Da var vi ved veis ende i den kjære spalten vår. Vi har vært innom 79 land. I siste bidrag drar vi hjem igjen i den “norskeste måneden”. Land nr. 80 er selvsagt Norge.
Det å velge ut en film fra vårt eget land var vanskeligere enn jeg trodde. Skal man gå den enkle veien og ta en film av Joachim Trier? Eller ta det ekstremt åpenbare Caprino-eksempelet. Skal man velge klassikere som Jakten og Kampen om Tungtvannet eller den nye bølgen som ble startet på midten av 80-tallet med Orions belte eller Veiviseren? Eller mer ukjente mesterverk som Edvard Munch. Norsk film har en mye mer spennende historie enn det jeg trodde da jeg begynte på NTNU for snart fem år siden. Derfor velger jeg ut en film som har blitt mye omtalt i filmtimene på filmvitenskap gjennom disse fem årene. Valget falt på Stella Polaris.
Det er kanskje ikke rart at denne filmen er mye omtalt i filmtimene på NTNU. Vår egen Gunnar Iversen har en introduksjon til filmen i bonusmaterialet på DVDen.
Stella Polaris er et mystisk verk. Det er fragmentert, poetisk, usammenhengende og tvetydig. Jeg sliter med å koble sammen alt, men likevel føler jeg meg hypnotisert av hver eneste scene. Det flytende kameraet gir oss et naturrikt og troverdig blikk på en landsby i Finnmark, men det gir også et interessant blikk på det indre livet til vår navnløse protagonist.
Protagonisten (Anne Krigsvoll) sitt liv blir skildret gjennom drømmeaktige bilder fra da hun var liten og tyskerne okkuperte landet, til nåtid. Erindringsbildene, som bringes til live gjennom et håndholdt kamera og virkelighetsnære omgivelser, føles ut som en norsk Tarkovsky-film. Det er sårt og guffent, men likevel skapt med en kjærlighet for Nord-Norge. Regissør Knut Erik Jensen kommer fra Honningsvåg og opplevde som liten hvordan det var da nazistene invaderte landet vårt. Dette tar han fram i en film som ikke kan beskrives gjennom et handlingsreferat eller burde sees på en fredags kveld. Filmens form og innhold er et puslespill, som drar deg inn med kontrastfylte og symbolske bilder.
Stella Polaris er et spesielt kunstverk i norsk filmhistorie. Skjærende musikk og fragmentert fortelling snøres sammen som et modernistisk stikk til de handlingsorienterte filmene vi fikk fra midten av 80-tallet. Filmen er nesten helt dialogfri, samt fri for alt som kan være tydelig eksponering av hovedkarakterens bakgrunn. Dere vet, slik som vi er vant med i fiksjonsfilm. Som tilskuer sitter man med spørsmål, om det abstrakte, om tid og om sted, men man sitter også med en unik og trollbindende filmopplevelse.
Stella Polaris er en film enhver filminteressert bør få med seg. Den utfordrer den klassiske filmen med en strøm av assosiative og flotte bilder. Dette er en verdig og poetisk avslutning på reisen jorda rundt på 80 filmer.
Stella Polaris – Regissert av Knut Erik Jensen; med Anne Krigsvoll, Ketil Høegh Spilletid: 1 t. 29 m. Land: Norge. Premiere: 28. januar 1993.
