Oscarutdelingen er rett rundt hjørnet og i den anledning har vi i Jump Cut snekret sammen en floke fersk liste. Dette er Topp 10 skuespillerprestasjoner som skulle fått Oscar! I denne listen belyser vi de skikkelige gode skuespillerprestasjonene som The Academy helt glemte å anerkjenne.
10. Amy Adams – Arrival
Filmen Arrival ble nominert til 8 Oscar-priser i 2017, og den vant én av disse. Amy Adams, skuespilleren som spilte hovedrollen, fikk ingen nominasjon. Arrival er etter min mening en god film og det er flere ting som kontribuerte til dette – blant annet den nydelige historien, den kreative og presise lydklippingen, og den gode regien. Uten Adams sin bemerkelsesverdige presentasjon hadde ikke filmen vært den samme. Hun er filmens sjel og setter liv til karakteren hun spiller. Jeg mener at Adams burde ha vært nominert for hennes prestasjon i denne filmen, men jeg har troen på at det vil komme mange nye muligheter der hun vil kunne få anerkjennelse.
- Hannah Wittusen
9. Aleksey Kravchenko – Come and See
Det er ikkje ofte at ein høyrer folk snake om barneskodespelerar som dei store Oscar-favorittane, og det er heller ikkje ofte at dei faktisk vert nominert. Unntak finn ein uansett mange av. Haley Joel Osment i The Sixth Sense, Anna Paquin i The Piano og Jodie Foster i Taxi Driver er berre nokre eksempel. Det er derfor rart at ein av dei mest slåande barneprestasjonane på film gjekk akademiet hus forbi. Denne leverer Aleksey Kravchenko som Florya i Come and See frå 1985. Ei grufull forteljing om ein ung gut som må flykte frå tyskarane under den andre verdskrigen. For meg vert filmen ståande som eit av dei beste av sitt slag, og eit føregangseksempel for alle som freistar å fange tragediar på film. Regissør Elem Klimov sin eteriske stil har nok mykje av skulda for at filmen får denne posisjonen, men det er også umogleg å sjå for seg filmen utan unge Kravchenko. I den svert subjektive filmen vert det blikket hans som formidlar det forferdelege krigslandskapet, og sjeldan har ein skodespelar definert ein film meir. Sjølv om skodespelet ikkje liknar det vi er vant til, passar det den unike stemninga i Come and See perfekt. Bredda i prestasjonen utklassar sjølv mange eldre og meir veletablerte skodespelarar.
- Elias Nygård
8. Ewan McGregor – Trainspotting
Når ein snakkar om skodespelarar som ein meiner skulle ha vunne ein Oscar, er det ofte frå eit standpunkt der ein ikkje skjønar kvifor Akademiet utelet prestasjonen. Når det kjem til Trainspotting derimot er det openbart at filmen aldri var ein som dei kom til å løne. Med sitt ekstremt pessimistiske syn på samtida og ungdomskultur kunne ein fort sjå at det elles så fjonge Akademiet haldt seg langt unna. Men om nokon andre var ansvarlege for å dele ut dei prestisjetunge Oscarane er Ewan Mc Gregor sin prestasjon i denne filmen ein som burde premierast. Den ekspressive stilen som kanskje pregar skodespelet hans, og som eleverte han til meme-status i Star Wars filmane frå 2000-tallet, passar her perfekt i den inntrykksfulle og kraftige verda som karakterane lever i. I tillegg til dei ekspressive trekka, som han deler med dei andre karakterane i filmen, er han òg grunna i ei meir jordnær og sår skildring som held oss investerte i Rentons tragiske liv på tross av den galne verda som omgir han. McGregor og karakteren blir den sentrale pålen som held resten av filmen oppe, og i ettertid er det umogleg å sjå for seg filmen utan skodespelaren.
- Elias Nygård
7. Naomi Watts – Mullholland Dr.
Mulholland Dr. er blant David Lynch sine beste verk, og det er en film som burde ses før den snakkes om. Naomi Watts’ prestasjon Mulholland Dr. gikk Akademiet hus forbi, og hennes formidable fremstilling i filmen viser til et stort spekter av unik gjennomføringsevne av sjelden kvalitet. Filmen er uforutsigbar, og klarer godt å sette hjernen i høygir, som noe den også prøver sitt beste for å gjøre. Det er forvirring og forbauselse gjennom hele opplevelsen, og mye av dette kan legges på skuldrene til Watts, og hennes fremførelse. Mulholland Dr. er en film man ikke burde være foruten, og Watts gjør hele opplevelsen til noe som er vanskelig å tvinne seg ut av, på en god og gjennomført måte.
- Kristin Rydland
6. Toni Collette – Hereditary
Som Annie i Hereditary, klarar Toni Colette å skape mistillit til ein karakter på måtar eg meiner ingen har klart før. Sidan hennar rolle i filmen slit med psykiske plager, veit du aldri akkurat kva ho kjem til å gjer, medan alt ho gjer verkar framleis truverdig for karakteren. Dei overnaturlege elementa i filmen kan like så godt berre vere effektane av eit sinn som slit med psykose, og den grunna prestasjonen til Colette overtydar tilskodaren til å tru at begge delar stemmer på ein, og same gong. Spesifikt er det er middagsscene i filmen, der Colettes prestasjon klarar å skremme meg, og scena er det perfektet eksempelet på korleis ein skodespelar kan aleine skape skrekk med ingenting. Det at ho ikkje vart nominert for beste hovudrolle er ein skam for Oscar-utdelinga i år, sidan ho er ein klar vinnar. Karakteren hennar i filmen sit med frustrasjonar som er totalt trulege sjølv om ho kanskje ikkje er psykisk frisk.
- Jonas Mæland
5. Jake Gyllenhaal – Nightcrawler
Nightcrawler forteller historien om einstøingen Lou Bloom, en mann helt manisk etter arbeid. Desperat utforsker han den dystre verden av L.A krim-journalistikk, før han omsider bryter linjen mellom observatør og deltaker for å bli stjernen i sin egen historie. Ved å møte opp ved ulykker og andre hendelser med kameraet sitt innser han at dette er lettjente penger å tjene fra tv-stasjonene. Han gjør alt for å få det rette visuelle elementet.
Gyllenhaal er fenomenal i filmen. Han har gjort en bunnsolid jobb med både det fysiske og det psykiske. I denne filmen er han såpass tynn at han fremstår bare som en skrøpelig brøkdel av den Jake vi ellers er vant til. I tillegg til å se skremmende ut fysisk så er det den totalt uforutsigbare personligheten hans som virkelig løfter filmen. Jake Gyllenhaal og manusforfatter/regissør Dan Gilroy har sammen med Nightcrawler laget en av de fremste antiheltene i thriller-sjangeren de siste årene.
- Lars Asbjørn Sandnes
4. Mads Mikkelsen – Jagten (The Hunt)
I Thomas Vinterbergs film fra 2012 spiller Mads Mikkelsen barnehagelæreren Lucas som er opptatt med å skaffe seg omsorgsrett for sin sønn. Livet ser ut til å gå i riktig retning for Lucas før en uskyldig løgn fra ett av barna i barnehagen endrer alt. Fra å være en respektert og elsket person i lokalsamfunnet, blir Lucas over natten anklaget for overgrep mot en liten jente. Det tar ikke lang tid før det bokstavelig talt er alle mot en. I en film såpass sentrert rundt en enkelt karakter blir prestasjonen til én enkelt skuespiller desto viktigere. Denne typen hovedroller bærer ofte filmer og en svak prestasjon vil medføre en svak film. Mads Mikkelsen gir en av årets, om ikke tiårets, beste prestasjoner i rollen som Lucas. Hans evne til å formidle panikken, usikkerheten, sorgen og sinnet som Lucas føler er helt uten like. Han stjeler showet og løfter filmen til et nytt nivå, det er gripende fra start til slutt. Det er umulig å forestille seg en Jagten uten Mikkelsen og det er virkelig synd at en prestasjon på dette nivået ble oversett av Oscar-utdelingen.
- Mathias Mørch
3. Jim Carrey – Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Minner og kjensler har aldri virka så ekte som når nokon er i ferd med å miste dei. Ei framvisning med ganske enkelt konsept – no er det mogleg å viske ut heile personar og hendingane og minna knyta til dei. Som hovudkarakteren Joel, speler Jim Carrey ein mann som verkar tilbaketrekt og nedslått av verkelegheita til situasjonane han finn seg i. Som ein tidlegare komikar, kjent for filmar som Dum og Dummere, The Cable Man, og Masken, er det naturleg at mange kanskje ikkje ville rekna Jim Carrey som ein særleg seriøs skodespelar, men han fyllar rolla perfekt. Mangelen på ein Oscar-nominasjon for rolla, alluderer kanskje derfor til at han ikkje vart tatt seriøst sjølv om han har ein av mine favorittprestasjonar i nokon film, nokon gong.
- Jonas Mæland
2. Leonardo Dicaprio – Django Unchained
Leonardo DiCaprio er nok en av de dyktigste skuespillerne i Hollywood i dag, noe han viste allerede som 19-åring i What’s Eating Gilbert Grape. Da han endelig vant Oscar for The Revenant i 2016, hadde det vokst frem en omfattende meme rundt hans åpenbart manglende annerkjennelse. Skammen er at hans utvilsomt beste rolle ble ikke engang nominert. Den uspiselige, pretensiøse og underlig feminine plantasjeeieren Calvin Candie er kronen på verket i Quentin Tarantinos mesterlige Django Unchained fra 2012, og viser DiCaprios evne til å balansere satire med metodeskuespill. Fra de psykopatiske tendensene til det kvalmt medfødte privilegiet helt ned til måten han uttaler «white cake», rolletolkningen hans like fornøyelig som den er enerverende.
Det er artig å legge merke til at da DiCaprio slo hånden i bordet og ved uhell kuttet seg på et glass, sømløst inkorporerte han det i scenen, og gikk til og med så langt som å spontant smøre blod i Kerry Washington sitt ansikt. Det viser ikke bare til DiCaprio sine evner, men også til et spektakulært velfungerende samarbeid på sett, hvor et slikt uhell får lov å utspille seg.
- Jan Arild Martinsen
1. Jack Nicholson – The Shining
I Oscar-året 1981 var John Hurt nominert for sin rolle i den småobskure David Lynch filmen The Elephantman, mens Kubricks mesteradapsjon av The Shining gikk helt under radaren på de aller fleste prisutdelinger. Filmen stakk av med noen få Saturn Awards, men sjokkerende nok var ikke Jack Nicholsons ikonografiske fremstilling av karakteren Jack Torrance nominert en gang! (Kubrick var derimot nominert til en Razzie for «Worst Director») Hans uforglemmelige fremstilling av familiefar, forfatter og høyfjellshotellpasseren Jack går dermed ned i bøkene som en av de mest undervurderte noen sinne. Filmens intense opplevelse er bygget opp fantastisk og forvirrende kinematografi, men blir likevel båret av Jacks karakter. Hans måte å portrettere forskjellige sinnstemninger har tatt fra mange nattesøvnen, og med god grunn. Både gjennom scenene der han har nådd sitt brytepunkt, men også gjennom hele hans ubehagelige nærvær. For det er det som gjør at hans skuespillerprestasjon skiller seg ut, nærværet han har på skjermen. Selvom man kanskje er av typen som ønsker å se vekk når det blir skummelt, klarer man ikke å ta øynene av han. «All work and no play makes Jack a dull boy» Vi sier oss enige i at Jack er langt i fra en kjedelig karakter, eller skuespiller.
- Marthe Skarsvåg
