Kjapp kinesisk action
Drug War – Regi: Johnnie To – Hairun Movies & TV Group
Skrevet av Jørgen Ward Søderstrøm
Sko med lilla lisser
Den grønne sykkelen / Wadjda – regi: Haifaa Al-Mansour – Razor Film Produktion
Skrevet av Ingrid Holtar
«If you’re happy and you know it clap your fat!»
Paradis: Håp – Regi: Ulrich Seidl Skrevet av: Martin T. Johannessen Feite unger på en camp der de skal slankes: Deprimerende i seg selv. Paradis: Håp er tredje film i Ulrich Seidls Paradis-trilogi – en filmtrilogi som mest av alt virker å ha mistet troen på menneskeheten. Lange tagninger, totalbilder, noen vil kalle det europeisk. I likhet med Roy Anderson (Du Levande) virker regissør Seidl å ha forelsket seg i dypfokus-estetikken. Dette gjør at de virkelig ubehagelige situasjonene i filmen blir enda litt mer ubehagelige, og betrakteren tvinges gang på gang til å bevitne stillestående og nedverdigende enkeltskudd. Hva vi skal føle for karakterene er ofte usikkert, og en scene der en gammel lege snuser på ei ung bevisstløs jente tydeliggjør filmens ambivalente formspråk. Alt dette er greit. Det er nemlig nevnte som gjør Paradis: Håp til en interessant film. Sjelden føles handlingen forutsigbar og tilskueren må hele tiden jobbe med materialet filmen presenterer. Filmtittelen er nemlig et skalkeskjul, vi må dykke dypere, her finnes verken paradis eller håp. Dessverre er tematikken i Paradis: Håp litt lite hardtslående sammenlignet med førstefilm i trilogien, Paradis: Kjærlighet. Sistnevnte tar et samfunnsproblem på kornet, tematikken føles original, og portretteringen av sexglade turister i Gambia oppleves som mer aktuell enn portretteringen av unger på fatcamp i Tyskland. Begge filmer har komiske poenger ved seg, men komikken i Paradis: Håp føles likevel mer tilgjort og lettere å svelge. Det gjør rett og slett litt vondere når man ler av feite damer som utnytter svarte menn i Gambia, enn når man ler av feite unger som løper rundt i en gymsal. Og det er når det gjør vondt regissør Seidl viser seg fra sin beste side, når du ikke klarer annet enn å le fordi det du betrakter er så jævlig usmakelig. Paradis: Håp er en ubehagelig, men bra film. Dessverre føles aktualitetspoenget litt utdatert. Filmen kan sees på Kosmorama på følgende tidspunkter: ☆17.04.2013 – 17:00 ☆19.04.2013 – 21:00
Hypnotisk tidtrøyte
Trance – regi: Danny Boyle – 20th century fox Skrevet av: Martin T. Johannessen En gjeng banditter stjeler et maleri til flere millioner kroner. Problemet er at mannen som sniker maleriet ut av galleriet, Simon (James McAvoy), blir slått ned underveis, og da han våkner opp på sykehuset aner han ikke lenger hvor han gjorde av maleriet. Resten av bandittene er selvfølgelig forbanna, og etter å ha forsøkt seg på diverse voldelig metoder uten suksess, bestemmer de seg for å bestille en hypnosetime til Simon. Trance er en erketypisk «mind twister». Under hypnosetimen finner hypnotisør Elizabeth (Rosario Dawson) ut at Simon er svært mottakelig for hypnose, og mottakeligheten legger grunnlaget for regissør Boyles videre lek med både karakterenes og tilskuerens hjerne. Mens hypnotisøren Elizabeth forsøker å trenge ned i Simons hukommelse, forsøker vi i salen å forstå hvorfor Elizabeth i det hele tatt ønsker å trenge ned i den. Hun dukker opp fra intet, gråter i senga når hun søker opp navnet til Simon, og virker i det hele tatt overinteressert i å hjelpe nettopp han. Filmen fortsetter, trådene blir løsere og vi greier ikke å få grep om hva som egentlig skjer i handlingsuniverset. Så! Filmen nærmer seg slutten: gjennom lengre monologer forklares vi hva som har skjedd. Vi er ment å tenke «aaah, det var sånn det var ja!», men vi gjør ikke det, noe har gått galt underveis. Noe av problemet med Trance er at vi forklares for mye i slutten av filmen. I motsetning til filmer som Twelve Monkeys (Terry Gilliam) og Memento (Christopher Nolan) sitter man her igjen med en følelse av at regissør Boyle har undervurdert tilskueren. I likhet med Elizabeth får vi for mye informasjon (hypnotisøren kan tydeligvis finne fram til hva som helst mens Simon er i transe) , og oppgaven synes i det hele tatt for enkel. I motsetning til en film som Fight Club er i tillegg historien ganske intetsigende. Simon er egentlig en ganske kjedelig karakter, og konfliktene i filmen føles noe påtatt. Med tanke på hva regissør Boyle allerede har i bagasjen er Trance for hullete sokker å regne. Filmen kan sees på Kosmorama på følgende tidspunkter: ☆ 21.04.2013 – 21:00