Musikk er en stor del av veldig manges liv, og det er ofte med oss; på bussen, på fest, på kjøkkenet, på kafe. Vi i Jump Cut er ganske glade i film, og hvis det er to ting som funker bra sammen, så er det film og musikk. Nesten alle filmer inneholder musikk, men her får dere en liste med filmer hvor (fremført) musikk er en stor del, og vi har et variert utvalg: musikaler, dokumentarer om artister og drama-filmer om musikalske mennesker. Finn frem lyd-anlegget og kos dere!
10. Moonage Daydream (2022) Regi av Brett Morgan
David Bowie er en artist jeg alltid har likt, men som jeg har forelsket meg i de siste årene og når jeg så at det skulle komme en dokumentar med en av favorittsangene mine som tittel ble jeg mildt sagt gira.
Ikke bare har Bowie utrolig mye bra musikk, men han var en kunster som person; i mote, performance og personlighet. Han hadde en helt unik utstråling og væremåte, og filmens stil gjenspeiler dette på en fantastisk måte. Den er psykedelisk, morsom og trist, med mye vekt på det visuelle. Den går gjennom mesteparten av karrieren til en ikonisk person i musikkhistorien, vi får se arkivopptak fra fantastiske opptredener, intervjuer, videoer av eller med Bowie som aldri er sett før fordi Morgan fikk full tilgang fra David Bowie Estate. Vi får et nytt innblikk i prosessen og karakteren til en artist vi kjenner godt.
Noe av det som interesserte meg mest var hvordan vi fikk se han vokse opp og utvikle seg som et menneske. Han sier for eksempel noe som sin egen seksualitet og identitet i et TV-intervju på 70-tallet, og femte år senere sier han noe helt annet. Og det betyr ikke at han løy på et av tidspunktene, men vi utvikler oss hele tiden og vi finner ut nye ting om oss selv. Vi får privilegiet av å se David Bowie utvikle seg, og det blir gjort på en respektfull (og kreativ) måte.
Moonage Daydream er en cinematisk opplevelse som bør oppleves på den største skjermen du finner, og med god lyd!
9. The Beatles: Get Back (2021) Regi av Peter Jackson
Jeg så “Get Back” for første gang dagen den kom ut, og fra første minutt kom en følelse inn over meg som kun kan sammenlignes med barndommens julaften. Den sitrende følelsen av forventning og gavene som venter under treet.
Albumet ‘Let It Be‘, som denne dokumentaren over åtte timer tar for seg produksjonen av, var inntil et år før Get Back et relativt ukjent blad i den ikoniske diskografien, og når jeg først hørte gjennom albumet var det ikke en begeistrende lytteropplevelse. Gjennom å oppleve den strabasiøse ferden mot det endelige albumet som ble produsert før og utgitt etter hva er ansett som deres beste verk av mange, Abbey Road, komen ny innsikt. Hvordan de fire fabelaktige musikerne sammen skviser ut albumet med en deadline hengende over seg før deres siste konsert på taket av Apple-bygningen i London.
Det å se opptaket av Paul McCartney med sin søtladne stemme fremføre låten Let It Be for første gang med John Lennon, George Harrison og Ringo Starr som publikum er et privilegium. Og seansen hvor George Harrison forsøker å komme opp med ordene til ‘Something‘ er like frustrerende som vidunderlig å bevitne. Det var kanskje greit at “something in the way she moves, attracts me like a pomegranate” ikke ble den endelige teksten.
Vi får også i dokumentaren til en viss grad avkreftet at The Beatles gir hvert til sitt “cause Yoko sat on an amp” som Paul McCartney vitser om. Likevel kommer det frem at John Lennons faste følge ikke hadde en uproblematisk tilstedeværelse i studio. Som en motpol til dramatikken rundt John og Yoko og George Harrisons exit fra bandet står Ringo Starr frem med all sin stoiske ro og sjarme. Men mer enn noe viser Paul McCartney seg som den store drivkraften for bandets musikalske forsøk.
Peter Jackson viser med Get Back ikke hvordan en syndebukk drev The Beatles fra hverandre, men heller historien om fire musikere som nærmer seg metningspunktet for sitt samarbeid. Den viser konturene av hva som var i vente i form av korte utdrag av ulike soloprosjekter som ‘All Things Must Pass’ av George Harrison og tidlige utkast av låter som senere kom på albumet Abbey Road. Get Back er en vidunderlig reise full av begeistring, nostalgi og melankoli.
av Markus Melby
8. Tár (2022) Regi av Todd Field
“Tár” er frontet og ledet av Cate Blanchett, som alltid gir en terningkast 6 opptreden i sine roller, nå er hun Lydia Tár. Denne gangen er hun en verdensberømt komponist, den første kvinnen som er hoveddirigent for Berlinfilharmonien og er en smått kontroversiell figur innen sin bransje.
Overraskende nok, så er historien om Lydia Tár faktisk en fiktiv fortelling om en fiktiv karakter som er skapt i manusforfatter og regissør Todd Field sitt hode. Vi følger Lydia i 157 minutter gjennom en rekke hendelser, samtaler og kontroverser som påvirker hennes privatliv, karriere som komponist innenfor klassisk musikk og de psykologiske konsekvensene som følger av Lydia sine valg.
Musikken er neppe et av hovedfokusene i filmen, men det er likevel noe av det viktigste siden det nevnes hyppig og er det som driver hovedkarakteren.
Tár er en uventet perle av en film, der Cate Blanchett er elektrisk sammen som Lydia. En film på over to og en halv time som suger seeren inn i en komponist sin musikalske, psykologiske og kontroversielle verden. Etter at øynene har absorbert dette kunststykke av Todd Field, så har man god forståelse for at den ble nominert til utallige gjeve priser, blant annet beste film, beste regissør, beste originale manus og beste kvinnelige hovedrolle på årets Oscar-utdeling.
7. The Rocky Horror Picture Show (1975) Regi av Jim Sharman
En vulgær, dramatisk og musikalsk eksplosiv opplevelse er det som ligger i vente om du vil se “The Rocky Horror Picture Show”.
Etter et idyllisk bryllup drar nygifte Brad (Barry Bostwick) og Janet (Susan Sarandon) hjem i regnet. De kjører feil og blir invitert inn til den fryktinngytende og karismatiske Dr. Frank-n-furters (Tim Curry) hus. Han har stelt i stand fest fylt av de underligste karakterene som alle vil se hans nyligste vitenskapspåfunn. Sex, mord, romvesener og ikke minst musikk er det som følger.
Denne kultklassikeren fra 1975 kan ikke beskrives som noe annet enn ‘camp‘; et slangord for å beskrive noe som er ekstra merkelig, banalt, og tøysete. Det betyr ikke at det ikke er et svært velkomment uttrykk på hele filmen. The Rocky Horror Picture Show er fargesprakende og overdrevent. Med dens ville diskurs, skandaløse kostymer, og uhyre god overspilling fra spesielt Sarandon og Curry, er det ikke merkelig i det hele tatt at filmen har iherdige fans.
Musikken er intet annet enn avhengighetsskapende. Ikke bare har enkelte av sangene moro koreografi som rollebesetningen lærer bort til tilskuerne, men flere av dem har også nokså godt budskap. Frank-n-furters generelle læresetninger er “å gi etter for nytelse” og “ikke drøm det, vær det”. Strofer som disse fenger publikum sterkt, og det er noe fortryllende ved å virkelig hengi seg til filmen for alt den er.
The Rocky Horror Picture Show inneholder alskens galskap som til slutt understreker poenget med å bare være. Alt er perfekt pakket inn i litt blod, glitter, nettingstrømper og knakende gode musikalnumre.
6. Moulin Rouge! (2001) Regi av Baz Luhrmann
Teppene går opp for Baz Luhrmann si framstilling av “Moulin Rouge!” I 1900-tallets Paris fell ein gut (Ewan McGregor) for ei jente (Nicole Kidman). Guten er Christopher, ein poet som har flytta til sentrum av bohemen for å skrive om det han trur mest på; kjærleik. Jenta han fell for er Satine, ei nattklubbstjerne som i Christopher sine ord sel kjærleik til menn.
Det heile startar med at ein bevisstlaus argentinar fell gjennom taket då Christopher skriv. Det eine leiar til det andre, og no skal vår hovudperson framføre sin poesi for den glitrande diamanten Satine på den legendariske Moulin Rouge. Etter ein liten mixup i dei kaotiske festlegheitane denne vindmølla byr på, står poeten framfor nattklubbsensasjonen med ein versjon av Elton Johns «Your Song» som høyrer heime i alle historiebøker. Brått var kjærleiken på plass, og eit teaterstykke skal arrangerast.
Dette er ei ekstrem oversimplifisering av denne herlege forteljinga full av absint, fargar, dans, musikk, tragedie og kjærleik, då det er vanskeleg å gjere den rettferd i ein tekst som denne. Sjansen for at du finn noko å like her er rimeleg stor.
Sidan vi pratar om musikkfilmar her, er det viktig å understreke det fantastiske lydsporet full av moderne klassikarar satt til et romantisert Paris i overgangen frå det nittande hundreår som fungerer fabelaktig. Baz Luhrmann sitt sirkus går i eit enormt tempo og er ein fest frå start til slutt. Her er det berre å la seg rive med.
5. Singin’ in the Rain (1952) Regi av Gene Kelly og Stanley Donen
Antageligvis den mest kjente filmmusikalen noensinne, med den utvilsomt mest kjente sangen fra film noen gang. “Singin’ in the Rain” er en tidløs klassiker, og er kanskje Hollywood-formens toppunkt.
Filmen handler om overgangen fra stumfilm til lydfilm, der stjernen Don Lockwood (Gene Kelly) og han vante kvinnelige motpart Lina Lamont (Jean Hagen) sliter med adapteringen. Et trekantdrama oppstår når den (I stor kontrast til Lamont) flinke og snille Katny Selden (Debbie Reynolds) entrer livet til Don. Vi følger de i en metafortelling fylt av dans og sang.
Kombinasjonen av musikk, romantikk og komedie har sjeldent vært like god som i Singin’ in the Rain – der alt føles så naturlig og levende i verdenen manusforfatterne og regissørene Stanley Donen og nevnte Gene Kelly har skapt.
En shoutout går ut til Donald O’Connor, som danser og synger liv til en av de mest minneverdige og elskverdige birollene i filmhistorien som Cosmo.
En gledesbombe fylt av elsk til musikken, dansen, filmen og kjærligheten – Singin’ in the Rain er alt en kan ønske seg av en Hollywood-klassiker. “A glorious feeling“– ser du den, blir du nok “happy again“!
4. The Blues Brothers (1980) Regi av John Landis
Med et oppdrag fra høyere makter er åttitallets kuleste brødre innom alt fra Nazisme og James Brown til vederstyggelig mengder av paramilitære styrker og Prinsesse Leia med flammekaster og C4. Dette er bandet som knapt trenger en introduksjon: “The Blues Brothers”.
Filmen som kan beskrives som én perfekt lang SNL-sketsj er satt til Chicago og følger de to brødrene (ikke av blod, men av musikk!) Jake (John Belushi) og Elwood (Dan Aykroyd). De er på et oppdrag fra Gud for å redde barnehjemmet sitt, tvisten er at de må gjøre det på ærlig vis, noe som guttene ikke akkurat er kjent for å gjøre.
Når det kommer til musikkfilmer gjennom tidene er det få eller ingen som slår The Blues Brothers. Med cameos av noen av de største innen jazz, blues og soul skulle det ikke mye til for at The Blues Brothers blei en hit. Aretha Franklin, James Brown, Ray Charles, Cab Calloway, John Lee Hooker og Chaka Khan kan alle bli bade sett og hørt gjennom de drøye to timene. Hvilken annen film kan konkurrere med det da?
Ikke bare er filmen kjent for sine musikalske innslag, for med komikere fra øverste hylle med John Belushi og Dan Aykroyd i hovedrollene er filmen også uhyre morsom. Den er uten tvil et prakteksemplar på hvordan stillhet ofte er det morsomste virkemiddel. Dette kombinert med det absurde og urealistiske er filmen utstyrt med det meste for en god latter.
The Blues Brothers hadde vært på toppen av denne lista hvis alle hadde sett den, så bra er den. Det er en av de få filmene som bare har alt.
3. Amadeus (1984) Regi av Milos Forman
Ingen liste over de beste musikalene som noensinne er lagd er komplett uten å nevne filmen “Amadeus”. Denne filmen fra 1984 handler om komponistene Salieri (F. Murray Abraham) og Mozart (Tom Hulce), og tar for seg vennskapet og rivaliseringen dem imellom.
Hvis du leter etter en film med både fantastisk musikk og et fengende narrativ, trenger du ikke å lette lengre enn til denne filmen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at Amadeus kanskje er en av de beste filmene som noensinne er lagd.
Amadeus treffer på alle punkter av hva en film bør bestå av, og har et engasjerende narrativ som ikke vil gi slipp på deg. Med et 1700-talls Wien som bakteppe, får Amadeus i tillegg et distinkt utseende som skiller den fra lignende historiske filmer.
Dette er rett og slett en meget godt sammensatt film som alle bør få med seg.
2. Whiplash (2014) Regi av Damien Chazelle
“Whiplash” er en pulserende, angstfylt og fryktinngytende jazz-film som kom ut i 2014 og som jeg ikke har sett maken til siden. Miles Teller har hovedrollen som den slitende men lovende trommisen Andrew. J.K. Simmons spiller læreren hans, Fletcher, som er den minst sympatiske fyren du kan tenke deg.
Hvis alle musikklærere var slik, tror jeg ikke det hadde vært mange utøvende musikere igjen i verden. Regissør og manusforfatter Damien Chazelle er mesterlig flink til å leke med tempo, rytme og klipping. Det er intenst, det er svette, det er skriking og det er blodsprut fra hender som har trommet seg i hjel. Vi får se presset som Andrew legger på seg selv for å bli best. Og ikke minst den svært lite pedagogiske Fletcher som presser han enda lenger – forbi ytterpunktet om du vil.
Musikken sammen med klippingen underbygger en anspent stemning, og en intensitet over Andrews vei til å bli best på trommer. Det prestisjetunge jazz-konservatoriet skal ha de beste av de beste, og det er ingen vei utenom enn å slite seg selv ut. Den verbale og psykiske mishandlingen fra Fletcher skal drive fram den neste store trommisen, og han forventer intet mindre enn perfeksjon av sine studenter.
Dette er ikke en slik musikkfilm som fokuserer på musikkdueller selv om filmen viser musikkonservatorier som konkurrerer mot hverandre. Det legges heller vekt på dramaturgien mellom lærer og elev og hvordan deres dynamikk utvikler seg. Det blir etter hvert en konkurranse mellom dem to, hvem som klarer å psyke ut hvem. Bak det intense forholdet dem imellom hører vi stilige jazzmelodier fra storbandet og lidenskapelige slag på trommer.
Whiplash har et herlig jazzete lydspor som driver filmen framover og holder deg på kanten av stolen. Det er forholdsvis ikke en nødvendighet å være en stor jazz-tilhenger for å kunne kose seg med denne filmen. Det er nesten bedre å gå inn i det uten å vite noe særlig og heller bli overrasket av den rytmiske verden Chazelle har laget til oss.
1. La La Land (2017) Regi av Damien Chazelle
På toppen av lista finner vi “La La Land”. Denne spektakulære musikalen regissert av Damien Chazelle er satt i Los Angeles i vår samtid, hvor to mennesker må velge mellom å satse på karrierene sine eller på kjærligheten.
La La Land handler om Sebastian (Ryan Gosling) og Mia (Emma Stone) som møtes regelmessig gjennom tilfeldigheter, og synger og danser seg inn i et forhold med hverandre. Sebastian elsker jazz til en nærmest ufyselig grad, men greier til tross å sjarmere Mia, som drømmer å bli en stor skuespiller. Han er fryktelig kjekk og stepper som en gud, så det kan jo ha noe med saken å gjøre. Forholdet er idyllisk i starten, men Sebastians drøm om å gjenåpne en gammel jazzklubb, og Mias gjentatte avslag på roller setter forholdet i fare, og de to må innse at de ikke kan ha både forholdet og karrierene sine. Det må nevnes at disse to egentlig ser ut til å leve ganske greit, med leiligheter sentralt i Los Angeles og fortsatt nok penger til mat og bil og alt sånn der, men det går bra. Bare se bort fra det. Det er en film!
Som musikal er La La Land en solid film. Filmen åpner med sang- og dansenummeret ‘Another Day of Sun‘. Det er rushtrafikk motorveien inn til Los Angeles, og folk kledd i alle regnbuens farger går ut av bilene og traller mens de danser på biltakene. Dette fengende nummeret setter standarden for resten av filmen, også ender i en god introduksjon av hovedrollene. Låta ‘City of Stars‘ fremføres flere ganger gjennom filmen, og binder Sebastian og Mia sammen. De fremfører den hver for seg, før de til slutt gjør det sammen. En nedtont, men nydelig sang om filmens temaer, som ble tildelt Oscar for beste sang.
Det er flere gode låter i filmen, både instrumentale og med sang. Aller helst vil jeg trekke fram ‘A Lovely Night‘, som virkelig får vist fram Gosling og Stones kjemi. Nummeret, som starter i rolig, men skarp sang, ender i et flott dansenummer med stepping og storbandsmusikk over en vakker solnedgang. Hele seansen er filmet i én takning, så her er koreografingen godt innøvd! Musikken er komponert av Chazelles faste samarbeidspartner Justin Hurwitz, som vant Oscar for beste originalmusikk.
La La Land henter inspirasjon fra mange klassiske musikaler, men i størst grad “Singin’ in the Rain” (1952). Settingen, temaene og ikke minst fargene og koreografien minner i stor grad om klassikeren fra 1952, men La La Land har også en originalitet som gjør den helt unik. Filmen er skutt på 35mm-film, og er filmet på et vis som bærer preg av 50-tallets klassiske Hollywood-filmer. Det er utrolig kult hvordan de har fått til å gi et gammeldags utseende på en film satt i nåtid. Mye av æren for dette går også til kostymeavdelingen og scenografere, som har laget en god blanding av det moderne og det gamle, med en fantastisk fargepalett.
La La Land er en vakker ode til den klassiske Hollywood-æraen, og byr på fantastisk musikken og deilig fotografi! Filmen avsluttes i en episk 7-minutter lang medley, som konkluderer i en av de beste sluttene jeg vet om.
