Remake-kulturen fortsetter i sitt aller beste velgående, ikke bare får vi en remake av John Sturges’ klassiker ved samme navn fra 1960, vi får en dobbel-remake (remake-ception?), da denne filmen igjen er en remake av Akira Kurosawas enda større klassiker Seven Samurai fra 1954.
En hjelpeløs landsby lever i frykt for bandittene som plyndrer og dreper dem, hyrer 7 tøffinger for å ta tilbake kontrollen. Det er lett å se hvorfor amerikanerne stjal denne ideen til å begynne med. Det er good-guys mot bad-guys med et løfte om vold. En eldgammel oppskrift som har en tendens til å treffe hver gang.
Westernsjangeren i seg selv sees gjerne på som en ting fra fortiden. Ser man vekk ifra Tarantino’s siste to forsøk, har det i det siste tiåret vert lenge imellom eventyrene i den ville vesten. Eller, i alle fall de som er verdt å nevne. Det er en lett sjanger å avskrive. Den er omtrent like gammel som mediet selv. Og vi føler gjerne at vi er kommet forbi dette med revolver-dueller, illeluktende lykkejegere og klapperslanger.
Og dette er rart. Disse filmene var lenge prakteksempelet på sjangerfilm. Dette var filmene man frydet seg over for 70 år siden. Western var essensen av det frie land, hvor drømmer går i oppfyllelse. Amerika. Kanskje det er dette at den amerikanske drømmen har dødd ut. At disse filmene bygger opp en ideologi som for lenge siden er skutt hull igjennom.
Det er blitt gjort mange forsøk på å prøve å revitalisere sjangeren ved å blande inn andre sjangere, slik som i The Lone Ranger, Cowboys and Aliens og Wild Wild West. Alle disse filmene floppa. Det samme med de nylige komediene Ridiculous Six og A Million Ways to Die in the West. I håp om å redde sjangeren har de ribbet sjangeren for det den egentlig er, og statusen til sjangeren ligger for mange som en vits. Magnificent Seven skremte meg på denne måten etter å ha sett trailerene. Det var remiksede versjoner av gamle låter, syk overklipping, intens grafikk og mange vitser. Jeg forventet at denne filmen kom til å stå i stil med de tidligere nevnte. Og dette er en av store grunnene til at filmen kom så en så frisk pust. Den deler mer med Seven Samurai enn den gjør med noen av de tidligere nevnte filmene i avsnittet.
Grunnen til at filmen fungerer så godt som den gjør, et at den vet hva den vil være. Dette er ikke en homage til western-sjangeren på samme måte som Django Unchained er. Og det er ikke en overfylt humorkanon, selv om den absolutt har sine humre-verdige øyeblikk. Den føles mer i spor med Coen-brødrenes True Grit, med at den satser mer på en autentisk atmosfære, fremfor å blande inn pop-kultur og ting som rett og slett ikke passer inn i tiden den foregår. Filmens action er filmet som en klassisk western. Regissør Antoine Fuqua føler ingen trang for å pimpe stilen og actionen opp til moderne «normer» (Jeg peker mot deg, Paul Greengrass). Han prøver ikke å revolusjonere sjangeren, han prøver ikke å endre stilen. Han har rett og slett bare laget en gammeldags western, og den fungerer som bare fy.
Skuespillergalleriet har diversifisert seg siden originalen. Denne gangen har vi både en meksikaner, en indianer, en koreaner og en afrikansk-amerikaner på laget, i tillegg til de obligatoriske hvite resten da. Og for et lag de er. Denzel Washington styrer hele showet (som vanlig), og det går helt fint. Å se på den mannen spille er alltid en fryd. Den som overrasker mest derimot er Vincent D’Onofrio (Full Metal Jacket, Netflix’ Daredevil) som rett og slett bare tar helt av. Han er et beist av et bjørne-menneske, spenstig som fy, og klarer sjelden å gjøre noe som helst uten å sitere bibelsitater, imens det høres ut som om han går igjennom en andre omgang av stemmeskiftet. Chris Pratt overrasker også, da han for første gang i sin karriere ikke spiller den mest elskbare karakteren, noe som nesten er rart å tenke seg at studioet lot skje.
Dette er gjerne ikke filmen du burde gå inn for om du leter etter intens underholdning. Filmen har sine storslagne og herlig gjennomførte actionsekvenser, men filmen bruker lang tid til å bygge seg opp før den spretter korken, i likhet med de fleste westernfilmer. Selv hadde jeg forventet at The Magnificent Seven skulle være litt mer intens og moderne, men jeg ble positivt overrasket over hvor ufattelig godt gjennomført og sjanger-ren filmen var. Om vi nærmer oss en ny alder for western-sjangeren (som jeg ytterst håper på) er dette et prakteksempel på hvordan det skal gjøres. Du trenger ikke å hive romvesener, gigantiske robot-edderkopper eller Johnny Depp inn i vesten for å lykkes. The Magnificent Seven viser at med rett mann som trekker i strengene, kan cowboyene fortsatt ri ned i solnedgangen uten å skuffe.
Magnificent Seven - Regissert av Antoine Fuqua, skrevet av Richard Wenk og Nic Pizzolatto; med Denzel Washington, Ethan Hawke, Vincent D'Onofrio og Chris Pratt Spilletid: 2t 12min. Land: USA. Premiere: 23.September 2016 Aldersgrense: 15 år.
