Filmen baserer seg på en sann historie, eller rettere sagt, en sann person. Amerikaneren Desmond Dodd, som mot slutten av 2. verdenskrig meldte seg frivillig i militæret for å beskytte landet sitt. Greia som skiller han vekk ifra de andre hundretusenene som gjorde det samme, var at han nektet å bære våpen i kamp. Dette er ikke fordi han var så høy på seg selv at han ikke trodde han trengte våpen, men heller fordi at han ikke ville ta liv, bare redde de. Som sanitets-soldat (medic) reddet han iløpet av ett slag nærmere 75 mennesker, helt alene. Selv i intervju har Desmond sagt at han reddet rundt 50 menn, imens de han reddet oppgir tallet som nærmere 100. Sammen ble de enige om å møtes på midten.
Desmond vokser opp i et hjem med en alkoholisert far, og etter en stygg episode i hjemmet, vender han mot religion. Han er den mest godhjertede gutten du kan tenke deg. Og da alle andre gutter i byen skriver seg opp for å beskytte hjemlandet, ser ikke han en gang på det som en mulighet at han ikke må gjøre det samme.
Han ankommer militær-leiren, hvor han etterhvert nekter å berøre en rifle under våpentrening. Han blitt satt for hat av både drill-sersjanten, alle rekruttene, og etter hvert overhodene i militæret, som hører om motvilligheten hans til å motta ordre. Ingen har troen på denne mannen som nekter å bære våpen for å beskytte seg selv, og dermed hans eget kompani. Etter militære rettsaker og mye om og men blir han til slutt kastet inn i krigen. Kampen hvor flere kompani allerede har feilet, mot horder av nådeløse Japanere på Hacksaw Ridge.
Krig er helvete. Det sier de alltid. Men da må det i så fall være flere ringer av helvete slik som Dante slo fast. Og da er Hacksaw Ridge en av de dypeste sirklene vi har utforsket enda. Mel Gibson er kjent for sin nådeløse fremstilling av vold i filmer som Apocalypto og Passion of The Christ. Men her overgår han seg selv. Volden er horribel. Grusomt brutal. Men den føles heller aldri unødvendig. Gibson har satt seg som mål å vise 2. verdenskrig for hva det var, og det tør jeg pokker meg si at han klarer. Vold som dette kan jeg ikke huske å ha sett siden Rambo IV. Bare at denne gangen ler jeg ikke av grusomhetene. Denne gangen føler jeg de for fulle fem.
Mye tidlig snakk har gått rundt om denne filmen, hvor den har blitt kalt kristen-propaganda. Det skal ikke legges skjul på at Desmonds karakter og hans handlinger er definert av hans tro som en syvendedags-adventist. Hans ekstreme godhet og godtroenhet, og forakt for å ta liv. Å bruke religionen hans for å rettferdiggjøre hele karakteren hans kunne raskt blitt en billig greie. Men det blir det ikke. Imens hans karakter er sterk i troen, og på mange måter er definert av den, får vi vite hvilke grunner som dro han mot sin tro i det første. Grunner som fungerer på et nivå langt mer logisk enn bare blind tro gjør.
Store navn innetar skjermen. Eller, i alle fall halvstore. Sam Worthington, Hugo Weaving, Vince Vaughn, Teresa Palmer, og ikke minst Andrew Garfield. Med unntak av Weaving, er ingen av disse kjent som skuespillere som pleier å gjøre stort ut av seg. Ikke prestasjonsmessig i alle fall. Jeg vet ikke om det bare er Mel Gibson, eller om er den ufattelig inspirerende historien, men dæven døtte om ikke hvert eneste av disse navnene skinner i rollene sine. Til og med Teresa Palmer (Point Break-remaken, Warm Bodies) som jeg fra før av var overbevist om at ikke kunne spille seg ut av skoeske en gang, gjør en utrolig gjennomført karakter, som man virkelig faktisk liker for mer enn bare utseende.
Andrew Garfield har ett av disse søte ansiktene som gjør han lett å like. Han fungerte som The Amazing Spider Man, og han var god i The Social Network. Men noen må ha sett noe i Garfield som få publikummere har gjort. Innen samme år, hopper han opp i hovedrollen til både Mel Gibson og Martin Scorseses nye filmer. Og allerede i den første av disse, er det klart at han er på vei mot en nominasjon, om ikke selve oscar-statuetten for beste skuespiller. Disse ryktene var vanskelige å ta imot før jeg så filmen, men jeg kan nå garantert si, at han gjør en av de aller sterkeste rollene jeg har sett hittil i år. Filmen lener seg på Garfield, og han innfrir i aller høyeste grad.
Gibson har vert vekke fra registolen siden 2006, og markerer seg igjen som en utrolig stormakt. Med et snevert budsjett strekker han dollaren til det yderste, og lager en autentisk verden, både i strid og blant sivilisasjonen. Filmfotografiet er nydelig, og spesielt krigsscenene stråler som noen av de største og jævligste scenene i år. Filmen bygges rundt en nasjonalhelt som sto opp for det han trodde, og mot alle odds seiret han. Han reddet utallige liv, og viste mot man ikke en gang visste eksisterte. Det er klart hvorfor Gibson ville lage filmen om Doss. Og han var uten tvil den riktige mannen for jobben.
Krig er alltid jævlig. Men Gibson gjør det enda jævligere. Med en av tidenes samtidig mest brutale, og samtidig mest inspirerende krigsfilmer. Andrew Garfield skinner igjennom mot alle odds, akkurat som sin karakter, og gir liv til en virkelig krigshelt som man nesten skjemmes over at man ikke har hørt om før denne filmen. Hacksaw Ridge er en ufattelig sterk og effektiv film, som til tross for eksplisitt vold forteller en utrolig historie på en utrolig måte. Dette er desemberfilmen dere må få med dere som ikke involverer lasersverd.
Hacksaw Ridge - Regissert av Mel Gibson, skrevet av Andrew Knight og Robert Schenkkan, med; Andrew Garfield, Vince Vaughn, Hugo Weaving, Teresa Palmer. Lengde: 2 t 19 min. Nasjonalitet: USA. Premiere: 09.12.16
