[usr 4]
Last and First Men er ikke en film som er lett å skrive om. Det er en av de mest originale filmene jeg noensinne har sett, og opplevelsen av å se den i en kinosal var spesiell for å si det mildt. Filmen inneholder ikke et eneste menneske, kun slående svart-hvitt bilder av landskap og strukturer, et storslått lydspor og den kalde og noe urovekkende stemmen til Tilda Swinton, som forteller oss om menneskets evolusjon mange millioner år frem i tid.
Regissøren Jóhann Jóhannsson er først og fremst en komponist, og har skrevet filmmusikken til filmer som Prisoners (2013), Sicario (2015) og Arrival (2016). Det er dermed ingen overraskelse at han selvfølgelig også har skrevet musikken til sin egen film. Han har samarbeidet med den norske kinematografen Sturla Brandth Grøvlen, som jo også jobbet med Thomas Vinterberg på Et Glass Til (2020), og i likhet med den danske filmen er Last and First Men også fantastisk å se på kinolerretet.
Musikken til Jóhannsson, bildene til Grøvlen og stemmen til Swinton er alt Last and First Last Men velger å presentere, og det er en opplevelse uten like. En overnaturlig, nesten religiøs følelse var til å føle på gjennom hele filmen. Atmosfæren den skapte var så tjukk at den var til å ta på. Måten svart-hvitt bildene av mystiske strukturer og den stemningsfulle musikken fungerte sammen var såpas hypnotiserende at det var vanskelig å ta øynene fra lerretet.
Last and First Men er ingen vanlig film. Opplevelsen av å se den føltes nesten mer som en konsert med noen ekstra elementer enn som å se en vanlig film. Det er ingen tvil om at den er splittende, og det vil nok være mange som misliker den, eller syntes den er kjedelig. Samtidig vil det være de som er enige i at filmen er en opplevelse uten like, og at den absolutt er noe som alle med det minste snev av interesse for den burde se.
Last and First Men – Regi av Jóhann Jóhannsson, manus av Jóhann Jóhannsson og José Enrique Macián; med Tilda Swinton. Spilletid: 1t 10m. Land: Island. Går på Biff.
