjonen, spiller Sam Rockwell en fryktelig ensom astronaut som er det eneste mennesket som jobber her. Drittlei av å gjøre en ganske monoton jobb for et gruvefirma sammen med roboten GERTY, sitter han stort sett ved skjermen på kontoret sitt og ser på video- og lydklipp fra familien sin og teller dagene til han skal hjem til jorda. Å være på månen er rett og slett bare grått og trist som et kontorlandskap. Den konstante kjedsomheten og ensomheten, og mangel på veier «ut» av kammeret blir etter hvert et alvorlig problem for Sam. Det tar derfor ikke lang tid før kammerspillet endrer total karakter, og man begynner å lure på hva som egentlig foregår på denne litt for hvitpolerte romstasjonen.
Regissør Duncan Jones viste med denne spillefilmdebuten hvorfor han fikk regien på den kinesiske box office suksessen Warcraft (2016). Det blir spennende å se hva han får til med hans neste film Mute, som han selv kaller en spirituell oppfølger til Moon.
- Ole Johnny Fossås
8. Clerks (Kevin Smith) – 1994
Det finnes høykonsepts-kammerspill, med et ekstremt plot, finpusset dialog, store twists og store produksjonskvalitet, og så finnes det indiefilmen som er et kammerspill av nødvendighet, og kanskje lathet. Jeg vil kalle Clerks en perfekt kombinasjon av begge disse. En komedie om to selvopptatte, nihilistiske og i stor grad narsissistiske mennesker som jobber på en liten kiosk. De snakker piss, og behandler kundene sine likt. Dette er plottet.
Regissert og skrevet av Kevin Smith, er dette en av lavbudjsettsfilmene som startet den store indie-bølgen på 90-tallet som polerte isen for hele New York-scenen som ville skyte ut på midten av 00-tallet. Det er enkelt, med minimal handling, hvor alt lener på naturlig og frydfull dialog som så godt som klarer å fange 90-talls i-dont-give-a-fuck og alt-handler-om-meg holdningen som overhodet mulig. Det er umulig å ikke kjenne seg selv igjen i det mundane drittsnakket om alt og ingenting.
For å knytte seg litt tilbake til hvorfor dette er et kammerspill, så er det rett og slett fordi filmen måtte være det. Filmen er skutt i svart kvitt fordi det er billig. Den er filmet i kiosken Kevin Smith jobbet i på tiden. Den er betalt for med utelukkende studie- og kredittkort-lånet til Smith. Det er en film laget for ca fire semesters-verdt med stipend som har blitt til en av de aller største hjørnesteinene av indie-sjangeren som vi kjenner i dag, og er et bevis på at faktisk ikke trengs mer enn talent og ståpåvilje for å lage en film som kan resonnere med en hel generasjon.
- Sigfred Storstrand
7. Das Boot (Wolfgang Petersen) – 1981
Når man tenker på krigsfilmer, så tenker man gjerne på filmer som Saving Private Ryan, Apocalypse Now, og Full Metal Jacket. Filmer med så spektakulære krigs-sekvenser at man kjenner blodet pumpe. Das Boot får blodet til å pumpe den også, men på en annen måte. Hele filmen tar sted på en tysk ubåt under 2. verdenskrig, og er på oppdrag for å stoppe amerikanerne fra å komme gjennom til Europa. De aner ikke hvor de er, hvor fienden er, eller om noen har oppdaget dem. Periskopet kan oppdages av fienden, så deres tryggeste måte å lete etter andre båter på, er via sonar. Og lydene vi hører fra den, blir til noe av det mest intense en film har levert.
Klaustrofobi får et nytt navn i Das Boot. Man har knapt plass til å bevege seg fritt, og i hvert fall ikke plass til å sove godt. Den psykologiske nedbrytningen av det en gang så entusiastiske mannskapet er noe helt eget, og siden man selv blir plassert ned i den mørke og trange ubåten, føler meg seg en del av det hele. Det treffer hardere og hardere igjen filmen, i hvert fall når den tar opp hvor meningsløs mye av krigen og oppdraget er. Das Boot er ganske lang, men tiden flyr av gårde, og er en av de mest psykologisk utmattende krigsfilmene der ute.
- Thomas Fjellum
6. Mother! (Darren Aronofsky) – 2017
Mother! er den desidert nyeste filmen på lista ettersom den kom ut for kun litt over to måneder siden. Regissøren Darren Aronofsky har skapt en film så rystende og psykologisk treffende at du vil kunne trenge et par minutter etter filmen for å fordøye det du nettopp har sett.
Vi finner Jennifer Lawrence i hovedrollen som bor i et stort hus sammen med mannen sin som spilles av Javier Bardem. Forfatteren til Bardem ender opp med å få et par fans på besøk, men dette antallet øker drastisk fort til et svært ubehagelig nivå. Lawrence har selv bygd opp huset etter det en gang ble brent ned, og når huset igjen sakte, men sikkert blir brutt ned av det økende antall med gjester, ser vi en hjerteskjærende Jennifer Lawrence få stadig mer panikk. Kaoset blir en eneste stor krigssone som blir observert en halvmeter fra Lawrence selv, slik at vi får det nærmeste og mest forstyrrende bildet du kan se for deg. I tillegg er lydbildet også voldsomt ekstremt, noe som komplimenterer handlingen. Dette gjør filmen i all sin helhet vanvittig ubehagelig, helt bisarr, men også fantastisk å se på.
Det beste med filmen er egentlig når du sitter litt etterpå og tenker over hva du har sett, og det går opp for deg hvordan filmen er en eneste stor metafor. Se denne hvis du søker etter en ekte filmopplevelse!
- Gard Ruben Fauske
5. Alien (Ridley Scott) – 1979
I 1979 sjokkerte Ridley Scott oss alle med grøsseren Alien, som har vært til inspirasjon for utallige filmer som kombinerer science-fiction og skrekk. I filmen befinner vi oss i det ytre rom. Mannskapet på fartøyet Nostromo består av syv ulike mennesker, blant dem er Ellen Ripley, som har ikonisk status nå som actionheltinne. De blir alle vekket fra hypersøvn etter at de har mottatt et ukjent signal fra en planet. Etter å ha tatt skipet ned til planetens overflate oppdager de at signalet kom fra et fremmed romskip hvor de finner et lager av gigantiske egg, som selvsagt starter helvete for mannskapet. Dette her kjenner vi fra før av. Den har, på det enkleste nivå, et klassisk “monster in the house”-plot. Men fra et spøkelseshus tar Ridley Scott oss med til verdensrommet på en helt unik måte. Filmen er klaustrofobisk og interessant på flere nivåer, fordi lyd, musikk, dialog og ikke minst produksjonsdesign hjelper frem en utforskning av Freudiansk og seksuelle ladet symbolikk. Både åpenlyst, men også veldig subtilt. Alt fra det livmor-aktige kontrollrommet til skipets datamaskin (som selvsagt heter “Mother”) til det åpenbare falloshodet til xenomorphs. Når filmen gjengir mannlige og kvinnelige kjønnslem, bidrar den til en intens, skremmende og gjennomtenkt sci-fi-skrekk. Det er nesten man selv som tilskuer føler seksuelt lemlestet, gjennom denne briljante filmskapingen. Alien er et beist av ustoppelig klaustrofobi, som hever det enkleste nivået av “monster in the house” til et intelligent kunstverk.
- Christian Høkaas
4. The Breakfast Club (John Hughes) – 1985
Fem tilsynelatende ulike elever lærer om både seg selv og hverandre når de ender opp på samme gjensitting en lørdag på Shermer High School. Vi blir bedre kjent med hjernen Brian, atleten Andrew, balldronning Claire, særingen Allison og kriminelle Bender. Lørdagen skal benyttes til å skrive en oppgave på tusen ord om hvem de tror de er, som de får utdelt av skolens høyst sjikanerende rektor. Til tross for deres svært få felles interesser og minimalt med tidligere møter, er det noe som klikker mellom de fem. Det oppdages etterhvert at de kanskje har en god del mer til felles enn først antatt.
John Hughes’ klassiker lar oss bli kjent med karakterene, og også kanskje til og med oss selv i historien om de fem ukjente. Den både kritiker- og publikums-roste coming-of-age-filmen The Breakfast Club tar for seg karakterene og deres utvikling på en underholdende og betydningsfull måte, som det er lett å relatere til på et eller annet plan for de fleste. Det hjelper også med den fengslende låta på slutten av filmen som ved hvert lytt minner oss på første gang vi så de nye vennskapene og gryende romansene.
- Kristin Rydland
3. The Hateful Eight (Quentin Tarantino) – 2015
Du kan umulig ikke ha fått med deg Hateful Eight, men den kan fortsatt ikke anbefales nok. Dette er Tarantino på det jeg vil kalle hans reneste. Du har Samuel L Jackson, brutal vold, og resten er intet annet enn dialog og stemning.
Åtte Mennesker, syv sinte menn og en enda sintere frøken sitter fast i en hytte i Wyoming, midt i en snøstorm som ikke viser seg å gi slipp i den nærmeste fremtid. Det blir raskt tydelig at minst et av disse menneskene ikke er den de utgir seg for, og Sam Jackson begir seg ut på oppdrag for å finne uglene i mosen i sann Tarantino-stil.
Ikke bare har vi Tarantino og en utvalgt gruppe med hardbarka skuespillere, men med i sidevogna har vi også musikken til Ennio Morricone, som for første gang på over 30 år valgte å komponere enda et musikkstykke. Musikken hjelper sammen med en trang innendørs geografi å skape en klaustrofobisk stemning som øker for minuttet, opp til en finale like plotmessig uforventet, og voldsmessig forventet som man kan se for seg.
Dette er vinterfilmen du trenger å slenge deg ned med, eller slenge deg ned med igjen om du har sett den før. 160 minutter flyter sjelden forbi i rekordfarten denne perla gjør.
- Sigfred Storstrand
https://www.youtube.com/watch?v=gnRbXn4-Yis
2. Rear Window (Alfred Hitchcock) – 1954
Psycho, Vertigo, Rope, Alfred Hitchcock har nok av klassefilmer. Men den beste av dem alle er vel kanskje Rear Window. Fotografen L.B. Jefferies er fastlåst til en rullestol, og må bruke dagene sine i sin lille leilighet. Her savner han spenningen jobben hans gir han, og overklasse-kjæresten Lisa er ikke nok til å gjøre opp for det. I stedet bruker han derfor dagene på å stirre ut vinduet med kameraet sitt, og følger med på hva naboene bruker dagene sine på. Etter å ha sett en noe merkelig oppførsel fra naboen på andre siden av bakgården, får han det for seg at han har drept konen sin.
Hitchcock regisserer virkelig filmen på en mesterlig måte. Alt som skjer i bakgården blir sett fra vinduet til Jefferies, noe som får oss til å føle oss like fastlåst som Jefferies selv. All musikk kommer i tillegg til fra naboene, og det bygger oppunder denne følelsen. Måten Jefferies skaper forhold med naboene er også noe som gjør dette til noe mer enn kun en thriller. Hitchcock har skapt et helt nabolag, selv om de aller fleste kun blir bakgrunnskarakterer, og ikke en gang har replikker. Allikevel får vi innblikk i livene deres, og vet hva som foregår i hodene deres. “The master of suspense” har i Rear Window gjort det igjen, og lagt inn mye mer enn bare spenningen.
- Thomas Fjellum
1. 12 Angry Men (Sidney Lumet) – 1957
Sidney Lumets 12 Angry Men er ikke bare en av tidenes beste regidebuter, men av de beste filmene generelt. Derfor er det nok lite overraskende at den topper listen over de beste kammerspill-filmene. Rettssak-dramaer lener seg ofte på kaoset i rettsalen, men her får vi i stedet kun drøftingen blant juryen. En tilsynelatende skyldig mann er tiltalt for å ha drept en person, og elleve av de tolv jury-medlemmene er klar i sin tale. Hvor lett er det da for tolvtemann å overbevise resten om at det kanskje ikke er så åpenbart allikevel?
12 Angry Men er kun drevet av dialogen blant de frustrerte jury-medlemmene. Noen vil bare dra hjem, andre nyter spenningen, men den fantastiske Henry Fonda sliter med tanken om å dømme en mann for drap, uten å ha diskutert det skikkelig først. Måten filmen får frem de forskjellige personlighetene, og hvordan de kræsjer med hverandre, er noe av grunnen til at den fungerer så bra som den gjør. Spesielt Henry Fonda og Lee J. Cobb skiller seg spesielt godt ut, og gir virkelig liv til henholdsvis jurymedlem 8 og 3. For her trenger vi ingen navn. Rollene får bare et tall, og så er det opp til skuespillerne og skille seg fra hverandre. Og det gjør de helt ypperlig. En spennende og intens dramafilm, til tross for settingen, og anbefales på det sterkeste.
- Thomas Fjellum
