[usr 2]
Fra et alkoholisert arbeidsklasseliv i 20-årene, klarer Dick Cheney å klatre den politiske stigen i det republikanske partiet på 70- og 80-tallet. Han forlater politikken på 90-tallet, men etter flere år i den private sektoren (som CEO for en av verdens ledende oljeselskaper) går han inn i historien som George W. Bush sin visepresident. Den mektigste visepresidenten i amerikansk historie.
The Big Short var Adam McKay sitt bevis på at han mestrer å lage gode og interessante filmer om seriøse temaer, ikke bare tullete popcorn-komedier med Will Ferrell. Den glimrende traileren til Vice med en nesten ugjenkjennelig Christian Bale lovte derfor et skarpt innblikk og filterløst syn på en av de mest kontroversielle amerikanske politikerne i moderne tid. Det lovet å bli morsomt, satirisk og kompromissløst.
Og hadde filmen vært klipt sammen av de som klipte traileren så kunne den ha vært fantastisk. Men den gang ei. Vice er et rot, tidvis mer en kompilasjonsvideo enn en spillefilm. Den mangler drivkraften og elegansen som traileren hadde, som man også så i The Big Short.
Det som er bra er ofte ordentlig bra, men det skyggelegges av uforståelige beslutninger. I en særs klein sekvens siterer Cheney og kona Shakespeare i ekteskapssengen, en slags symbolsk samtale om hvorvidt de skal akseptere nominasjonen som visepresident. Et annet upassende grep er at filmen tar i bruk en fortellerstemme, som også delvis er en ”virkelig” person som bryter den fjerde veggen. Filmen vil være en seriøs biografi og en komisk satire på en og samme gang, og klarer ikke å forene de to.
Christian Bale prøver å bære filmen på sine skuldre, og det genuint interessante filmen har å by er sett universalt igjennom hans fabelaktige skuespill. Det er en truende og ominøs tilstedeværelse over skuespillet når Cheney er på sitt mektigste, og mimikk, kroppsspråk og stemmeleie er nesten urovekkende likt. Bale får også frem flere nyanser i de øyeblikkene filmen klumsete prøver å humanisere Cheney. Problemet er at Bale ikke virker klar over hva slags film han spiller i. Han leverer en Dick Cheney ala det Daniel Day-Lewis leverte for Lincoln, i en film som minner mer om Oliver Stones W.
De andre skuespillerne leverer solide roller, men den eneste fullt bevisst over hva slags film han er med i er Steve Carell, som fryder seg som Donald Rumsfeld. Sam Rockwell er god, men spiller mer en fordummet parodi på Bush enn et historisk portrett – en linje det sant skal sies er vanskelig å skille imellom.
På en side gjør filmen et halvhjertet og klumsete forsøk på å humanisere Cheney. På den andre siden viser den med åpenbar gremmelse at han var en kalkulert maktsyk krigsforbryter. Det går til filmens fordel hvor detaljert den er i Dick Cheneys mange kontroversielle handlinger og beslutninger. Problemet er at McKay er så politisk motivert at det er vanskelig å se det som et historisk portrett og ikke som liberal propaganda. Filmen er for hånlig, for hatefull og mangler nyanse.
Etter at han har blitt visepresident, sier Cheney til Rumsfeld at han må ha en «softer touch». Det er nok noe filmen også kunne hatt godt av.
På tross av Christian Bale sin Oscar-verdige prestasjon, er Vice lite annet enn en serie med individuelle scener skrudd sammen til en slags propaganda-kompilasjon som ikke fungerer. Det gjemmer seg en skikkelig god film under alt rotet, men den er dessverre druknet av McKay sin mangel på moderasjon og habilitet.
Vice – skrevet og regissert av Adam McKay; med Christian Bale, Amy Adams, Sam Rockwell og Steve Carell. Spilletid: 2t 12m. Land: USA. Premiere: 01.02.19. Aldersgrense: 12 år.
