Det er cirka ti år siden jeg så Trainspotting for første gang. Hadde langt hår, gikk på ungdomskolen og begynte å bli avhengig av film og TV. Nå er gutta tilbake. Jeg er eldre. Karakterene er eldre, og det føles ut som evigheter siden den tid.
Du har kanskje oppdaget den moderne trenden av å grave opp i nostalgiske skatter? Enten det er Ghostbusters, Star Wars: The Force Awakens, Jurassic World, The Hobbit-trilogien, Spectre, Finding Dory, Fantastic Beasts and Where to Find Them og The Jungle Book for å nevne noen. Som alle fungerer som intertekstuell belønning til hva vi føler under en film, til varierende resultater fra kritikerne. Vi lever i en æra av fan-service. Trainspotting 2 er intet unntak.
Etter 20 år i Amsterdam returnerer Mark Renton (Ewan McGregor) til Edinburgh. Han møter sine gamle venner Spud og Simon”Sick Boy”, som begge har forandret seg veldig siden de sist møttes. De har blandede følelser til hans hjemkost, for en ting husker de godt og det er da Renton stjål penger fra dem. På samme tid rømmer Franco fra Edinburgh fengsel og får fnatt om Rentons tilbakekomst, som setter i gang en slu hevnplan.
Som sagt, så er dette en ren nostalgitripp. Men det er ikke nødvendigvis negativ kritikk overfor filmen. Trainspotting 2 handler om å bli gammel. Om å henge igjen i fortiden og reflektere over tidligere feiltrinn og gode øyeblikk. Å se tilbake på all den dritten de var igjennom. Var alt virkelig bedre før? Det er et naturlig valg Danny Boyle har gjort for å fremme historien.
Kombinasjon av arkivfoto og nåtiden var meget godt brukt, men det ble litt for mye. Danny Boyle havner i sin egen felle, som med karakterene. Ja, vi alle likte Trainspotting, men det her er skal være en fortsettelse, ikke et steg tilbake. Når det på nesten to timer blir en lang nostalgitripp, så mister den litt fotfeste.
Når det skal sies var ikke filmen altfor forutsigbar. Hyppig og kreativ kamerabruk, flott klipping og et tempo på speed, gjør at denne filmen fungerer som en spenstig oppfølger til originalen. Karakterene får en ny og større dybde når vi nå ser hvordan det voldsomme ungdomslivet har ødelagt dem, og skuespillerne har kjemi, men ikke helt den gnisten de hadde før. Noen ganger er filmen injisert med helt sprø momenter, som måten Franco kommer seg ut av fengselet på, som jeg ikke kjøper, men ellers har Danny Boyle kontroll. Han vet hva han gjør.
Slik som karakterene la jeg meg godt i stolen med nostalgirusen flytende gjennom blodet. Jeg satt og tenkte tilbake på ungdomsårene da jeg først så originalen fra 1996, og denne filmen har den samme sprøheten. Likte man originalen vil man mest sannsynligvis like oppfølgeren også, men den vil neppe få samme status. Danny Boyle har skapt en god oppfølger, men som dessverre lever i skyggen av sin forgjenger.
T2 Trainspotting – Regissert av Danny Boyle; skrevet av Irvine Welsh, John Hodge; med Ewan McGregor, Jonny Lee Miller, Robert Carlyle, Ewen Bremmer, Anjela Nedyalkova. Spilletid: 1 t. 57 m. Land: Storbritannia. Premiere: 24. februar 2017. Aldersgrense: 15 år
