Selv om det nå nærmer seg et år siden sist gang jeg så den klassiske Tre nøtter til Askepott fra 1973, så har årevis med julemorgener gjort at jeg har et generelt overblikk over hvordan historien fungerer. Spørsmålet for denne filmen ble da: «Kan den klare å leve opp til det overdrevne bildet i hodet vårt som vi har av vår kjære juleklassiker?» Svaret jeg har til det er: «Faen, han nye prinsen er kjekk.»
Denne filmen er Astrid Smeplass sin skuespiller-debut, og dermed er det nok mange som lurer på om hun faktisk egner seg innenfor dette feltet. Svaret på det er ikke like enkelt som et ja eller nei. I denne norske storfilmen er det nemlig en haug med store norske skuespillere, blant annet Anne Marit Jacobsen, Bjørn Sundquist, Thorbjørn Harr og Kristoffer Hivju. I et vakuum ville nok Astrids fremførelse virke helt problemfri, men omgitt av slike kjemper innenfor norsk filmkultur så kan man se at hun ikke leverer helt på deres nivå. Dette er ikke kritikk mot henne, da det er en veldig imponerende debut, både med tanke på at hun fyller vanvittig store sko og at hun må spille med veteraner innenfor feltet.
Noe som er til kritikk, er det forvirrende valget om at Astrid snakker i en dialektforvirret trøndersk-dialekt. Dette er desidert det verste med hele filmen, og det er ufattelig at de ansvarlige bak denne filmen tillot skildring av forvirra-trøndersk på storskjermen. Mange ganger skjønner man ikke helt hva hun sier, og selv om jeg er alt for dialektrepresentasjon i film, så gjelder ikke dette for trøndersk.
Denne filmen ser utrolig bra ut. Den har mange vakre naturscener som viser et vakkert vinterland. Det er i tillegg mange nærbilder av Askepott.
Hun slemme mora skildres komisk ond. Hver gang hun kommer til syne i bildet spilles det noe som ligner på den dype basslyden fra Inception-traileren. Dette gjør at hun ligner mer på en Disney-skurk enn den karakteren hun faktisk skildrer. Dette er ikke noe problem, men det viser at de lener mer mot den moderne «storfilm-viben» istedenfor å skape en identisk modernisert versjon av den originale. Dette er ikke de eneste endringene som ble gjort i manuset til denne filmen. Den har flere punkter som den gjør små justeringer eller endringer på slik at den skal passe bedre inn i det moderne samfunnet, og det virkelige liv.
Askepott er nemlig en sertifisert girl boss. Når prinsen endelig finner Askepott (ingen spoiler, du har hatt 48 år på å se originalen!), så spør han om de skal gifte seg. Til dette svarer Askepott at de bare så vidt har møttes, og at de kan starte med å bli bedre kjent med hverandre først. Senere da han prøver å kysse henne, sier hun at han må klare å ta henne igjen først, før hun deretter stikker av på hesten sin. Dette beviser at hun ikke ønsker å følge de tradisjonelle kjønnsnormene, og at hun i realiteten dont need no man.
Filmen oppnår nøyaktig det den ønsker, og det er det man må se på når skal evaluere prestasjonen til filmen. Hvorvidt jeg liker en søt og romantisk prinsessehistorie, noe jeg tydeligvis uten tvil gjør, er ikke relevant for den endelige dommen av filmen. Med dette sagt har jeg en siste kritikk jeg vil komme med. Hun sier i starten av filmen, og i traileren for så vidt, at man «ikke skal skyte dyr man ikke kan spise». Dette følger hun opp senere i filmen med å brutalt skyte et dyr som hun ikke spiser. Denne vakre sirkelkomposisjonen av ironi har null påvirkning på sluttproduktet, men det er trygt å si at Askepott ikke er en vegan queen.
"Tre nøtter til Askepott" regissert av Cecilie Mosli. Medvirkende: Astrid Smeplass, Cengiz Al, Kristoffer Hivju, Thorbjørn Harr. Spilletid: 1 timer og 25 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: 7 år.
