The Zero Theorem – Regi: Terry Gilliam – Voltage Pictures / Zanuck Independent / Zephy Films m.fl. – 1 t. 47 min.
Terry Gilliams dystopi fortsetter i en ny verden, hvor kapitalisme og teknologi regjerer og sosialt liv henger i en tynn tråd. Vi møter hovedkarakteren Qohen Leth (Christoph Waltz), som er oppslukt av hva som er meningen med livet og vier alle sine krefter og all sin tid til dette personlige prosjektet.
“Management”, som er den allmektige overmakten i firmaet ManCom, hvor Qohen «cruncher» (bruker en datamaskin som løser komplekse matematiske formler) tall, gir Qohen i oppdrag å bevise ved hjelp av tallcrunching at ingenting betyr noen ting. Dette vises gjennom et slags dataspill hvor forskjellige formler skal falle på plass, som brikker i et puslespill. Underveis venter Qohen på en telefon som skal ringe, for å fortelle han meningen med hans liv.
I løpet av filmen møter vi Bob (Lucas Hedges) og Bainsley (Mélanie Thierry), som følger han på hans reise gjennom meningen med livet og sin egen eksistens. Bob – sønnen til Management-sjefen (Matt Damon), som er en genierklært tallcruncher med imponerende kort oppmerksomhetsspenn, hjelper Qohen på vei mot sitt mål. Bainsley som er sendt til Qohen av Management, begynner etterhvert å utvikle følelser for Qohen, noe som etterhvert viser seg å være gjensidig. Bainsley og Qohen dyrker sin kjærlighet i en virtuell cybersex-verden.
Terry Gilliams nyeste film følger i Brazils (Gilliam, 1985) fotspor med enormt mange sære rekvisitter og en verden hvor folkets frihet er så godt som saga blott. Det at staten har fullstendig overtak over folket ved hjelp av teknologiske duppeditter og overvåkningskameraer i hytt og pine, er et gjennomgående tema i Gilliam sine filmer. Hadde filmen vært en giftbag, hadde det vært verdens kuleste giftbag. Filmen byr på noen utrolig imponerende filmsett, en parodisk og kontrastfylt verden, gøyal samfunnskritikk og masse spennende detaljer. Bare det å følge med på hva slags satiriske duppeditter Gilliam har plassert rundt omkring i verdenen sin, er en opplevelse i seg selv.
De tre hovedtemaene som er gjennomgående i filmen: Autentiske følelser (k jærlighet for det meste), matematikk og meningen med livet er utrolig spennende, men Gilliam klarer ikke å ta helt tak i de. Den gjennomgående slapstick-humoren gjør filmen altfor konfliktsky. Filmen er til tider substansløs og tøysete, noe Gilliam ikke klarte å harmonisere med den seriøse og altomfattende tematikken. I traileren forelsket jeg meg helt. Musikken, de vakre og storslåtte bildene, fargene og den dyptliggende undertonen av eksistensialisme. Jeg klarte ikke helt å få den samme følelsen av selve filmen. Skuespillerprestasjonene var gode, men Bob (Qohens unge medhjelper) ble i overkant mye og distré, uten noe særlig sjarm. Jeg skulle også gjerne sett en litt skumlere og mer mystisk karakter som Managementsjefen. Christopher Walken hadde vært noe.
Selvom filmen ble litt tøysete og taper seg mot slutten, var det en god filmopplevelse som jeg tror mange vil sette pris på. Utrolig mange morsomme detaljer og spennende karakterer vi får følge, samtidig som vi får utforske en helt ny og detaljerik verden. Jeg må avslutningsvis påpeke skuespillerprestasjonene nok en gang, Waltz spiller dødsbra som Qohen Leth. Han fikk meg til å tro at et sted der ute, i et parallellt univers, lever Qohen forhåpentligvis lykkelig i alle sine dager. Det får meg til å smile.
