Carrie – Regi: Kimberley Peirce – Metro-Goldwyn-Mayer / Screen Gems / Misher Films – 1 t. 40 min.
Stephen King valgte å legge handlingen til sin bok “Carrie” til 1979. Regissør Kimberley Peirce har her valgt å legge handlingen til vår tid, og det var vel gjerne noe sånt man forventet av en nyinnspilling. Det funker ikke. Carrie er i slutten av tenårene. Moren har undervist henne hjemme i mange år, og det er mye Carrie har gått glipp av. Hun har levd et uvanlig innestengt liv, går i hjemmesydde klær, og tør knapt gå ut døren med mindre moren sier det er greit. Hei, jenta vet ikke engang hva det vil si å få mensen. Allikevel forventes det altså at vi skal tro på at hun har, og kan bruke, en krølltang og at hun vet hva Dancing with the Stars er. Javel.
Konseptet burde kunne fungere i moderne setting. Historien er jo grei nok. En usikker einstøing av en tenåringsjente blir mobbet av de andre jentene på skolen, og blir til slutt presset langt over sine grenser. Med smarttelefoner og YouTube parat, ser vi eksempler på hvordan mobbing har eskalert, og det svir litt å se hva Carrie utsettes for. Nøkkelordet er “litt”.
I hovedrollen finner vi nemlig Chloë Grace Moretz, og sjeldent har jeg vel sett en skuespillerprestasjon der det er så vanvittig tydelig at det er noen som spiller. Jeg slet med å tro på selv den minste bevegelse. Moretz slo gjennom med et brak i 2010-suksessen Kick-Ass, og har siden den gang spilt flere tøffe jenter. Problemet her er at Carrie ikke er noen tøff jente. Hun bøyer hodet, unngår blikkontakt, og vil helst ikke snakke med noen. Det klarer ikke Moretz formidle på en overbevisende måte i det hele tatt. Jeg tror rett og slett jenta har for mye selvtillit til å tørre å slippe seg helt ned. Hver bevegelse virker så gjenomtenkt at du nesten ser for deg notatene hun gjør i manus: hvordan hun skal blunke, hvor hun skal se, når hun skal nøle. Det er rett og slett en vanvittig merkelig castingavgjørelse, og det er vanskelig å føle sympati for en karakter som så tydelig er nettopp det – en karakter.
Resten av skuespillerne gjør en helt grei jobb, uten at de får alt for mye å bryne seg på. Julianne Moore gjør det forholdsvis bra som Carries mor, men er allikevel ikke i nærheten av hva Piper Laurie gjorde i 1976-versjonen. (Hvis det skulle være noen tvil, er også Sissy Spacek langt, langt bedre enn Moretz i rollen som Carrie.) Det er noen kule effektscener, men også noen fryktelige. Jeg vet rett og slett ikke helt hva Peirce prøvde å få til med denne filmen, og hvorfor vi trengte en nyinnspilling når ’76-versjonen er så vanvittig bra, er for meg et mysterium.
Jeg var overbevist om at The Big Wedding skulle være den soleklart verste kinofilmen jeg så i år, men på tampen kom altså denne filmen snikende. Det er kun en håndfull ålreite skuespillerprestasjoner som redder Carrie fra sisteplassen på lista mi. Dessverre er det ikke langt ned til bunnen.
