I Halloweens ånd har vi samlet en liste med, det vi mener er, de beste dødsfallene på film. Her har vi en god blanding av metoder, nivåer av ekkelhet og grusomhet. Selv om det er litt åpenbart, er dette en formell spoiler warning for alle filmene! Det skal være sagt at dødsfallene er god nok gjennomført til at disse filmene bør sees uansett hvor mye du vet.
10. Haisommer (1975) Regi av Steven Spielberg
Når det kommer til ‘Kjeven’, så er det en velkjent mening at filmen er bedre jo mindre man ser av roboten som sjelløst plasker under overflaten. Kanskje er det nettopp derfor alle husker det første drapet best.
Det er ganske mye diskusjon rundt “Haisommer” sin sjanger. Er det horror, eller ren suspens thriller? Noen som ikke virker usikker på dette er Spielberg, som serverer oss klassiske horror troper. Vi har trusselens PoV (point of view/synspunkt), karmisk straffelse av tenåringer for fyll og fanteri, bittelitt smakfull nakenhet, og viktigst er selvsagt det brutale mordet.
Vi vet det kommer. Vi har sett plakatene, og det første som kom på skjermen var jo undervannsbilder. Vi vet vannet gjemmer trusselen. Det eneste mulige vitnet ligger drikkeblind i vannkanten, og Chrissie er naken og forsvarsløs. ‘Kjeven’ slår til. Først et lite napp, for å pirre blodet, skyte litt adrenalin. Så tar haien tak, drar henne under i et øyeblikk. Chrissies kropp blir ikke mer enn en dukke, som drives fram og tilbake, stridene mot alle menneskelige svømmebevegelser. Og vi er i vannet med henne.
Kameraet, og dermed publikum, er plassert bare centimeter over overflaten, og vi er bare en dukkert unna å se monsteret. I Chrissies siste sekunder dras hun mot kameraet (dvs. oss), og rett før hun når oss, går hun under. Scenen blir stille, og det eneste vi hører er bølgene, og Chrissie’s udugelige sommerflørt som sovnet fredelig i uvitenhet.
9. Once Upon A Time In Hollywood (2019) Regi av Quentin Tarantino
Quentin Tarantinos filmografi er proppfill når det gjelder minneverdige drap og dødsscener. Hans seneste (og forhåpentligvis ikke siste) film, “Once Upon a Time in Hollywood” er intet unntak.
I filmen følger vi skuespill Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann Cliff Booth (Brad Pitt) i deres Hollywood-odyssé. Rick Dalton har tidligere spilt i blant annet den fiktive filmen The 14 Fists of McClusky, hvor han som Amerikansk soldat under 2. verdenskrig dreper noen naziledere med flammekaster.
Vi blir også kjent med Sharon Tate (Margot Robbie), og hennes drapsmenn fra Manson-familien, slik det tragisk endte i den virkelige historien.
Etter 140 minutter med filmgull, når vi den dystre natten der Sharon Tate ble drept i virkeligheten. I Once Upon a Time in Hollywood gikk det litt annerledes. Etter en skjebnesvanger avgjørelse, bestemmer nemlig Manson-gjengen å dra til huset til Rick Dalton først. Der møter de en fortumlet Cliff Booth som akkurat har røyka litt syre og hunden hans. Det hele ender opp med masse komisk og sjokkerende vold og gore, som toppes når Rick Dalton brenner en Manson-jente med den flammekasteren han brukte til å drepe nazier med.
Da dette skjedde mens jeg så filmen på kino, utbrøt salen i en eksplosiv kombinasjon av jubel og latterkrampe, ulikt noe annet jeg har vært vitne til. Et verdig klimaks til en knallgod film!
8. A Nightmare on Elm Street III: Dream Warriors (1987) Regi av Chuck Russell
“A Nightmare on Elm Street”-serien er stappfull av forskjellige måtar å døy på. Dette er takka være slasher-kongen Freddy Krueger, som er over gjennomsnittet kreativ når det kjem til å ta livet av tenåringar.
Det kjennes litt rart å bruke ordet kreativt når det kjem til drap, men akkurat i denne filmen er det vanskeleg å tenkje seg eit betre beskrivande ord. For sjølv om alle drapa i filmen er merkverdige, er det akkurat Philip sitt som har gjort mest inntrykk på oss i redaksjonen.
Først og fremst får han ekstremitetane sine opna opp med den ikoniske knivhansken til den forbrente drapsmannen. Dette er i utgangspunktet ille nok, men Krueger held fram med å dra ut blodårene til guten som berre er ute etter ei god natts søvn. Med blodårene på tørk går Philip gjennom gangane i sjukehuset som ei marionettdukke før Krueger endeleg bestemmer seg for å avslutte leiken og fører guten ut av eit vindauge i toppetasjen medan vennane hans ser på. Rimeleg ugreitt.
Grunnen til at det er akkurat dette drapet frå serien som får plass på lista kan skuldast dei svært gode praktiske effektane som blir brukt, men også fordi det rett og slett er godt gjennomført body-horror som får meg til å vri meg i ubehag for kvart steg Philip tek.
7. Parasitt (2019) Regi av Bong Joon-ho
Gjennom hele filmen har “Parasitt” etablert et tydelig skille mellom karakterene vi møter på.
Du har Nathan Park (og hans idealfamilie som bor i et dyrt og ekstravagant hus der man kan kaste bort penger på kunstterapi, privatsjåfører, hushjelper og engelsktimer.
Du har også Kim Gi-taek (Song Kang-ho) og hans, bokstavelig talt, underklassefamilie, som bor i en kjeller der man ikke engang kaster bort penger på skadedyrutryddelse eller wi-fi.
Til slutt har du Chung-sook (Jang Hye-jin) og Geun Se (Park Myung-hoon) som ikke engang har penger å kaste bort, men som må leve i skjul og stjele for tilværelsen. Alt dette er med på å understreke grensene som på ingen måte må bli brutt. Alt dette kulminerer i en majestetisk og herlig voldelig scene; bursdagsfesten.
Man hører barnelatter, musikk og klapping mens spøkelseskjellermannen Geun Se går gjennom stua og knivstikker datteren til Gi Taek. Her begynner kaoset. Folk skriker og løper, sønnen til Nathan besvimer og Gi Taek prøver desperat å redde datteren sin. Bilnøklene til Nathan havner under Geun Se’s døende kropp og han må selv hente dem. Det er noe ved måten Nathan holder seg for nesen og vegrer seg fra å ta på en mann som idoliserer ham som får blodet til å bruse i Gi Taek, og det som følger er tilfredsstillende og brutalt. Gi Taek knivstikker Nathan uten å tenke noe mer på det.
Min opplevelse av denne scenen var at jeg både pustet lettet ut over at Nathan endelig fikk som fortjent, men jeg holdt pusten på nytt på grunn av frykten for konsekvensene. Så klart vil man aldri heie på vold og mord, men filmen har vært så god på å lure inn små detaljer som får hele scenen til å virke som den nøyaktig riktige løsningen på alt det kaoset alle har havnet i. Det konstante maset om hvor vondt underklassen lukter, at alle bryr seg mer om sønnen til Nathan’s frykt for spøkelser enn at datteren til Gi Taek er i ferd med å dø, og at de i det hele tatt må i bursdagsselskap dagen etter at huset deres blir oversvømt.
Parasite klarte å få oss til å heie på ‘the little guy’ så mye at dette blodbadet var både sjokkerende og tilfredsstillende.
6. Hereditary (2018) Regi av Ari Aster
Første gang jeg så denne filmen, fikk jeg hakeslepp da Charlies døds-scene dukket opp. Drapet hendte på en absurd og ekkel måte som skapte en ubehagelig og vond stemning i kinosalen.
Det er en hektisk scene hvor Charlie vrir og skriker i baksetet etter at hun har blitt med broren sin, Peter, på fest og tilfeldigvis spiste en kake med nøtter i. Og hun har ekstrem nøtteallergi. De kjører i full fart hjemover og plutselig dukket et dødt dyr midt opp i veien. Peter svinger unna, men Charlie som har hodet ut av vinduet får det kappet av.
Det var bare så sykt, at stakkars allergijenta som bare vil prøve å få litt luft fikk hele hodet kappet av, av en lyktestolpe. Det som gjorde at dette filmdrapet skilte seg ut for meg var hvordan drapet/ulykken skjedde, som bare var sykt merkelig, men også hvordan Peter reagerte. Måten drapet ble gjort på var så brutalt og kjipt, men måten Peter reagerte på ulykken gjorde det ti ganger verre. Han satt i ro og så rett framfor seg uten å røre på en muskel. Tårer begynner å svelle opp i øynene hans, men han gjør ingenting. Så kjører han videre hjemover. Da han kom hjem sa han ingenting og gjorde ingenting, men gikk rett å la seg.
Neste dag hører vi skrikene fra moren som finner datterens hodeløse kropp liggende i bilen. Altså jeg skjønner at broren er i sjokk, men det er litt av en overraskelse å gi moren sin.
5. Gudfaren (1972) Regi av Francis Ford Coppola
Gjennom et langt og krevende år med filmvitenskap, ble jeg ofte eksponert for spørsmålet «hva er film?». Under flere forelesninger forsøkte professorene standhaftig å definere denne brede og komplekse kunstformen.
Det var jo i realiteten totalt bortkastet, for alt de hadde trengt å gjøre var å vise oss dåpsscenen fra “Gudfaren“. Når en ser denne scenen så er det ikke bare handlingen som oppnår et klimaks, seeren gjør det også. For å skape dette mesterverket kombinerte de den deiligste formen for kryssklipping sammen med en prestetale som står i direkte motsetning til handlingene som utføres.
Denne scenen i seg selv er et argument for hvorfor klassisk fortellende film som begrep har det stadfeste som det ennå har den dag i dag. Konseptet av å etablere, utvikle og konkludere blir tatt til det høyeste nivå takket være at hver eneste person som bidrog til å skape denne filmen er en mester i sitt felt. Drapene i scenen, blir tilfredsstillende på sin egen morbide måte.
Det å følge med mens en nøyaktig planlagt henrettelse av lederne av de andre husene utføres på en perfekt måte, kan sammenlignes med hvordan vi i dag føler når vi ser på satisfying tik tok videos der de skjærer såpe med en kniv eller liknende. Dette toppes selvfølgelig med at han både bokstavelig og symbolsk blir en Gudfar.
av Elias Trana
4. Alien (1979) Regi av Ridley Scott
Blodig, grusom, skremmende og uventet er det jeg vil si om Kane sin plutselige død i Alien, spilt av den legendariske skuespilleren John Hurt (Elefantmannen, Herr Olivander).
Kane sin død er den første av Nostromo-skipet sitt mannskapet som var ute på et oppdrag i året 2122. Det hele begynner når en facehugger har festet seg til Kane sitt ansikt, han er etterhvert tilsynelatende mirakuløs på bedringens vei. Senere er hele mannskapet på skipet samlet rundt et spisebord for å spise, og da begynner Kane å føle seg dårlig. Han starter å hoste og kneble og siden ligger Kane seg ned på bordet
Seeren og mannskapet for inntrykk av at det er noe som har gått galt. For mens Kane ligger på bordet og hyler i smerte, prøver skipets mannskap å hjelpe han. Scenens spenning bygges mer og mer opp og frykten kan bli sett i øynene til Nostromo mannskapet. Sekunder etterpå bryter et lite romvesen seg gjennom Kane sitt bryst, blodet spruter ut over hele rommet og over mannskapet. Kroppen din Kane ligger livløs på spisebordet, mannskapet er vettskremte over det de har sett og det de ser når romvesenet sakte ser utover mot dem mens den fortsatt er halvveis inni kroppen til Kane. Til slutt så klarer romvesenet å flykte fra mannskapet og det er nå marerittet som utspiller seg på Nostromo-skipet begynner.
Alien er en av de aller mest kjente skrekk og science-fiction filmene noen gang lagd. En tidløs klassiker fra Ridley Scott som fortsatt er skummel, uhyggelig og fantastisk. Den har banet vei for flere oppfølgere og ikke minst for mange dødsfall i Alien-franchisen. Likevel er det Kane sin død er absolutt den beste og mest uforglemmelige.
3. Carrie (1979) Regi av Brian de Palma
Carrie er en beskjeden og venneløs jente. Dette kommer nok veldig av at hun er plaget av sin ekstremt dominerende og religiøse mor som nekter hun å ha et normalt liv som tenåring.
Hun blir veldig tilfeldig bedt ut på avslutningsballet på skolen og hun har kanskje nå en sjanse for å bli en mer normal 17-åring. Det hele viser seg å være en spøk som blir verre enn noen kunne tenke seg. Carrie blir valgt til ballets dronning, men det hun ikke vet er at vil nå komme til å få en bøtte med blod tømt over seg når hun står på scenen og tar imot den falske applausen. Det er nå det ikoniske øyeblikket kommer.
Brian De Palma skapte i 1976 det som nå er et helt legendarisk øyeblikk som har skrevet seg inn i skrekk historiebøkene. De fleste innslagene på listen handler vel egentlig om et drap, men jeg må bare jukse litt. Carrie dreper ikke bare en, hun dreper ikke bare to heller. Carrie dreper det som bare kan beskrives som hele jævla ballet. I denne skrekk klassikeren så skal faktisk alle ned, og de skal ned på en så fantastisk måte.
En stund etter at Carrie har blitt dekt med blod så kommer hennes overnaturlige evner frem og hennes medelevers latter skal nå bli deres siste. Først lukker Carrie dørene og gjør alle lysene rød. Hun tar over vannslangen og spyler folk. Vannet skal nå lede strømmen fra den ødelagte elektronikken og noen blir sjokket til døden. Gjenstander og pynt fra taket detter ned og dreper noen. De som trodde de kunne overleve trodde faktisk feil for helt til slutt så setter Carrie fyr på hele salen og de siste overlevende blir brent til døden.
Dette massedrapet er en av filmhistoriens beste og den fantastiske filmen er nå ikonisk
av Truls Hustad
2. American Psycho (2000) Regi av Mary Herron
“American Psycho” dreier seg om Patrick Bateman (Christian Bale). Bateman er en businessmann som har sitt daglige virke på Wall Street. Han forsøker å holde sin psykotiske side fra kolleger og venner, men synker stadig lenger ned i sine hedonistiske fantasier.
Forakten Patrick Bateman brygger opp for den (snart) avdøde, Paul Allen (Jared Leto), starter rundt et konferansebord når kollegene viser sine nye visittkort. Det ene penere enn det andre.
Ingen kommer nær Paul Allens kort med subtil off-white, smakfull tykkelse og ikke for nevne: it even has a watermark. Hvordan kan Bateman leve med denne fornedrelsen? Så: etter en julefest inviterer Patrick Bateman med seg Paul Allen hjem til sin leilighet.
Han avskyr Allen for sin overdådige livsstil og en reservasjon han har ordnet på en av byens beste restauranter, Dorsia. I en stol satt på aviser som er brettet ut over gulvet lytter Allen til et foredrag Bateman holder om Huey Lewis and the News. Og etter å ha vært inne på badet for å poppe piller moonwalker Bateman inn i stua i regnfrakk og med ei øks.
Til tonene av ‘Hip To Be Square‘ hamrer Bateman løs på Allen og maler avisene og ansiktet i blod. På samme tid holder han en tirade om at Allen aldri vil få en reservasjon på Dorsia igjen. Det hele avsluttes med at Bateman setters seg godt ned i sofaen og fyrer opp en feit sigar med Hip To Be Square fremdeles spinnende på anlegget.
av Markus Melby
1. Psycho (1960) Regi av Alfred Hitchcock
I “Psycho” følger vi sekretæren Marion Crane (Janet Leigh) som er på rømmen etter å ha stjålet en stor sum penger fra jobben. Den paranoide Marion kjører av hovedveien på vei til kjæresten, og ender opp ved Bates Motel, hvor en viss Norman Bates (Anthony Perkins) ønsker henne velkommen.
Som en av verdens mest sette filmer, er det ingen bombe at akkurat Psycho endte opp på toppen av den lista her. Hitchcock-klassikeren har en såpass kjent drapsscene at de fleste skjønner hva du snakker om hvis du nevner «dusj-scenen». Scenen som ofte er referert til i popkultur er like lett å kjenne igjen visuelt som bare ved lyd. For komponisten for filmen er nemlig ingen ringere enn Bernard Hermann, en av de virkelig store.
Proto-slasheren fra 60-tallet var på alle måter en pioner innen thrillere og grøssere. Filmen endte opp med å bli en av Hitchcock mest elskede, i et arsenal av mesterverk. Den stressende musikken og usensurerte volden satte en helt ny standard for film generelt, og det hadde vært interessant å vite hvordan denne lista hadde sett ut hvis filmen aldri fikk se lerretet.
Det er nesten ikke vits i å oppfordre folk til å se denne filmen, for hvis man ikke har sett den, så veit man at man burde. Det er heller ikke vits i å la være å spolere den kjente drapsscenen, for den kan man kjenne igjen både med åpne og lukka øyne. Det som er vits i er å påminne folk på å så den igjen, eller til å endelig få sett den. For filmen er en av de største for en grunn.
