Det er juni, aka, pride-måneden! Og for dem som ikke er vet, så står Lhbtq+ for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, queer (skeiv), og ‘+’ fordi det er mange andre identiteter som også går under begrepet. Pride handler om å feire kjærlighet, mangfold, og likestilling for absolutt alle. Uansett om du tilhører Lhbtq+ eller ikke, er det utrolig viktig å vise og si høyt at man støtter dem som møter motstand for hvem de elsker eller er. Kjærlighet er sterkere enn hat! Vi har denne måneden samlet en liste med Lhbtq+ filmer som vi elsker og føler er viktige å se. Og om noen ønsker flere anbefalinger, er noen honorable mentions: Beau Travail (1999) og Tangerine (2015).
10. Shiva Baby (2020) Regi av Emma Seligman
Danielle er en universitetsstudent som tjener penger som «sugarbaby» (en som får penger, ofte fra en eldre mann, mot selskap og/eller seksuelle tjenester). Rett etter et møte med «sugardaddy»-en sin, drar Danielle til en shiva (en jødisk begravelse) for en fjern slektning.
Før hun kommer seg inn i huset blir hun møtt av moren som forteller henne hvordan hun skal svare på spørsmål om hennes litt usikre liv. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i presset rundt å møte familiemedlemmer som spør om hva planen din er og hva du skal gjøre.
Dette er bare et av elementene som gjør «Shiva Baby» til et godt og realistisk bilde av en ung persons liv. Men, grunnen til at denne filmen kvalifiserer seg til denne lista er at Danielle er bifil, og hun møter eks-kjæresten sin Maya i begravelsen. Noe som er veldig forfriskende er at Danielle sin seksualitet ikke er historiens midtpunkt. Selvfølgelig er noen av de eldre slektningene litt uvitende eller skeptiske, men det behandles mer som bare et tidligere forhold i livet hennes, ikke hele identiteten hennes. Men det at de møtes igjen skaper flere kleine og fine øyeblikk.
Dette er kun et av de kaotiske møtene Danielle har i løpet av filmens spilletid. Kaos, mas, Danielles sjarm og dumme avgjørelser gjør Shiva Baby til en underholdende, overraskende vakker og morsom film som føles rett ut fra et ekte liv.
9. Mulholland Drive (2001) Regi av David Lynch
“Mulholland Drive” er en neo-noir mysteriefilm fra 2001 regissert av David Lynch som av mange blitt ansett som et mesterverk innen moderne kino. Filmen følger historien om en ung kvinne ved navn Betty, som ankommer Los Angeles med en drøm om å bli Hollywood-skuespillerinne. Hun blir venn med en mystisk kvinne med hukommelsestap som hun kaller Rita, og sammen legger de ut på en reise for å avdekke sannheten om Ritas identitet og fortid.
Selv om filmen ikke eksplisitt markedsføres som en lhbtq+-film, har den blitt tolket av mange som en kraftig utforskning av skeiv identitet og begjær. Forholdet mellom Betty og Rita er komplekst og mangefasettert, med hint av romantisk og seksuell spenning gjennom hele filmen.
SPOILER:
I tillegg er karakteren til Diane Selwyn, som blir avslørt for å være Bettys alter ego, en lesbisk kvinne som sliter med ulykkelig kjærlighet og presset fra Hollywoods heteronormative kultur.
Mulholland Drive er en film som utfordrer tradisjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet, og samtidig gir oss et unikt og spennende kjærlighetsforhold. Den drømmeaktige, surrealistiske atmosfæren og Lynchs signaturstil gir en uhyggelig og uforglemmelig filmopplevelse som fortsetter å fengsle publikum den dag i dag.
8. Call Me By Your Name (2017) Regi av Luca Guadagnino
Elios verden blir snudd på hodet når hans far ansetter en assistent for å hjelpe med forskningen. Sjarmerende og kjekke Oliver (Armie Hammer) bringer Elio (Timotheé Chalamet) følelser som han tidligere aldri har følt. Sammen skaper de en varm romanse i vakre omgivelser, nord i Italia.
“CMBYN” er et fantastisk eksempel på en perfekt pride-film. Vi får den brennheite romansen i front med denne filmen. Personlig merker jeg det blir veldig varmt i stua nå hovedpersonene går for det i filmen. Her skal det selvfølgelig gå skryt til det fantastiske skuespillet av Chalamet og Hammer.
Regi og manus er også høydepunkter i filmen. Luca Guadagnino har blitt kjent som en kunstner av profil i nyere tid, og når han adapterer en allerede kjent bok så lover det veldigt godt.
CMBYN er en helt fantastisk, romantisk og skjør film som jeg har glede av å introdusere som en av Jump Cuts pride filmer!
av Truls Hustad
7. Brokeback Mountain (2005) Regi av Ang Lee
“Brokeback Mountain” tar oss tilbake til Wyoming på starten av 60-tallet. Jack (Jake Gyllenhaal) og Ennis (Heath Ledger) er to unge karer med store ambisjoner, og denne sommeren finner de seg begge som sauepassere oppe på Brokeback Mountain.
Etter hvert som ukene går forbi blir guttene enda nærmere, de går fra kollegaer til kompiser, også fra kompiser til elskere. Velvitende om at de begge har et liv nede fra fjellet, og at forholdet deres kanskje ikke blir akseptert, bestemmer de seg for å gå hver sin vei på slutten av sesongen. Dessverre vil tiden vise at ingen av karene klarer å gi slipp på følelsene de bygde opp denne sommeren.
Brokeback Mountain er nok den filmen de fleste tenker først på når det kommer til skeive filmer. Adapsjonen til Ang Lee ble fort en favoritt etter utgivelsen i 2005. Filmen er hjerteskjærende og har nok satt spor hos de aller fleste av oss som har sett den. Med to av de heiteste karene Hollywood har avla frem er det ikke bare vonde spor det er snakk om ;-).
Det er ikke å legge skjul på at dette ikke bare er en god representasjon når det kommer til skeive filmer, men også blant gråtefilmer. Du skal lete lenge etter en film som gir et såpass hardt spark rett i gråtemuskelen som denne. Kjærlighetshistorien virker så troverdig, med ordentlige følelser på spill, dette til tross for den ‘straighte‘ rollebesetningen.
For meg er dette en av de sterkeste filmene der ute. Jeg føler enhver burde se denne filmen, men det er verdt å nevne at denne er vond. Hvis man først skal se den så la det være på en dag man har litt overskudd.
av Herman Skurdal Trosholmen
6. Blue Jean (2022) Regi av Georgia Oakley
Vi er i en liten by i England i 1988. Margaret Thatcher sin regjering setter en lov mot å “promotere homoseksualitet” blant annet på skoler. Vi følger Jean (Rosy McEwen), en lesbisk gymlærer, som sliter med internalisert homofobi og at hun ikke kan være seg selv på jobb eller ute i verden.
“Blue Jean” løftes opp av den nydelige opptredenen til Rosy McEwen. Vi sympatiserer med situasjonen hennes, samtidig som vi kan bli litt frustrert av henne (egentlig er vi bare frustrerte over den ekstreme homofobien som var så vanlig). Jean er tøff, men også ødelagt og usikker – hun føles ut som en ekte person. Også har hun sykt kult hår. Jean kommer i en vanskelig situasjon når en student truer med å avsløre Jeans seksualitet samtidig som hun selv sliter med sin egen identitet. Filmen skildrer flere sider av menneskelighet og kjærlighet på vakre, og til tider triste, måter.
Filmen i seg selv ser veldig bra ut, og under utseende ligger det historier om kjærlighet, vennskap, mobbing, og så mye mer. Ja, dette er enda en film som handler om utfordringer som lhbtq+-samfunnet har gått gjennom og historien er ikke helt lykkelig, men det er viktig å se og snakke om den grusomme behandlingen noen mennesker opplever kun på grunn av hvem de elsker. Som jo bare er helt latterlig!!!
5. Kammerpiken (2016) Regi av Park Chan-wook
Sookee, spilt av Kim Tae-ri, er “Kammerpiken” når hun blir leid inn av den falske greven og svindleren Fujiwara (Ha Jung-woo). Sookee får som oppgave å overbevise den japanske adelskvinnen Hideko (Kim Min-hee) til å gifte seg med Fujiwara, slik at de kan stikke av med den store formuen hennes. Men den uventede kjemien mellom disse to unge jentene skal vise seg å føre til en helomvending i alles planer på bekostning av – alle.
Du kjenner kanskje til Park Chan-wook fra hans “Oldboy” (2003) hvor han beviste at han vet å holde tungen rett i munn i det han tar oss med på en svært innviklet og godt sammenpuslet reise. Kammerpiken er intet unntak, hvor man kan bli sittende og lure på om Park Chan-wook sitter med mer enn bare én hjerne i hodet.
Filmen byr på erotiske og sadistiske noveller, pirring, hud, sex og en hel del spenning i luften så tydelig at man nesten kan ta på det. Ikke minst er den utrolig vakker å se på med flotte bilder, i tillegg til en historie som både er knallhard og øm, med hat og kjærlighet.
Kammerpiken er en stemningsfull erotisk thriller som har fått sin plass på denne listen for den engasjerende skildring av to kvinners lidenskap for hverandre, mens de danker alle mennene av banen i deres streben etter fred og ro, og hverandre.
4. Fucking Åmål (1998) Regi av Lukas Moodyson
“Fucking Åmål” er film som i stor grad er et speil av hvordan det var å være ungdom på 90-tallet, som samtidig har en troverdig skeiv representasjon.
“varför måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål?“
Agnes (Rebecka Liljeberg) fyller 16 år og er desperat forelsket i Elin (Alexandra Dahlstrom). Problemet er bare at hun bor i Åmål. Selve essensen av småby Sverige. Hvor absolutt alt er så smått. Elin og Agnes får et gryende forhold, men så bor man i Åmål…
Det skal sies at det sikkert er 20 år siden jeg sist så denne filmen før jeg skulle skrive denne teksten, men likevel har Fucking åmål satt såpass fuckings spor i tenårings-meg at filmen måtte nevnes.
Rimelig sikker på at den skeive komponenten ikke var det jeg fokuserte særlig på når jeg så filmen for første gang, men hvor desperat man kan være når man føler seg fastlåst (og hvem er mer fastlåst enn en tenåring?) og mer det å være seg selv og stå i mot samfunnsmessig press for å være noe du ikke er er noe jeg husket.
Holder filmen seg like godt for et eldre, skeivere blikk? Så absolutt! Skjønner godt hvorfor denne filmen har blitt et skeivt og lesbiskt ikon, vel verdt å se uansett legning eller hva enn annet som definerer en.
av Julius Franke Wuttudal
3. The Favourite (2019) Regi av Yorgos Lanthimos
Frå den greske meisteren av tørr humor, Yorgos Lanthimos (The Lobster, Dogtooth) kom i 2019 den fascinerande monarkskildringa “The Favourite”. Sjokkvinnaren av beste hovudrolle ved Oscar-utdelinga same år, The Favourite er ei spanande framstilling av hendingane ved hoffet til Dronning Anne av Storbritannia (Olivia Coleman) gjennom lensa av ei tenestepike av adeleg ætt (Emma Stone).
Historia og framstillinga speglar på mange sett meisteren Stanley Kubrick si adelsforteljing Barry Lyndon, der ein lett kan drege parallellar båe mellom innhaldet og det visuelle. Sjølv om det er ein film som lenar seg på rolleinnehavarane har ikkje Lanthimos lagt seg ned for å slappe av, og fyller filmen med vakker iscenesetjing og spanande uttrykk.
Som eit bidrag til vår hyllest av lhbtq+-skildringar på lerretet er The Favourite proppa full av kjærleik og intriger, der dronninga, tenestepiken og dronningas elskar (Rachel Weisz) hamnar opp i eit trekantdrama av kongelege proporsjonar. Henta frå røynda – med ei basis i brev sendt mellom dei tre kvinnene – har manusforfattar Deborah Davies teke i bruk kjeldematerialet for å skape noko meir enn berre eit engelsk kostymedrama. Emma Stone speler rolla som Abigail, ei kvinne som på liv eller død skal klatre dei sosiale sjikta med sterk overtyding, utfylla av den fabelaktige Olivia Coleman som gjer ei av si livs beste prestasjonar som den tragiske dronning Anne.
Førehaldet mellom dei tre går så dårleg som det kan gå, der fornuft fell til sida for kjensler i ei av nyare tids mest interessante skildringar av Englands kongelege.
av Jonas Mæland
2. Moonlight (2016) Regi av Barry Jenkins
Little. Chiron. Black. Denne filmen skildrer et liv i tre kapitler der unge Chiron finner ut hvem han er.
En skulle kanskje trodd at en film med denne tematikken er tungt fordøyelig og trenger å ta stor plass for å formidle, men “Moonlight” er skjør, ektefølt og enestående i det at den går realistisk sakte og forteller om Chiron som om det var en venn vi ble kjent med. Han er først en liten gutt som søker tilflukt (Jaden Piner), deretter en tenåring som bare vil klare seg (Ashton Sanders) og til slutt en stor og sterk voksen som klarer seg på egenhånd (Trevante Rhodes).
Barry Jenkins er god til å fortelle historier om mennesker som virker ekte. På kun 1 time og 46 minutter er det som om vi kjenner Chiron og alt han tenker på. Casting-ansvarlig for denne filmen har vært utrolig god til å ikke bare finne skuespillere som ligner på hverandre, men som også har samme utstråling og kraft i sitt skuespill. Spesielt Chiron (Sanders) og unge Kevin (Jharrel Jerome) er utmerket gode til å være tenåringer som finner et gjemmested i hverandre.
Seksualitet er et stort spørsmål som brygger i Chiron, likevel er det ikke det definerende personlighetstrekket ved ham som er forfriskende. Chiron er en velutviklet karakter som har mange fasetter man kan relatere til enten man er skeiv eller ikke. Det som ligger i bunnen er å ville være elsket, som alle og enhver kan kjenne seg igjen i.
Moonlight er utrolig godt spilt, har et vakkert lydspor av Nicholas Britell og formidler alt i små detaljer enten det er det blålige lyset eller små nikk i dialogen. Denne filmen er spesielt viktig nå i juni fordi den behandler Chiron først og fremst som et menneske med følelser og det er noe vi alle er uansett hvem vi elsker.
1. Portrett av en kvinne i flammer (2019) Regi av Céline Sciamma
Maleren Marianne (Noémie Merlant) kommer til en isolert øy i Bretagne på slutten av 1700-tallet for å male et portrett av Héloïse (Adèle Haene), dog i skjul. Héloïse har nemlig slitt ut en maler tidligere ved å nekte å la seg portretterer. Maleriet skal forøvrig sendes ut til en beiler i Milano som skal avgjøre om giftemålet blir noe av da han får se hennes fagre utseende. Det er ikke hun så interessert i. Rart.
Filmen kan virke som et tilsynelatende typisk periode-drama hvor to personers forbudte kjærlighet finner plass. Og det stemmer jo. Men det blir for enkelt å se det slik. Det er film om to menneskers kjærlighet for hverandre, av samme kjønn, i en tid hvor en lykkelig slutt ikke finner sted. Det er vakkert, det er komplisert, det er drømmer og det er begjær. Det er stille hvor det skal være stille, som også bygger opp intensiteten hos karakterene. Blikk er brukt på en fengende og virkningsfull måte. De gransker hverandre, og de prøver å lære hvem de er. Mens de åpner seg opp, klarer de å finne noe i hverandre som de ikke har funnet før.
Det er vakkert å se kvinnelige relasjoner som er fine, trygge og komfortable. Ikke minst at denne tryggheten fører til at de kan være seg selv og åpne seg for begjæret de har til hverandre. Slik vi kan se gjennom filmens to ledende karakterer som sakte og forsiktig bygger opp en sterk emosjonell relasjon.
Maleriene av Héloïse viser hvordan Marianne ser henne og maler henne nærmere hennes ekte utseende jo bedre kjent hun blir med henne. Jeg synes det er et fint symbol for deres nærhet og kjærlighet for hverandre. Portrett av en kvinne i flammer kommer garantert til å ende opp som en klassisk, tragisk kjærlighetshistorie. Fortellingen har en sakte oppbygning, men mot filmens siste akt slås alle følelsene løs.
