Fengselsfilmen kommer i forskjellige forpakninger. Som regel handler det om vår protagonist som aldri med en feiltagelse blir sperret inne, og hans kamp for frihet enten ved frikjennelse eller å bryte ut av murene. Her stiller Woodpeckers seg annerledes til. Den går ruten ned mot romantisk drama.
Vi følger Julián, en innsatt i ett skittent, voldelig og overfylt fengsel. Et stenkast eller to vekke fra fengselet finner vi enda et fengsel. Et kvinnelig fengsel, som de mannlige fangene har klar utsikt over fra et skuepunkt ved siden av soverområdene sine.
Dette er raskt blitt hotspottet i fengselet, hvor de mannlige og kvinnelige fangene har utbygget et eget tegnspråk for å kommunisere hemmelig over nesa til vaktene. Tegnspråket – som de kaller Woodpecking – er en veldig forenklet versjon av tegnspråk, for det meste konstruert for seksuelle grunner. Fangene lager forhold seg imellom, lover troskap til hverandre når de kommer på utsiden, og koser seg i mellomtiden med den mest primitive versjonen av telefonsex jeg har sett på lenge.
Problemet kommer når Yanella – hoved-baben på andre siden av gjerdet – begynner å leke utro med sin trofaste Manaury med hans nye løpegutt Julián. Forholdet deres bygger seg raskt, utelukkende gjennom 100-meters distanse i luftlinje, knipsing og svære håndbevegelser. Det begynner å bli vanskelig å holde forholdet deres hemmelig for Manaury, og når han etterhvert får nyss om hva som foregår begynner kampen om Yanella for fullt.
Måten filmen forholder seg til språk, og kommunikasjon er ufattelig fascinerende. Det føles veldig barnslig og livlig ut, som flørting igjennom vinduet i øverste etasje på skolegården til en person på andre enden av lekeplassen. Ingen vet virkelig hvordan den andre ser ut. Ingen kjenner virkelig hverandre. Men alene igjennom tegnspråket er det lett å tro på forholdet som utvikler seg. Det er forrykende søtt å se på, selv om språket gjerne distanserer seg en god del ifra hva det ville vert på skolegården.
Som jeg nevnte tidligere, så handler fengselsfilmene som regel om en veldig sympatisk karakter, som du til slutt synes ikke fortjener en plass innenfor disse veggene. Dette er ikke eksempelet med Julián. Han er verken sympatisk eller usympatisk. Han er for det meste tyst, men du vet at han fortjener å være der inne. Han tenker ikke på å bryte ut, og kommer aldri heller i nærheten til å gjøre det. Han prøver så godt han kan å gjøre fengselsoppholdet sitt som det skal, før han forelsker seg innenfor murene.
Å kaste filmen denne retningen er ikke unikt, men fortsatt gjort på en skikkelig koselig måte. Selv hvor skrånete og grusomt fengselet og livet til Julián er, så er fokuset veldig raskt skjøvet bort mot romansen, noe som opplevdes som et veldig friskt pust. Man kjøper romansen, man blir med på bølgene av drama som følger, og man humrer av den koselige og gjerne uintensjonelle barnslige tonen igjennom det hele.
Som med de fleste land jeg har skrevet om for denne listen har jeg sett noe annet fra Den dominikanske republikk. Ærlig skal jeg si at filmen ikke gir meg en gnist til å aktivt søke opp filmer herifra heller. Dette er ikke en film som bærer et stort og eget kulturelt uttrykk. For å minimere litt, kan det sies at denne filmen kunne skjedd hvor som helst, og det hadde ikke gjort særlig forskjell. Det er heller ikke en film som med en gang trekker blikk til den tekniske utførelsen av det hele. Skuespillet, regi, foto og klipp er alt bra, men ikke noe stort.
Men dette er samtidig det som gjør filmen så universell. Dette er ikke en film som sitter fast i sitt eget land, eller som er laget for å viste frem Den dominikanske republikk. Dette er en universell film om kjærlighet i en håpløs situasjon. En film det er vanskelig å ikke kose seg med. Imens ikke en av de beste filmene jeg har skrevet om til denne listen, er den gjerne en av de jeg raskest ville sett igjen. Og en film jeg tror vil treffe godt hos de fleste andre også.
Woodpeckers (Carpinteros) - Skrevet og regissert av José María Cabral, med; Jean Jean, Judith Rodríguez og Ramón Emilio Candelario. Nasjonalitet: Den Dominikanske Republikk. Spilletid: 1 t 48 min.
