X-Men: Days of Future Past – Regi: Bryan Singer – Twentieth Century Fox Film Corporation m.fl. – 2 t. 11 min.
”Marvel eier markedet når det kommer til superheltfilmer,” sa jeg i min anmeldelse av Captain America: The Winter Soldier. Det er en påstand jeg fremdeles står bak, men nå har de fått skarp konkurranse fra et uventet hold, nemlig seg selv, på en måte. Filmrettigheten til X-Men er fremdeles eid av 20th Century Fox som nå prøver seg, med god suksess, på å lage et univers på lik linje med det Marvel/Disney har gjort med Avengers.
I en mørk fremtid har det brutt ut krig mellom mennesker og mutanter. Sentinels, roboter med kunstig intelligens, jakter nådeløst på mutanter og mennesker som kan føde mutanter. Dette har ført til at mutantene er på grensen til å bli utryddet. I et siste desperat forsøk på å sikre artens overlevelse sendes Wolverine tilbake i tid for å endre fortiden.
X-Men: Days of Future Past er med andre ord en oppfølger av både X-Men: The Last Stand (2006) og ”rebooten” X-Men: First Class (2011). Filmen forsøker å knytte sammen de to universene, pluss spin-offene med karakteren Wolverine, i et stort univers. Dette gjør den med blandet suksess. Det oppstår dessverre en del plothull og motivasjonen til enkelte karakterer blir veldig rar når man plasserer filmene i samme univers. Alt dette kan selvsagt forklares bort med tidsreiseaspektet i filmen, og om man velger å tro på denne forklaringen får man en god opplevelse av filmen.
For det er en bra film. Karaktergalleriet er større enn noen gang før, med interessante mutanter med kule krefter. Jeg skulle gjerne ha sett flere av de få mer spillerom og bakgrunnshistorie, men det hadde blitt en skummelt lang film. I rollen som filmens antagonist, Bolivar Trask, har vi Peter Dinklage, bedre kjent som Tyrion Lannister fra Game of Thrones. Tidvis kan det være vanskelig å skjønne Trasks motiver, men den støyten får manusforfatterne ta, da Dinklage gjør en god jobb med det han har. Det samme gjør James McAvoy i rollen som en deprimert og mye mørkere Xavier enn hva vi kanskje er vant til, mens Michael Fassbender virkelig eier rollen som Magneto. Ingen andre enn ham kunne ha tatt over for Ian McKellen.
X-Men: Days of Future Past som en enkelt film står stødig på egne bein, det er når universene skal knyttes sammen at ting blir litt rart. Som nevnt oppstår det en del hull og feil som hadde vært unngått om dette hadde vært planlagt fra starten, og ikke prøvde å kopiere Disney/Marvels suksess. Men som sagt, filmen står mer enn stødig nok på egne bein, og er uten tvil blant de beste X-Men-filmene så langt.
