Hvorfor lage en “remake” av en høyt elsket klassiker? Hva er vitsen og hva kan en tilføye til en allerede fantastisk film? Dette er spørsmål Steven Spielberg tok på strak arm og gjett hva, han leverte.
Steven Spielberg, kanskje den mest anerkjente regissøren i Hollywood de siste 40 årene tok på seg et tilsynelatende umulig oppdrag. En nyinnspilling av West Side Story, en film fra 1961 som tok med 10 Oscar statuetter hjem, inkludert prisen for beste film burde jo egentlig være helt unødvendig å lage en nyinnspilling av. Nyinnspillinger av elskede klassikere er jo ikke alltid en god idé. Psycho, Ben-Hur, Point Break, King Kong og The Texas Chainsaw Massacre er bare et fåtall av eksemplene av nyinnspillinger som har gått rett i dass og er nesten respektløst mot den originale filmen. Hvordan skal Spielberg unngå dette?
Jo, det gjør han rett og slett med en produksjon som spiller på den originale historien, men på en helt ny måte. Med fantastisk kamerabruk, nydelig koreografi og plettfri produksjonsdesign er dette et frisk pust på en gammel fortelling. Sangene er like, men det er noe med det Spielberg får til her som får alt til og føles helt originalt.
Janusz Kaminski sitt samarbeid med Spielberg er det som skiller seg mest ut i denne filmen. Kinematografien her blandes perfekt inn med produksjonsdesignet som er skapt, og det gir oss publikum en følelse av at scenene er mye større og mer episk enn man kunne tenke seg. Spesielt i danse-scenene er kamerabruken nydelig, den er alltid i bevegelse og snurrer rundt karakterene som om den var en profesjonell danser selv. Det er oppslukende og vi i publikum føler vi er med i alle danse-kampene og danser med dem. Dette gjorde alle danse-scenene til en stor glede å se på, og action-scenene også ble gjort mye mer intenst og underholdende.
Det største problemet med nyinnspillingen av West Side Story i mine øyne må jeg dessverre si er historien. Selv om det er en klassisk historie som føles “timeless”, så virket den veldig utdatert i denne filmen. Det fungerte bedre på 1960-tallet, men nå virker det som om de fleste valgene til hovedkarakterene var veldig unaturlige og til tider var det litt rart, veldig lite er relaterbart og da kan det bli vanskelig for enkelte å sette seg inn i filmen. Dette problemet blir jo løst hvis du har sett originalen og setter deg inn i den situasjonen som originalen presenterer istedenfor, men har man ikke sett den, så kan jeg se for meg at denne nyinnspillingen kan føles unaturlig. Og det hjelper heller ikke at Ansel Elgort er satt i hovedrollen, han passet ikke inn i karakteren i det hele tatt. Han gjorde rett og slett de fleste scenene han var med i ganske så merkelig, det var bare noe rart med han. Elgort spilte ikke nødvendigvis karakteren sin dårlig, de siste 40 minuttene for eksempel gjorde han en meget god skuespillerprestasjon. Men alt i alt en merkelig casting-avgjørelse.
West Side Story er absolutt en verdig nyinnspilling av en klassiker, og bruker originalmaterialet på en god måte og tilføyer nye elementer også veldig bra. Jeg synes den originale er et lite hakk bedre, og at dette ikke var en nødvendig nyinnspilling i det hele tatt, men det var gøy å se en gammel historie med nye filmatiske midler uansett. Selv med veldig få etablerte skuespillere, så skinner også filmen på skuespillerprestasjoner, nykommer Rachel Zegler er en fryd å se på og jeg gleder meg til det hun gjør videre. Så, hvis du har lyst til å se en film med nydelige shots, fantastisk musikk, og overdrevent mye guttastemning med litt homofile baktoner, så er dette filmen for deg.
West Side Story: Regi av Steven Spielberg. Medvirkende: Ansel Elgort, Rachel Zegler, Rita Moreno, Ariana DeBose og David Alvarez. Spilletid: 2 timer og 36 minutter. Premiere 10.12.2021
