IMDb.com er kjent for å ha listen over de beste filmene som har blitt laget, hvor filmene får en score mellom 0-10 som blir til ved at folk kan gi sin egen vurdering av filmene. Men det er ikke alltid alle er enige om vurderingene her. Derfor har vi samlet filmer som vi synes har for høy rating eller er overvurderte. Dette er en liste som har skapt nærmest krig innad i redaksjonen. Det er vel ikke så rart, siden film er subjektivt og vi har alle forskjellige kriterier som gjør en film «god» i våre øyne. Denne listen må heller sees på som hva den individuelle skribenten mener og ikke at vi alle er enige i utvalget. Heldigvis liker vi forskjellige filmer, det er noe av det som gjør filmkunsten interessant.
10. Star Wars (1977) Regi av George Lucas
Etter å ha revolusjonert filmverden i 1977 med statiske karakterer som følger heltens reise til punkt og prikke, i verdensrommet, har George Lucas skapt et univers fylt av unike og spennende karakterer, som aldri blir implementert i filmene.
Star Wars har en legendestatus innen film, på tross av dens manglende evne til å presentere en bra historie. Det beste innenfor Star Wars universet er det som ikke er en del av de tre triologiene, slik som Mandalorian og The Clone Wars. Denne absurde situasjonen hvor vi som seere blir presentert fiasko etter fiasko i et univers med noe av det høyeste potensialet som finnes i det moderne action-media er spennende å følge med på.
Regissør etter regissør forsøker noe nytt som ender opp med å splitte Star Wars fanskaren, som riktig nok er kjent som den mest progressive og åpne fanskaren i verden. Dette er utrolig synd, da Star Wars-fans fortjener å oppleve ekte kino, slik som Avengers: Age of Ultron.
Den første Star Wars er en av de bedre i rekken, men på tross av dette er det fortsatt en Star Wars-film. Spørsmålet om hva som er en film, er stort. Spørsmålet om hva en bra film er, er kort. Det er ikke Star Wars. For å illustrere hva jeg føler om Star Wars, har jeg skrevet et hatefullt dikt.
‘Luke, makes me want to puke
Anakin, could be acted better by a mannequin
George Lucas, makes me also want to puke, ass
Mandalorian, har den beste storyen
Sequels, why?
Star Wars, bye.‘
av Elias Trana
9. The Matrix (1999) Regi av Wachowski-søsterene
Skal du ta den røde pillen eller den blå? I “The Matrix” følger vi Neo som oppdager sannheten om at alle mennesker er satt i en simulasjon som han selv har klart å bryte ut av. Nå må han ta valget om han skal delta i en gruppe rebeller som vil avsløre sannheten eller om han skal gå tilbake til matrixen.
The Matrix sitter på IMDb med en rating på 8,7. Et utrolig høyt tall som også plaserer den på 16 plass til IMDb sin topp 250 liste. Det er også verdt å nevne at filmen fikk utdelt 4 Oscar-priser og den har per nå 3 oppfølgere. Med andre ord så er det ingen tvil om at filmen har verdt enormt populær, men etter min mening enormt overvurdert.
The Matrix har et kult konsept, men en gjennomføring som ikke er spesielt god i mine øyner. Action scene er veldig utdaterte og uinteressant. Jeg er heller ikke en stor fan av rollebesetningen. Personlig har jeg aldri vært noe spesielt glad i Keanu Reeves. Han sliter veldig med å overbevise meg om noe som helst og dette er noe som trekker ned filmen enormt. Reeves er en veldig populær mann men han er ikke særlig populær hos meg.
For å stå blant de topp 250 beste filmene ever så mener jeg at filmen skal ha gjort noe helt spesielt! Det gjør ikke The Matrix. Så med den so runder jeg av denne lille teksten som helt garantert kommer til å være like upopulær for de som leser den som Keanu Reeves er upopulær i hodet mitt.
av Truls Hustad
8. Avengers: Infinity War (2018) Regi av Anthony og Joe Russo
Hele galaksens superskurk Thanos er på leit etter evighetssteiner for å utslette halve universet, de eneste som kan stoppe ham er alle verdeners beste helter. Løpet for å sikre evighetssteinene og felle Thanos er imperativt, dog ikke en enkel oppgave.
Avengers: Infinity War var det virkelig store da den kom i 2018. Aldri før hadde en film som denne vært på lerret. Den var større, dyrere, og ikke minst omtalt. Idet filmen nådde verdens saler var det ikke en eneste filmtitter som ikke hadde hørt om kapitalismens nyfødte franchisebombe. Dessverre er det slik at større ikke nødvendigvis er bedre, noe Avengers: Infinity War nærmest er et symbol på.
Det er knapt et pusterom i filmen som flytter seg fra galakse til galakse og fra en helt til en annen. Man føler nesten at man har skrudd av hjernen etter de to og en halvtimene er omme. Det er så mange «fete» effekter, dårlige vitser og fanservice at man nesten blir litt utmatta. Alt er gjort med et ønske om å treffe flest målgrupper, noe som i mine øyne vitner om at motivasjonen for dette neppe er en filmskaper(e)s visjon, men heller med ønske om å håve inn grunker.
Selv om humoren er tam og tidvis dritklein er Avengers: Infinity War som resten av MCU en skikkelig popkornfilm. Det skal nok mye til for å ikke bli litt underholdt. Likevel er dette ikke nok for å klatre over 8.0 på IMDb (i min mening).
7. Hacksaw Ridge (2016) Regi av Mel Gibson
Det er ikkje mangel på krigsfilmar oppført på IMDb si liste med dei høgste rangerte filmane gjennom tidene. Dette er ikkje akkurat overraskande då denne genren filmar ofte får med seg enorme budsjett og mannskap til å fortelje historier om mørke, men gjerne viktige kapittel i historia til mennesket.
Mange av krigsfilmane vi finn på denne lista har hatt ein enorm innverknad på popkultur og samfunnet generelt ettersom bodskapa og moralane dei presenterer faktisk sparkar litt frå seg. Derfor er det litt rart at “Hacksaw Ridge” frå 2016 også har plass blant dei 250 høgst rangerte filmane.
Hacksaw Ridge fekk mykje merksemd frå akademiet året den kom ut, og klarte faktisk å rive til seg en nominasjon for beste film. Overraskinga over at den ikkje vann var omtrent like stor som overraskinga ein fekk når ein fann ut at filmen var regissert av Mel Gibson.
Historia vi får servert er den sanne historia om Desmond Doss (portrettert av Andrew Garfield), som er ei svært interessant historie om ein sanitetssoldat som nekta å bære våpen. Dette kunne gjort for god film også, men bodskapet om at krig er ille og at vi bør fokusere på å redde liv i staden for å ta dei blir litt flekkete i ramma det blir presentert i. Gibson har laga ein film som prøver å setje krig i eit dårleg lys, men som samtidig glorifiserer det med store eksplosjonar og menn i uniform.
Det blir derfor litt vanskeleg å forsvare ei rating på over 8 for Hacksaw Ridge.
6. Green Book (2018) Regi av Peter Farrelly
“Green Book” er filmen om hovedsakelig Tony ‘Lip’ Vallelongas biltur til sørstatene med konsertpianist doktor Don Shirley, som plukker navnet sitt fra den lille grønne guide-boken som skulle hjelpe fargede reisende finne et trygt sted å sove på turen.
Her orker vi ikke å å trå rundt grøten. Green Book er en rasistisk film som ønsker å la hvite liberale til å føle seg bedre om hvordan de i det minste ikke er like rasistiske som tegneseriefigurene på skjermen. Kanskje gir filmen dem håp om hvordan de kan hjelpe sine høylytte onkler roe ned skjellsordene foran tven. Eller kanskje holder det for dem å bli presentert med en verden hvor rasisme ble løst dagen Obama ble stemt inn. Uansett er Green Book, og alle andre «race-reconciliation» filmer laget for et hvitt publikum. Det er litt frempå for meg, verdens bleikeste filmnerd å si men min forståelse er at folk med hakket mer melanin i huden er ganske lei av å bli representert som et steg på hvit manns karakterbyggende reise.
Men hvem bryr seg? Hollywood kryr nå av liberale friskuser med underutviklede sosiale antenner. Joa, det som lander Green Book akkurat på denne lista er nok dens nominasjon til 5 Oscarer i 2019 og seier i tre kategorier, inkludert «Best Picture» hvor publikums favoritt inkluderte progressive Black Panther. Og det politiske miljøet hadde hatt tålmodigheten sin strekt gaaanske tynn når det kommer til ryggradløse feel-good fortellinger om fred mellom Amerikas separerte befolkning. Spesielt siden opptøyene etter George Floyds mord fortsatt var ferske.
I ettertid reknes Green Book som Akademiets største tabbe siden “Crash” vant den samme prisen i 2006, noe som ikke er overraskende, siden Crash spar akkurat den samme møkka. Heldigvis har ting endret seg siden den gang, ikke sant? Whoops, hva gjør denne linken her?
Hans rolle som ‘Leppa’ er kanskje Viggo Mortensens beste bidrag til skjermen siden hans stint som Aragorn, og Mahershala Alis Don Shirley er fantastisk å se på. I bunn og grunn er filmen veldig kompetent i form. Det holder desverre ikke å ha to karismatiske karer på plakaten hvis den ene spiller en rasisitisk tegneseriefigur og den andre en torturert kunstnersjel med aspirasjon om raseforlik. Det blir for corny.
5. Joker (2019) Regi av Todd Phillips
Arthur Fleck er en utstøtt klovn med en nervesykdom som gjør at han kan bryte ut i latter når som helst. Alt han ønsker er å bli stand-up komiker og å få folk til å le. Han bor sammen med moren sin som han har et noenlunde anstrengt forhold til og han har et godt øye til naboen.
Etter en voldelig hendelse på t-banen får plutselig Arthur litt oppmerksomhet i media, og det er herfra alt eskalerer til det avsindige som kulminerer i skapelsen av en av de mest beryktede superskurkene, The Joker.
Det filmen essensielt handler om, er å behandle de sosialt utstøtte med respekt, hvis ikke kan det gå skikkelig galt. Arthur søker for eksempel etter hjelp hos helsetjenesten, men står til slutt på bare ben etter at myndighetene ikke finansierer tjenesten lenger. Dette er et godt eksempel på hvordan samfunnet avviser individer, og hva slags motgang man kan møte på.
Det er dessverre det eneste gode eksempelet. Joker havner ofte i en type selvmedlidenhet som det ikke går an å relatere til. Mye av tematikken sentreres rundt Arthur og hvor synd det er på ham fordi han ikke kan noe for nervesykdommen sin, eller at han har en vond familiehistorikk men de fleste situasjonene han havner oppi har han stelt i stand selv. Dette gjør at jeg endte opp med å ikke bry meg så mye om det som skjedde.
Et inntrykk jeg satt igjen med da jeg så filmen, var at den kan virke som om den er skrevet for et publikum som ønsker seg dyp tematikk de kan forstå seg på, men likevel distansere seg fra. Manuset er uhyre enkelt, handlingen går i et ganske sakte tempo som til tider resulterer i kjedsomhet og Joaquin Phoenix spiller skikkelig godt som kanskje er med på å distrahere fra det som ikke er like godt.
4. Avengers: End Game (2019) Regi av Anthony og Joe Russo
Etter elleve år, tjueto filmer og et knips når Avengers-franchisen sin ende. Og etter all den tiden forventer publikum mer enn det ordinære.
“Avengers: Endgame” starter med heltene i Avengers som resignerte individer etter utfallet av Avengers: Infinity War (2018). Frem til Captain Marvel kommer ut av nærmest intet for å ta med Tony Stark tilbake til jorden og ta opp kampen mot Thanos. Captain Marvel som i store deler av filmen er fraværende for å deretter komme tilbake i filmens store finale. I et særdeles lite motivert øyeblikk hvor alle kvinnene forenes i noe som er mer statement enn naturlig del av plotet.
Marvels regissører kan plukke av flere sterke kvinner, gi dem plass og et god manus. Likevel introduseres de som Captain Marvel, uten en historie grunnet manglende manus for Captain Marvel (2019). Og Scarlet Witch som i et godt øyeblikk gir Thanos en real omgang, hvilket kan tenkes å ha til hensikt å promotere den kommende serien WandaVision (2021).
Vi vet de kan bedre enn som så, Marvel.
Avengers: Endgame har også en hel del andre problemer som må nevnes kort. En rotte, en passiv Black Panther og en traumatisert Peter Parker. Og det faktum at flere karakterer kom til å dø i denne filmen har ingenting å si. For om kort tid var Marvel klare med filmer og serier om deres liv før Thanos` knips.
I mitt personlige høydepunkt fra filmen oppsøker Avengers planeten hvor Thanos nå lever i fred. Dette illustrert ved en sekvens inspirert av Gladiator (2000) hvor Thanos drar sin svære lilla hånd gjennom en kornåker. Og midt i idyllen raser Avengers inn. Før filmen har kommet i gang hugger Thor hodet av Thanos. Og der kunne filmen med fordel være over.
Fra dette punktet er Avengers: Endgame mer fornøyelsespark enn film.
av Markus Melby
3. Top Gun: Maverick (2022) Regi av Joseph Kosinski
Den nye Top Gun: Maverick, prøver å treffe på noe av de samme som den første. Den prøver å spille på nostalgi og følelser ved å ta i bruk den klassiske Top Gun-melodien som en del soundtracket, i tillegg til andre 80-talls sanger som var en del av den første filmen. Beklager, men det gjør ikke filmen automatisk bedre.
Det blir ikke bedre med skjønnhetsfilter som er satt på, og de stive replikkene skuespillerne tvinges til å si. Alt føles kunstig og gir ikke den samme følelsen som den første Top Gun-filmen uansett hvor hardt den prøver: men popcornfilm er det! Den er bare ikke verdt over 8.0 i rangering på IMDb for under middels skuespill, dårlig skrevet manus og helt ok handling.
Det skal forstås at lett underholdning er populært og er spennende for mange. Kinoseere elsker action-og spenningsfilmer, noe som er tydelig på IMDb. Det er likevel utrolig at denne filmen er blitt rangert så høyt. Morsomt at for øyeblikket så er den første Top Gun rangert med 6.9 mens Top Gun: Maverick har slående 8.4 av 10 på IMDb.
Jeg mistenker at mye av grunnen til at det er så høy rangeringen på siste filmen er fordi Top Gun-fansen endelig får se Tom Cruise med pilotbriller igjen, og ikke minst den virale dansen til Miles Teller som florerte på TikTok. Kan trygt påstå at det skadet nok ikke billettsalget eller populariteten rundt filmen. Det skapte vel heller et større publikum og enda flere som ville se to sekunder med bar overkropp.
2. Everything, Everywhere All At Once (2022) Regi av Daniel Kwan og Daniel Scheinert
Regissørduoen Daniel Kwan og Daniel Scheinert står bak historien om immigrantmoren Evelyn som står midt i en familiekrise med datteren sin samtidig som skatteetaten har fått kloa på henne og familiebedriften hennes. Under et møte hos skatteetaten forteller ektemannen henne at en ond makt er i ferd med å ødelegge hele multiverset, og at Evelyn er den eneste som kan hindre det.
En fargesprakende film med mye liv, action og tullball burde jo egentlig ikke være så skuffende som denne var for meg. I utgangspunktet er multiversfilmer et oppbrukt konsept på dette tidspunktet, men nå er jeg overbevist om at mengden multiversfilmer hittil bare er en stor spøk mot menneskeheten for å se hvor lang tid det tar før vi blir gærne. Det er ikke bare det faktumet at filmen er en multiversfilm, men det er heller måten multiversaspektet ødelegger for det som kunne vært en ganske fin historie om forholdet mellom en datter og en mor! I stedet får vi pølsefingre og analplugger og en hel del overdøvende action som tar bort fokuset fra det som egentlig er poenget.
Dobbel-Danielene har virkelig vært kreative i denne filmen. Jeg tror du sjeldent finner så mye forskjellig som foregår, samtidig, som i denne filmen. Det er vel poenget, men det er også i stor grad problemet. Michelle Yeoh gjør en gjennomgående god jobb, når man tar til betraktning at Daniel 1 og 2 har tatt seg vann over hodet med filmkonseptet.
Utkledd som et kaleidoskop lurer denne filmen deg til å tro at du så den mest revolusjonerende filmen i moderne tid. I bunn og grunn forteller den en historie som kunne vært så mye mer interessant hadde den bare vært tonet ned hundre hakk og litt til.
1. Spider-Man: No Way Home (2021) Regi av Jon Watts
“Spider-Man: No Way Home” var en av de største filmene for året 2021 og den tjente inn nesten to milliarder dollar mens den gikk på det store lerretet. På IMDb sine sider så ligger den Tom Holland sin tredje Spider-Man solo film på en meget generøs 8.3 av 10.
No Way Home er en av de bedre filmene som fins i Marvel sitt fiktive superhelt univers, men at den fins på IMDb sin 250 best of liste er noe som aldri burde skjedd. Filmens fokus er å mikse det nye med det gamle. I denne filmen så har karakterer fra Tobey Maguire sitt Spider-Man univers og fra Andrew Garfield sitt Spider-Man univers blitt en del av universet der Tom Holland sin Peter Parker skaper trøbbel fordi han ikke klarer å høre på hva Doctor Strange prøver å advare han mot.
No Way Home sin høye rating på IMDb kan skyldes på filmens fokus og bruke av det nostalgiske fra Maguire sin Spider-Man filmer og fra Garfield sine. En tam historie med til tider cringe dialog, hvertfall der Doctor Strange ber Holland sin Peter Parker om å «Scooby-Doo this crap», som automatisk burde gitt denne filmen en rating på under 8.
