Du har sikkert fått med deg stormen som raser rundt Erik Poppes nye film. Det å filmatisere terrorangrepet 22. Juli har i seg selv skapt mye debatt, og rosen som runger fra norske anmeldere i etterkant av premieren på Berlinalen har de siste ukene fått hvile på toppen av landets avisoppslag. Min første reaksjon var å skrive en nøktern anmeldelse av filmen som tok for seg skuespillet, kinematografien og andre virkemiddel i tur og orden. Men etter å ha sett den ensformige, og i min mening forenklede, kritikken som har blitt skrevet om filmen siden sperrefristen ble opphevet på Mandag har jeg bestemt meg for å også se på filmen med et litt bredere syn. Før jeg begynner vil jeg poengtere at jeg ikke kommer til å ta stilling til om denne filmen kommer «for tidlig» eller ikke. Dette i den hensikt å kunne snakke best mulig om filmen som en filmfortelling i seg selv. Jeg vil da også nevne at all kritikk av filmen ikke handler om hvorvidt jeg syntes de grusomme hendingene på Utøya utgjør en gripende og aktuell historie, men heller hvor godt jeg syntes filmen greier å formidle denne historien og denne tematikken.
Poppes film tar for seg angrepet på Utøya fra synspunktet til den fiktive karakteren Kaja. Etter en kort åpningssekvens som gjennom arkivbilder viser angrepet på regjeringskvartalet går vi til sommerleiren på øya. Fra dette punktet blir resten av handlingen framstilt uten synlig klipping. Denne effekten oppnås gjennom den samme sømløse teknikken Alejandro Iñárritu populariserte i Birdman, med klipp som maskeres mot nøytrale flater. Kaja snakker med andre ungdommer, krangler med søsteren, møter den nyankomne gutten Magnus. Bombingen i Oslo ligger konstant i bakgrunnen av dette bildet, men alt er tilsynelatende normalt. Men etter et kvarters tid hører vi ekkoet av skuddlyder fra dypt inn i skogen og kaoset tar til. Hva har hendt? Hvor mange er det? Hvem er de?
Lydbildet som disse skuddlydene skaper er kanskje filmens beste kvalitet. Lydene er mye høyere og mer skjærende og når man sitter i salen kan man føle avfyringen av hvert prosjektil på kroppen. Filmen unngår å vise gjerningsmannen som annet enn en tidvis silhuett i det fjerne og disse gripende skuddlydene blir da den mest markante måten vi merker hans nærvær på. Når det på toppen av dette blir lagt på fjerne reddselsskrik og smertebrøl blir det nærmest umulig og ikke vri seg i stolen når du lytter på disse lydene. I andre sekvenser skaper stilhet og rasling av fotsteg i lyng gripende spenningssekvenser. Det er nesten fristende å si at opplevelsen av lyden i seg selv kunne fungert som en engasjerende kommentar til det helvetet som utspilte seg på øya.
Men i min mening begynner ting å skurre med en gang man skal diskutere selve filmen. Selv om noen sekvenser og bilder har blitt sittende med meg lenge etter at jeg forlot salen var der også mye som nesten irriterte meg når jeg satt og så filmen. Den sømløse stilen var kul til tider og den tekniske mestringen av stilgrepet skal ikke benektes, men det å låse seg til denne måten å filme fører også med seg en nødvendig ofring av andre gode hjelpemidler. En forfatter kan skrive en bok uten å bruke punktum og vise en imponerende evne til å mestre den tekniske siden av mediet, men hvorvidt verket blir interessant å lese er en annen sak. Jeg følte fort at dette også ble tilfellet i Poppes film. Et argument her er at den sømløse dokumentariske stilen gjør at filmen føles ekte, men der finnes mange måter å fremstille realistisk film uten å måtte gi opp et av filmskaperens mest effektive hjelpemiddel – nemlig klippingen.
Et problem når man filmatiserer akkurat denne historien er den nødvendige unge alderen på alle skuespillerne og statistene. Når Poppe dermed velger å gå for kun uerfarne skuespillere ender man fort opp i farlige territorier. Noen av rollefigurene treffer svert godt og filmen inneholder to sentrale barneroller der begge presterer fantastisk. Men der er dessverre også en del biroller som kommer kort, og det ble av og til vanskelig å virkelig sympatisere med rollefigurene. Men det som for meg fort skapte større problemer var hvor dårlig mange av statistene presterte. I mange filmer ville dette kanskje ikke vært et problem, men akkurat her da livet og skjebnen til alle på øya er en sentral del av tematikken og dramatikken er det et større et. Når du ser at en karakter i bakgrunnen desperat prøver å vri ansiktet sitt for å etterligne en tegneserielignende versjon av hvordan det ser ut å være vettskremt faller man raskt ut av filmens univers.
Mangelen på oppslukende historier utenfor hva kameraet fokuserte på var noe av det som virkelig skapte problemer for meg med denne filmen. Jeg tror opplevelsen kunne fått en helt ny dimensjon om man la til øyeblikk og historier som foregikk utenfor hovedhandlingen. Folk som legger på svøm i bakgrunnen, en person som stopper opp for å hjelpe noen som ligger nede. Disse øyeblikkene eksisterer i filmen, men kameraet fokuserer alltid tydelig inn på dem, dette skaper en følelse av at alle disse hendelsene er kalkulerte og planlagte. Sammenlikner man dette med lignende sekvenser i Iñárritu sine filmer, der ting konstant foregår i bakgrunnen uten at kameraet har tid eller anledning til å fange dem skikkelig opp, skaper disse en helt annen følelse av dybde enn det man finner i Utøya 22. juli. Der var få scener i filmen der man virkelig følte på kaoset.
Men det dominante inntrykket jeg satt igjen med gjennom hele filmen var av en film som egentlig ikke visste hva den skulle. Poppe hevder selv at han ville sette fokus på høyreekstremismen, men når filmen ikke vier noe tid til gjerningsmannens motivasjoner føler jeg at dette argumentet blir svakt. Han har også fortalt at han håper filmen vil bringe 22. Juli tilbake til en debatt om ofrene istedenfor terroristen og minnesteder. Men her også føler jeg at filmen sliter med å overbevisende tematisere dette. Inntrykket jeg sitter igjen med er at dette var en film på Utøya ikke en film om Utøya. Filmen plasserer en spenningshandling på øya, men sliter med å komme til noe verdifullt poeng rundt det som hendte der. Deler av filmen er svært hjerteskjærende og dypt-treffende, men disse bildene er ikke virkningsfulle fordi filmen har en særegen og god fremstilling av dem. Disse bildene er kun virkningsfulle fordi de illustrerer de grusomme hendingene som faktisk tok sted. Plottet i filmen blir da bare en spenningsfilm, og da heller ikke en særlig god en når presentasjonen av det sentrale søsterforholdet i filmer ikke viest nok tid til. Og når dette er tilfellet, var det virkelig nødvendig å sette denne handlingen på Utøya?
Med en hendelse med et så stort omfang som 22. juli er det umulig å unngå at mange filmer vil forsøke å takle denne tragedien. Flere filmatiseringer er allerede i produksjon og i årene som kommer vil det sannsynligvis bli laget enda flere. Noen av disse filmene kommer utvilsomt til å være blant de sterkeste og mest gripende som har blitt produsert her til lands. Men dessverre er ikke Poppes film blant disse. Den er ikke uten meritter og der er mange bilder i filmen som kommer til å etterlate et varig merke hos enhver seer, men den føles desverre ikke så virkningsfull som den kunne vært. Filmen sliter med å virkelig ta steget inn i de mange spørsmålene terroren etterlot seg og fremstår til tider mer som en typisk spenningsfilm, og da heller ikke en spesielt god en. Men Utøya 22. juli er uansett interessant som det første innlegget i den lange filmatiske debatten om terrorangrepet og dets ettermæle. Så selv bare for den skyld føler jeg at den er verdt å få med seg, til tross for sine mange mangler.
Utøya 22. Juli - Regissert av Erik Poppe, skrevet av Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig; Med: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen. Lengde: 1 t 30 min. Nasjonalitet: Norge. Premiere: 09.03.2018
