Hva har regissøren bak 12 Years a Slave og forfatteren bak Gone Girl til felles med et britisk krimdrama fra 1980-tallet? Svaret er den stjernespekkede og ypperlige nye thrilleren Widows.
Etter et feilslått ran får dødelige konsekvenser, blir Veronica (Viola Davis) tvunget til å sjonglere voldelige kriminelle, korrupte politikere, upålitelige sammensvorne og hennes egen knusende sorg.
Widows er en del beinhard og realistisk samfunnskritikk, og en del heseblesende heist-film. En unik og utenkelig blanding av premisser og kreative aktører, og det hele kommer sammen på en interessant og ganske så original måte. Dette er nok ikke filmen man øyeblikkelig forventer fra en regissør som Steve McQueen, men hans små herlige idiosynkrasier skinner igjennom. Det er ingen 17 minutter lang uavbrutt samtale (Hunger) eller noe Michael Fassbender her dessverre, men McQueens dynamiske langtakninger og nærgående studie av emosjonelle traumer er heldigvis med. Han legger også inn unike og interessante teknikker i en ellers tradisjonelt filmet historie, og er veldig bevisst på hva han viser, hva han legger i bakgrunnen, og hva han bare lar karakterene snakke om.
Med Gillian Flynn som manusforfatter, presenterer Widows den samme delvis sensuelle, delvis psykotiske undertonen man fikk i Gone Girl. Det politiske subplottet er fremstilt med beinhard realpolitikk og kynisk realisme, hvor penger er den eneste drivkraften. ”Dollar signs and empty promises” som Jack Mulligan (Colin Farrell) så treffende beskriver det.
Historien er bygget opp med mange lag, subplots og vendinger det er vanskelig å se komme. Filmen er også utrolig god på et realistisk tempo. Voldsepisodene er brutale og plutselige, og over før man vet ordet av det. Her kan man dra likhetstrekk til filmer som Gone, Baby, Gone og Killing Them Softly.
Med McQueen og Flynn bak rattet så er det ikke særlig overraskende at det også er store doser med samfunnskritikk i Widows. Filmen føles delt på midten imellom sitt fokus på hverdagsrasisme og kjønnsdiskriminering, og klarer for det meste å balansere tematikken på en bra og upretensiøs måte. Et subplot med en ung svart mann som blir skutt av politiet føltes litt som smør på flesk dog, og det er kanskje vel mange rollefigurer i ”undertrykket kvinne”-kategorien, men dette er ikke ødeleggende for filmen på noe vis.
Viola Davis står i fokus, og enda hun er omringet av prisverdige prestasjoner stikker hun seg likevel ut. Hennes portrett av sorg er ektefølt, og hun bruker mye av det samme spekteret hun spilte på i Fences. Det er for så vidt ikke en eneste dårlig skuespillerprestasjon i Widows. Daniel Kaluuya er overraskende god og overbevisende som uspiselig psykotisk skurk, og Elizabeth Debicki har på mange måter den mest tankevekkende og interessante rollen som Alice, både fra et kreativt og kjønnsdiskriminerende synspunkt.
Widows er hva Ocean’s 8 ønsket å være. Den er også så veldig mye mer, og leverer spenning, samfunnskritikk og glimrende skuespillerprestasjoner. Den er mørk og dyster og ukomfortabelt realistisk til tider, men Gillian Flynns uforutsigbare manus og Steve McQueens subtile stålkontroll vil holde publikum bergtatt fra start til slutt.
Widows – Regissert av Steve McQueen; skrevet av Gillian Flynn og Steven McQueen. Med Viola Davis, Elizabeth Debicki, Michelle Rodriguez, Daniel Kaluuya og Colin Farrell. Land: USA. Premiere: 16.11.18 Spilletid: 2t 9m. Aldersgrense: 15 år.
