76. Nigeria – «The Mirror Boy»

Det å finne en film å anmelde til denne spalten for akkurat dette landet har vært en spesiell reise. Nigerias filmproduksjon, bedre kjent som Nollywood, er verdens tredje største. Og likevel har det vært vanskelig å finne gode filmer å se. De jeg har hatt lyst til å se, særlig i bølgen av kvalitetsfilmer som har kommet de siste ti årene, er vanskelig å oppdrive. Og de nettsidene der de skal være er suspekte. Man kjenner gjerne til nigerianske scams gjennom eposter og nedlastinger, og jeg har aldri vært så redd for å finne filmer på nettet frem til nå. Det å finne en nigeriansk kvalitetsfilm er annerledes enn å finne en nigeriansk film, for det finnes flust av de. Landet produserer 200 stykker i måneden! Og kvaliteten på det er som baken. Mange av dem er å oppdrive på YouTube, men eksisterer ikke en gang på IMDb. Det er såpass lav kvalitet det er snakk om. Men jeg fant en jeg kunne tenkt meg å se. Valget falt på The Mirror Boy.

Vi starter med å se London i fugleperspektiv. Jeg bryter ut «endelig noe med litt penger i kassa!», da alle filmklippene jeg hadde sett hittil var av horribel kvalitet. The Mirror Boy starter handlingen i Storbritannia med 12-åringen Tijan. Etter en slåsskamp med en annen jevnaldrende bestemmer hans mor å ta ham med tilbake til deres afrikanske røtter. De drar til Gambia. Der nede begynner Tijan å se syner av en mystisk gutt, som leder han på en spirituell reise inn i afrikansk villmark, og han blir erklært savnet.

Selv om filmen sitter med et litt høyere budsjett enn det skvipet man finner på YouTube, så har den noe av den pinlige, nigerianske billige utførelsen. Misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot filmer med lavt budsjett. Jeg elsker neorealisme. Jeg elsker dogme 95-retningen. Jeg elsker så mange filmer som er løst med noen tusen på bok.  De får fram noe ekte, vakkert og taktilt. I The Mirror Boy faller de i grøfta noen ganger med lyd, lys, skuespill og utførelser. Andre ganger kan man se at regissør har grep om verket og vi bevitner noe fantastisk. Filmen har et godt øye for filmlokasjoner og får frem en afrikansk fremmedhet for alle oss som er oppvokst i en velferdstat (inkludert Tijan, som kommer fra et helt annet hjem i London).

Så har man Tijans reise med denne mystiske gutten. Her kombineres spiritualisme og realisme på en interessant måte. Noe føles rart, som Tijans stemmer i hodet, mens andre ting føles nesten litt som nigerianske David Lynch-sekvenser. Ellers fungerer filmen når den henger seg med på Tijan. Han er både sympatisk, ærlig og smart, og vi identifiserer oss med han og den fremmedheten han får da han ankommer landet. Dog litt varierende skuespill fra han, men det gjaldt egentlig samtlige av barneskuespillerne i denne filmen.

Jeg forstår godt hvorfor en film som denne kan bli populær. Den er kort og har en enkel fortelling. Det å ta et oppgjør med seg selv og se sin egen bakgrunn fra et annen kultur er noe vi har sett i flere filmer, og det passer godt her. Med en karakter som nekter for sine røtter og tar et oppgjør med seg selv. Den følger klisjeer og standarde troper fra klassisk narrativ film. Dette er som en lettlest bok, som alle kan henge med på.

Selv om reisen med å finne en god, nigeriansk film var vanskelig, så fant jeg uansett The Mirror Boy. Det er kanskje ikke en god film, men i et gigantisk hav som er Nollywood, tror jeg faktisk den vil rangere mye høyere enn andre. Det er en helt annen filmkultur i Nigeria, og dette var jeg nettopp vitne til. Filmen er lett, underholdende og grei, og ikke noe mer.

Link til Youtube-trailer 


The Mirror Boyy – Regissert av Obi Emelonye; skrevet av Obi Emelonye, med Edward Kagutuzi, Genevieve Nnaji, Osita Iheme. Spilletid: 1 t. 24 m. Land: Nigeria. Premiere: 10. juni 2011 (Storbritannia)