Malik, den 19 år gamle fransk-araberen har opplevd motgang og nød. Livet i en serie av fosterhjem har omsider ledet ham inn i et kriminelt miljø og til slutt i fengsel. Malik, enten av redsel eller fornuft, forsøker å overleve som einstøing som innsatt og finner seg å være offer for de mange gjengene i fengselet. Men alt dette tar brått slutt etter det korsikanske mafia tar interesse i han og mulighetene til å klatre i rang viser seg for Malik.
Filmen åpner med tette masker og en mørke, kornete nærbilder av Malik. En tilfeldig fange brøler i vrede etterfullt av en desto høyere stillhet. Alle klippene som utgjør denne sekvensen er nærbilder og aldri i hodehøyde. Gjennom en labyrint av trette korridorer geleides kamera, aldri med retningssans i behold. Turen ledes til et nytt fengsel, under et blendende lyse fra en endeløst rekke lysrør, stripes Malik bar og undersøkes. Enda flere korridorer har han i vente, denne gangen med brautende og knurrende innsatte som griper og glefser etter de nye fangene. Lettelsen fra den skrekkinnjagende klaustrofobien kommer i form av en tilsmusset, nedtagget celle. Med det minimale av dialog, ingen dramatisk musikk og overhode ingen visuelle digresjoner fra hendelsesforeløpet, utfolder en følelsesladet innledning til historien. Kamera betrakter omgivelsene taust, i stede for at filmens form dominerer settet. De effektene som tas i bruk er derimot fremhevende. Regissøren Jacques Audiard peker kamera i riktig retning akkurat når han skal og kler ikke tagningene sine i drøssevis av smakløse effekter og tull. Mye grunnet en presist skutt åpningsscene, preges filmen av en uro som vedvarer og gjennomsyrer alle øyeblikkene i filmen. Tolkningen av moderne fengsel på personnivået er nærmest uten feil.
Un Profète er intim karakterstudie i en ubarmhjertig setting, livet i et fengsel er i seg selv verdig å filme. Dessverre blir vi nødt til å følge en fengselsdrama i tillegg til hovedkarakterens streif. Innvirkningen av en todelt fortelling jobber imot filmen og jeg fant meg ventende på den neste karakterstudien. Lange og innviklete dialoger mellom mafiosoene vanner ut filmens opplevelse som omsider legger opp til en plot-twist som er noe antiklimatisk. Narrasjonen virker rotete og aktene flyter ikke inn i hverandre. Dette skyldes til en vist grad de to nivåene av fortellingen. Det subjektive forsøker på å vise effekten plotet har på hovedkarakteren, men det bremser heller drivet i fortellingen og forvirrer fokuset til filmen. Tankene vandrer til Coen-brødrenes Burn After Reading. En film med et mål, men som tilslutt handler om ingenting verdens ting. Hadde bare Un Profète lagt mafiadramaet og alle gjengene til side, kunne filmen berget tilskuerens interesse mot den siste halvtimen.
Jacques Audiard beviser at han behersker regikunsten i et mesterkaliber. Filmen vekker klaustrofobi og en neglebitene angst. Dermed en fullkommen tolkning av livet som innsatt. Men filmen faller på en død note og kommer seg aldri etter et intrikat plot etableres. Un Profète legger grunnlaget for en gripende og spennende karakterstudie, men leverer et rotete og komplisert mafiadrama.
A Prophet – Regissert av Jacques Audiard; skrevet av Jacques Audiard og Thomas Bidegain; med Tahar Rahim, Niels Arestrup, Adel Bencherif. Spilletid: 2 t. 35 m. Land: Frankrike. År: 2009
