Whiplash – Regi: Damien Chazelle – Bold Films / Blumhouse / Right of Way – 1 t. 46 min.
Andrew Neiman (Miles Teller) har kommet inn på Shaffer Music Conservatory i New York og ønsker å bli en av de store trommeslagerne på linje med Buddy Rich og Jo Jones. Han blir oppdaget av skolens fryktede jazzmaestro Terence Fletcher (J. K. Simmons), som er kjent for sine harde, men velfungerende metoder. Fletcher presser Neiman til bristepunktet og forbi, men Neiman nekter la seg knekke.
Dette er en av de beste filmene jeg har sett de siste fem årene. Jeg kan ikke huske sist jeg har blitt så oppslukt i en film. Plutselig var filmen over og jeg savna med en gang å være en del av det filmatiske universet jeg nettopp var blitt spytta ut av. Jeg hadde skrevet tre ord på notatarket mitt, og det ble skrevet ned helt sporadisk fordi jeg kom på at jeg faktisk var et fysisk menneske som satt i en sal med en notatblokk i fanget.
Intensiteten i denne filmen er helt fantastisk. Klippestilen er rytmisk og dynamisk på samme måte som de kjappe jazzrytmene. Mange vil kanskje ikke forstå hvordan en jazzfilm kan være så intens og spennende, men de mest surrealistisk raske og vanskelige trommesoloene ble/blir ikke spilt av jævla Lars Ulrich og Phil Rudd, langt i fra.
Vi blir konfrontert med dyp menneskelighet gjennom de to karakterene vi følger, de er rene skikkelser med få intensjoner. De gjenspeiler karaktertrekkene til ekte kunstnere – kompromissløse med et mål for øyet. De gir alt fordi de ikke har noe annet å gi noe til. Damien Chazelle har lyktes i å vise oss at dette er alt de to hovedkarakterene er og har.
Det stilistiske i Whiplash kan minne om en rytme i perfekt tempo, klippingen, timingen og utsnittene er plettfrie og kommer inn akkurat når de skal. Det er mye ultra-nærbilder av karakterene når de sliter som mest, noe som intensifiserer de ekstreme følelsene og nekter å slippe taket. De ukomfortable situasjonene melkes, både tilskuerne og karakterene i filmen presses til det uholdbare.
Alle valgene som tas i filmen kan rettferdiggjøres gjennom et ekstremt ønske om storhet. Hovedkarakteren sine valg og drømmer kan forstås av alle mennesker, han ønsker å være den ene som klarer det ingen av de andre klarer. Når jeg satt igjen i kinosalen etter filmen så følte jeg på det samme, jeg ville gjøre noe ordentlig for én gangs skyld. Filmen vekker et ønske om å slite for å oppnå. Denne filmen anbefaler jeg alle som tror de er kapable til å gjøre noe eller skape noe skikkelig. Jeg anbefaler den så klart til absolutt alle, fordi den er helt fantastisk, men jeg tror filmen kan være noe av det samme Fletcher er for Neiman – et ubehagelig spark i ræva for de som tillater seg å ta i mot.
Jeg kjenner det blir litt for tamt å si at dette er årets beste film hittil (badum-tssch! hehe), men jeg kan garantert si at denne kommer til å gjenstå som en av årets beste filmer. Den gjør ingen av de dumme feilene den kunne ha gjort, den tar deg nesten i mål og lar deg gjøre resten sjøl. Whiplash er en intens film som drar deg gjennom helvete og tilbake, for din egen skyld. Hvis det er én film jeg vil anbefale for å få fart på dine håp og drømmer om å ikke være så feit, ikke så lat, ikke røyke (så mye) og generelt bli bedre til det du prøvde deg på i totusen og fjorten, så er det Whiplash.
