Philomena – Regi: Stephen Frears – BBC Films / Baby Cow Productions / British Film Institute / Magnolia Mae Films / Pathé – 1t. 35 min.
Historien handler om Philomena som drar på en reise for å lete etter sønnen sin, som hun i sin ungdom var nødt til å adoptere bort i strid med kirken og samfunnets normer og regler. Med seg har hun journalisten Martin, som har sagt seg villig til å hjelpe henne, mot at han får dokumentere hva de finner ut.
Filmen er basert på boken “The Long Lost Children of Philomena”, som er basert på en sann historie. Den starter fint, med et tilbakeblikk på da hun som ungjente møtte faren til barnet, og det tøffe klosterlivet som tvang henne og de andre jentene til å jobbe dag og natt i blodslit. Vi får se hvordan jentene kun fikk se barna én time per dag. Samtidig kunne ungene risikere å bli adoptert bort når som helst, uten at mødrene fikk noe å si om saken. Det er det som blir Philomenas skjebne.
Kontinuiteten drar filmen lenger enn langt, uten særlig mye form for spenning. Det hele blir verken særlig rørende eller veldig sjarmerende. Hovedrolleinnehaverne Judi Dench og Martin Coogan skal dog ha skryt, for de er gode skuespillere som gjør det beste ut av rollene sine.
Jeg sitter igjen med en følelse der jeg ikke har helt klart for meg hva filmen egentlig handler om. Det kan ha vært om den mislykkete journalisten og hvordan lykke snus om av dette “scoopet”? Om Philomena og hennes personlige historie om den etterlengtede sønnen? Eller kanskje nonneklosteret som solgte barna til USA i Den katolske kirkes navn? Alt svever litt.
For spesielt historien om at kirken solgte barna er en veldig interessant historie, og noe de kunne ha fokusert mer på. Det hadde også nesten vært mer spennende om de ikke var så “naturtro” som det virker som de prøver på å være, men heller gav litt mer fri fiksjon til filmen. Når sant skal sies, er jeg vel ikke i den “rette målgruppen” filmskaperne først og fremst har sett for seg. Dette er en detalj som nok er viktig å nevne i betraktingen.
