Dersom du følgde tips frå vår førre topp ti liste, og vart skuffa då filmen ikkje fell i smak, så har oss i Jump Cut satt saman ei ny liste: denne egna for restitusjon. I februarutgåva av topp ti spalta er det nemleg våre favoritt-grinefilmar som står for tur!
10. Et glass til (2020) Regi av Thomas Vinterberg
‘Et glass til’ forteller historien om 4 skolelærere, der de gjennomfører et psykologisk eksperiment, som involverer å leve sine hverdagslige liv med promille.
Mads Mikkelsens skuespillerprestasjon i Et glass til (2020) er fenomenal, og vi var allerede klar over hvor en god duo, han og Vinterberg utgjør. Igjen viser Mikkelsen et register som i denne filmen både er imponerende og samtidig vond å følge med på.
Ved første øyekast fremstår Et glass til som enda en mørk komedie, men dens underliggende tematikk bringer inn sørgelige elementer. Alkoholisme, midtlivskrise og et fallende ekteskap, bare for å nevne noen, bidrar til en aften med rennende øyne. Et glass til er samtidig en film som vokser på seeren i etterkant, og hvor den danske nasjonalsangen blir en farlig ting å spille på en tung dag.
En fantastisk komponert film av Thomas Vinterberg: Et glass til gir deg ved flere anledninger gåsehud nedover ryggen. Og, hva faen, Mads Mikkelsen kan danse!
9. Coco (2017) Regi av Adrian Molina og Lee Unkrich
Den lille gutten Miguel er en av de yngste i en skomakerfamilie i Mexico. Han er mer enn noe annet glad i musikk og spesielt i idolet Ernesto de la Cruz. Dessverre for Miguel, til tross for både hans kjærlighet og talent, er musikk strengt forbudt i familien.
Likevel går Miguel imot bestemors strenge beskjeder og melder seg på en musikkonkurranse som holdes i anledning Dia de Muertos. For konkurransen trenger Miguel en gitar, og i et svakt øyeblikk rapper Miguel hans avdøde idol sin, noe som sender han til dødsriket. Derfra kan han bare bli sendt tilbake med en families velsignelse, men det viser seg å ikke være like enkelt.
Da ‘Coco‘ kom i 2017 hadde jeg ingen formeninger eller forventninger til filmen. Det var mye snakk om hvor bra den var, men jeg plukka aldri opp på at den skulle være trist. Hvis jeg husker riktig var det året etter, eller til og med året etter der jeg først satt meg ned for å se den selv, og det endte tårevått.
For min egen del skal det litt til før jeg gråter av en film. Det må være noe jeg virkelig relaterer til. Derfor gråter jeg nødvendigvis kanskje ikke av de typiske gråtefilmene, men kan gråte av helt merkelige filmer. Coco derimot vil jeg trygt si er en typisk gråtefilm, og den får meg til å hulke hver gang. For det er noe med filmer om kjærlighet mellom familie som er en gjenganger i tårekanalene mine, spesielt når det kommer til filmer med besteforeldre.
Noe som jeg alltid setter pris på i en god grinefilm er når tårene er gode tårer. Det er alltid bedre å kjenne de trille ned et kinn som er varmt av å smile. Coco er nok den filmen som er best på akkurat dette. Med sin herlige musikk og flotte farger er det ingen som ikke kan kose seg med denne filmen.
Coco er sannelig en av de bedre Disney-filmene som har kommet ut de siste 5 åra. Den smigrer samtidig som den imponerer, og er visuelt sett en varm og skjønn film. Absolutt en film man kan være godt fornøyd med å gråte til.
8. Gutten og jernkjempen (1999) Regi av Brad Bird
Den store jernkjempen krasjlandar på jorda utanfor Rockwell, ein liten by i delstaten Maine, på eit tidspunkt der sputnik og trusselen om atomkrig held den amerikanske xenofobien på eit alvorleg høgt nivå.
Trass i den dårlege timinga blir jernkjempen funnen av den lokale guten Hogarth, som ser ein venn i denne utanomjordiske metallmannen. Det er derimot ikkje alle som er like glade for at ein 30 meter uidentifisert mann av metall vandrar rundt på fastlands-USA, og på grunn av dette drar kjempen til seg oppmerksemda til myndigheitene som vil fjerne det dei ser som ein potensiell trussel.
Det skal ikkje meir til enn kuttet frå fyrtårnet til Hogarth som syklar gjennom idylliske Rockwell før eg kjenner på ein klump på størrelse med ein tennisball i halsen. Mitt personlege forhold til Gutten og jernkjempen er enormt sterkt, og følelsane mine blir rivne og slitne i kvar gong denne herlege filmen setjast i gong. Men det er ikkje berre forholdet mitt til denne filmen som gjev den plass på lista vår, det er følelsane den set i alle som let seg rive med av den rørande handlinga som sørgjer for at dette meisterverket fortener plass på vår liste over grinefilmar.
Det emosjonelle klimakset i Gutten og jernkjempen treff som eit godstog i toppfart, og det er ikkje eit tørt auge å finne mot slutten av filmen. Om du ser etter reinsing i form av hulkegrining treng du ikkje sjå stort lenger enn til denne perla frå 1999.
7. Ringenes herre: Atter en Konge (2003) Regi av Peter Jackson
Når vi snakker om grinefilmer så har undertegnende det avsluttende kapittelet til ‘Ringenes herre’-trilogien som grinefilmen som fyller flest vannbøtter med salte gledestårer. Her har Howard Shore levert noe uerstattelig komponert musikk og følelser. Når vi kombinerer dette med Peter Jacksons tiltrekkende regi og fortellerteknikk så sitter vi igjen med mesterverket ‘Atter en Konge’ fra 2003.
Vi har fulgt Frodo og Sam sitt eventyr fra den lille grønne og fredfulle Hobbitun gjennom en nesten uovervinnelig reise. Nå er siste etappe før ringen skal kastes inn i flammehelvette i Mordor, Midgard skal dermed reddes og ondskapen skal kveles. Hvorfor griner jeg ut sofaen min? Det er på grunn av vennskapet mellom Legolas og Gimli som styrkes selv om rasene hater hverandre. Aragorn og Arwen sin fornektede kjærlighet og avslaget til Eowyn hennes hjertes. Faramirs daddy issues og mye, mye mer. Alt dette med flere skjærende nydelige strykeinstrument og horn får meg til å riste av gråtesvette.
Det er likevel en avgjørende historie for meg, som etter min mening er den sterkeste fortalte historien. Jeg snakker selvfølgelig om tre- til firekantdramaet mellom Frodo, Sam, Gollum og den forbaska ringen. Sam er min favorittkarakter som går fra en pyse som aldri har forlatt bygda si, til en superhelt med masse mot i spann som leverer både kutt og skade til Shelob, den fryktinngytende edderkoppdronningen som paralyserer Frodo.
Denne scenen er min favoritt scene i hele trilogien og den forekommer lenge før vi kommer til de samtlige avsluttende scenene (som jo også gir meg gåsehud i det jeg skriver dette). Her har vi en sann helt som redder bestevennen sin. Atter en Konge er bare en røre og deig av mine tårer i stedet for salt til sukkeret. Resultatet er mange, saftige hevde gråteboller som leverer hver eneste gang jeg setter inn plata i avspilleren. Jeg snakker selvfølgelig om den originale utgivelsen og ikke forlenget versjon. Det er sunt å gråte folkens!
6. Schindlers liste (1993) Regi av Steven Spielberg
Steven Spielbergs film fra 1993 er kanskje ikke den mest stereotypiske “grinefilmen”, men om det er vanskelig å holde tårene inne er det ikke noe tvil om. En film som tar for seg noen av de verste dokumenterte hendelsene i verdenshistorien, rett og slett Holocaust.
Grining kan komme i nesten hver scene, men ingenting gjør like vondt som jenta i den røde kjolen. Uff. Filmen har mange scener som rett og slett er ordentlig smertefulle å se på, og klarer man å se dem uten å føle noe så er jeg 98% sikker på at man er psykopat.
Ikke la dette skremme deg vekk fra filmen da. Filmen er ikke bare en ordentlig grinefilm, men også en fantastisk historisk drama, selv med en lengde på over 3 timer og er i hovedsak i svart-hvitt, så er dette en film hvor tiden flyr forbi deg. Filmer ble nominert til 11 og vant 7 Oscar og er ofte ansett som en av tidenes beste krigs-filmer så dette er absolutt en film å få med seg.
Så finn frem lommetørkle og sett av en kveld, filmen er vond å se, men samtidig lærerik og vakker på en måte som er vanskelig å forestille seg.
5. Ildfluens grav (1988) Regi av Isao Takahata
Når man tenker på hjerteskjærende filmer, er ofte animasjon det første som kommer til minnet. Fra vi var liten har vi lært at dette er filmer som har en emosjonel gravitas, enten man ser på de første ti minuttene i Se Opp (2018), eller jaktscenen i Bambi (1942).
I senere tider har filmer som Sjel (2020) og Coco (2017) vært en stor gråtehit, til og med blandt de voksne. Men mens den vestlige befolkningen har måtte bryne seg på mange dype kutt, er det i østen at den kanskje mest skjærende av de alle kommer fra, ‘Ildfluens Grav‘ (1988).
Ildfluens Grav følger fjortenåringen Seita gjennom andre verdenskrig. Han får som oppdrag å ta vare på den fire år gamle søsteren hans hans Setsuko etter at moren deres dør under en napalmbombing. I starten får han hjelp fra mange som sympaterer til situasjonen deres, men når krigen fortsetter å herje, og han ikke tøler presset fra tanten deres, bestemmer Seita seg for å rømme med Setsuko til en nedlagt gruve. Det er ingen overaskelse at en film med denne handlingen medfører også masse tragedie. Den første setningen i filmen “Tjueførste september 1945, det var dagen jeg døde” setter tonen fra første stund, og dermed unnslipper aldri seeren følelsen av håpløshet.
Fordelen med en animasjonsfilm er at den kan ta deg til fantastiske verdener og la kreativiteten løpe fritt. Men i noen tilfeller velger filmskapere å skildre virkeligeheten usensurert gjennom dette mediumet. I kontrasten mellom mediumet og handlingsforløpet, ligger filmens emosjonelle kjerne. Den hadde ikke vært en like stor grinefilm om den hadde vært live action, for vi har alle vokst opp med en fordom om hvordan en animasjonsfilm skal sees og føles.
av Martin Skage
4. Se opp! (2009) Regi av Pete Docter og Bob Peterson
Siden jeg er en 19 år gammel «mann» som gjør alt jeg kan for å virke tøffest mulig i alle situasjoner jeg befinner meg i, så fortrenger jeg følelsene mine mest mulig. Dette har resultert i at jeg i dag kan telle antall ganger jeg har grått siden jeg var 13 på en hånd.
Nå lurer du sikker på hvorfor jeg forteller deg denne dystre og personlige informasjonen om meg selv, men det har jeg egentlig ikke et godt svar på. Det jeg i alle fall ønsker å få frem er at to av disse fingrene på den dessverre eksklusive gråte-hånden min tilhører ‘Se opp!‘ (2009), den andre er ‘Dirty Dancing‘ (1987). Men det prater vi ikke om. «Show, dont tell» er en sentral del av uttrykkelse innenfor film, og dette mestrer introsekvensen til Up på en så uanstrengt måte at den har fått den legendestatusen den har i dag.
Introsekvensen er kort, men bruken av montasje for å formidle et livslangt ekteskap med den man elsker mest i livet er en så fantastisk måte å etablere situasjonen. Den er utrolig effektiv i å introdusere, etablere og totalt ødelegge hjertene til alle som velger å se filmen. Michael Giacchinos Married Life sier så utrolig mye mer på 4 minutter enn noe annet kunne, og selv om filmen i sin helhet er utrolig vellaget, så er det en grunn til at det er introsekvensen som sitter igjen i folks minne.
Som en av Pixar sine beste filmer, har den en historie med søte karakterer og flotte hendelser. Siden den er en Pixar-film har den selvfølgelig nydelige animasjon, og en vakker score som følger med. Jeg håper jeg også kan bli en grumpy gammel mann som er misfornøyd med alt, det er absolutt en aesthetic.
Hvis du finner deg i en situasjon der du trenger å gråte fort, og ikke har tid til å vente 90 minutter, så er det bare å sette på Se opp!. Filmen har gråtegaranti etter 10 minutter, eller pengene tilbake.
av Elias Trana
3. Brokeback Mountain (2005) Regi av Ang Lee
I filmen ‘Brokeback Mountain’ (2005) møter vi Jack Twist (Jake Gyllenhaal) og Ennis Del Mar (Heath Ledger), to cowboyer som en dag blir hyret til å passe på en del sauer oppe på det titulære fjellet Brokeback Mountain. Med det vakre fjellandskapet som bakteppe, blir de to mennene etterhvert bedre kjent med hverandre, og et intenst forhold oppstår imellom dem.
Dette helt ukjente landskapet de begge nå begir seg ut på, vil imidlertid føre med seg en del utfordringer når de til slutt må komme ned fra fjellet igjen og dra hvert til sitt, der de må håndtere familieliv, fordommer, og de nyoppståtte følelsene deres i et 1960- talls USA. Denne forgylte perlen fra 2005 tikker alle bokser når det kommer til hva en god film burde være. Skuespillet er fremragende, musikken er fabelaktig, og kinematografien er strålende.
Ang Lee og alle de andre som var med på å lage denne filmen ga virkelig alt når det kom til å bringe novellen med samme navn av Annie Proulx, som denne filmen er basert på, til live. Den argentinske musikeren Gustavo Santaolalla, som forøvrig er aktuell med den nye Netflix-filmen ‘The House‘ (2022), komponerte filmens emosjonelle lydspor.
Musikken i Brokeback Mountain er virkelig noe for seg selv, og passer ekstremt bra til denne filmen og dens tema. Den er både melankolsk og vakker, og er effektiv i å bringe oss inn i filmens komplekse og følelsesladde univers.
Det er mange positive ting en kan peke på når det kommer til Brokeback Mountain, men der filmen virkelig skinner, er i dens evne til å skildre et realistisk kjærlighetsforhold mellom to menn. Det er tydelig at Ennis Del Mar og Jack Twist har blitt formet av det strenge miljøet de har vokst opp i, og de indre konfliktene begge to går igjennom når de innser hva de føler for hverandre, kan både tas og føles på. Jake Gyllenhaal og Heath Ledger har begge gitt oss noen av de beste skuespillerprestasjonene gjennom tidene i rollene som Twist og Del Mar, og de to Oscar-nominasjonene de begge fikk for disse rollene var absolutt velfortjente.
Brokeback Mountain er en fremragende film med fantastiske skuespillerprestasjoner og en fabelaktig og effektiv score. Hvis du ser etter en emosjonell filmopplevelse som du sent vil glemme, kan denne filmen anbefales på det sterkeste. Bare husk å ta med et lommetørkle eller to!
2. Call Me By Your Name (2016) Regi av Luca Guagdanino
Nummer to på listen av redaksjonens grineliste står ‘CMBYN’ (red.anm: Call Me By Your Name). 2016-filmen av Luca Guagdanino har siden den kom ut truffet mennesker verden rundt, og det ikke uten grunn til at vi setter den så høyt blant filmene som tvinger frem lommetørkler.
I CMBYN følger vi 17 år gamle Elio (Timothée Chalamet). Elio er en smart og talentfull student, han leser mye og han sitter ofte ved pianoet der han tryller frem vakker klassisk musikk. Sammen med hans familie nyter Elio sommeren 1983 i deres hus i Nord-Italia. De fredfulle dagene skal snart få en helt annen stemning når Elios far ansetter en amerikansk college student ved navn Oliver (Armie Hammer) som assistent for sommeren. Sjarmerende og energifylte Oliver kommer nå til å stjele Elios oppmerksomhet og hjerte i denne fascinerende historien.
Denne vakre historien kommer fra 2007 romanen med samme navn som ble skrevet av André Acimans som senere ble skrevet om til manus av James Ivory. Ivory har her gjort en sterk adaptasjon av romanen og vi får et hjerteskjærende og skarpt manus. Manuset byr på det høyeste romansetopper samt de tristeste sorgs-grotter. Manuset stiller med en stor emosjonell opplevelse gjennom disse store svingene, den emosjonelle kraften i manuset gjør det umulig å ikke bli investert.
Der manus stiller med grunnmurer, bygger regi og produksjon videre på med vegger av både sorg og glede. Regissør Luca Guadagnino setter CMBYN frem som et verk man ikke bare ser på, det er et verk man hører, lukter, smaker og føler på. Den vakre klassiske musikken legger søt nytelse i mine ører. Jeg lukter gjennom skuespillerne enger og frukter. Jeg kan kjenne smaken av italiensk matkunst og rødvin i min munn. Gjennom Olivers hånd kan jeg føle veggene i det flotte huset og jeg tørker støvet av den godt brukte, men fortsatt stødige sykkelen.
Luca som regissør har brukt sin rolle til å løfte filmopplevelsen på måter et manus alene ikke klarer. Bare det at filmen er satt i Nord-Italia i den varme sommeren stiller med en type sorg i seg selv. Jeg blir trist når jeg ser på den romantiske arkitekturen og naturen i det varme klima her som jeg sitter i Norge midt på kalde vinteren.
av Truls Hustad
1. Wall-E (2008) Regi av Andrew Stanton
‘Wall-E’ (2008) topper lista over grinefilmer hvor 90% er filmer hvor mennesker eller dyr er hovedpersonene kommer denne øyeblikkelige klassikeren av en animasjonsfilm. Vi følger gjennom filmen flere ulike roboter, men hovedsakelig vår lille robotvenn wall-e i det han blir dradd inn i et oppdrag om å redde menneskeheten av en (antatt) kvinnelig robot ‘EVA’.
Filmskaperne har for både voksne og barn fått til å skape sympati for de små blikkboksene som blir brukt som slaver i vårt eget samfunn i 2022. De blir brukt som verktøy og har kun simple kommandoer å forholde seg til, alikevel har animasjonsstudipet pixar fremkalt noen veldig livsnære roboter med sine egne unike personligheter. Etter å ha skapt medlidenhet for våre små venner gir de seeren et slag i nyrene i det wall-e blir tilbakestilt til fabrikkinstillinger.
Kun ved å endre noen centimeter med metall så forsvinner all liv fra vår rustne venn i det man ser øynene hans dø. Vi skjønner at han er ikke lenger seg selv. Det er i det øyeblikket tårene begynner å renne for meg personlig. Det å få følelsene sine påvirket av at en stakkar liten robot ikke lengre har liv i øynene sine er rett og slett det som bringer denne filmen til toppen av lista
