Verden venter – Regi: Mariken Halle – Vapen och Dramatik / Hinden / Länna-Ateljéerna – 1 t. 48 min.
Vi befinner oss i Oslo, i en restaurant hvor tre svenske servitører jobber en sommer. De ønsker å tjene mest mulig penger til å starte en teatergruppe i Gøteborg. I løpet av deres arbeidsdager møter de diverse mennesker som kommer innom. Mennesker som driver med forskjellige ting, men mest av alt har problemer med å være her i denne verdenen.
Da filmen begynte hørte vi kun et lydspor av en mikrofon hadde blitt satt i midten av en restaurant, som spilte over 4 minutter med mørke. Dette her kan bli interessant, tenkte jeg. Problemet er at det aldri ble interessant.
Når man plukker opp replikken til en av servitørene om at de vil starte en teatergruppe, kommer man umiddelbart til tankene om at hele restauranten er en teaterscene, med diverse spillere som prøver å komme seg gjennom et manus. Noen ganger kikker de inn i kamera, både bevisst og ubevisst, og andre ganger virker det som om de begynner å flire ute av kontekst. Kameraet flyter rundt som en flue på veggen og filmen stopper opp noen ganger i blant, som får oss til å lure på om det er slutt eller ikke.
Dette kan høres interessant ut, men det er så utrolig hjerteløst og uambisiøst. Det er ingen mål i tankene til regissør Mariken Halle. Kjernen i filmen er så uklar, nesten helt fraværende. Jeg sliter med å gripe tak i noen emosjoner, meninger og representasjoner, men får ingenting. Jeg elsker flere saktegående filmer, tvetydige konklusjoner og filmer frie for sterkt plott, men Verden venter hadde ingenting av det som gjør slike filmer gode. Dette føles som en studentproduksjon laget av Bergman-wannabes, som har noen gode ord om hva de vil, men ingen kunnskap eller kunstnerisk forståelse til hvordan de vil filmen skal kommunisere disse ideene på en god måte.
Verden venter har noen små ideer, som kan virke interessante, til tross for at de er særdeles skjulte. Dessverre blir filmen et tomt og umotivert smørje, som prøver å representere mennesker, men gjør meg bare irritert. Jeg pleier sjeldent å kaste ut ordet «pretensiøst», men dette er den mest pretensiøse filmen jeg har sett siden studentproduksjoner jeg velger å ikke nevne her.
