«A Street Cat Named Bob» – Katten, en narkomans beste venn

James er en narkoman. Han prøver å bli rusfri, han har fått seg inn på metadon-programmet, men uansett hvor lenge han klarer å holde seg, sklir han tilbake til sprøyta, eller, sprøyta sklir tilbake inn i han. På grunn av dette har faren hans fornektet han, han har ingen venner, ingen hjem, ingen penger, ingenting i det hele. Frem til den dagen en oransje katt spaserer inn i livet hans.

Dette er Bob. Han er hjemløs, akkurat som James. Han eier heller ingenting, men det han har å gi er kjærlighet. Og man skulle blitt forundret hvor langt denne kjærligheten går.

Filmen er basert på selvbiografien til James Bowen, om hvordan møtet med denne katten snudde rundt hele livet hans. Hvordan det hjalp han igjennom avhengigheten og ensomheten han hadde slitt med siden han var 12 år gammel. Og det er en virkelig hjertevarmende historie, fylt med koselig musikk, mye drama og godt skuespill fra både menneske og katt.

Dette er en film som raskt kunne blitt – og noen vil vel faktisk si den heller skulle blitt – uhyre deprimerende. Å skildre hverdagen til en hjemløs narkoman som lever i en verden hvor alle er imot han er tunge greier. Og derfor velger filmen å romantisere dette veldig. Mens tilværelsen til en hjemløs narkoman føles realistisk, og ganske innsynsrik, føles den ikke like røff som det virker som den har lyst til å være. Den romantiserte tilværelsen fungerer fint, for dette er en håpfull fortelling, mer enn et portrett av en hjemløs narkoman,som for eksempel Shelter fra 2014 gjør.

Og det er dette håpet som gjør filmen så behagelig å se på. Selv om de aller færreste kan relatere til den eksakte situasjonen, er det dette om å bli verdsatt igjen når du føler deg forlatt. Om det er katt, sosialarbeider, nabo eller far. Det at uansett hvor lavt nede du er, finnes det alltid håp, og en mulighet for at alt kan snus. Og dette klarer absolutt A Street Cat Named Bob. Imens den ikke helt kan kalles en klassisk feelgood film, så er det en film som får deg til å føle deg temmelig bra mot slutten.

Imens det ikke er den mest utfordrende filmen, den tristeste filmen, den morsomste, eller den koseligste, klarer den å balansere alle disse følelsene veldig fint. Filmfotografiet tar ofte sjanser, som med POV blikk fra katten som løper rundt, og ellers får vi mye intime bilder som fungerer veldig flott. Den tar på mørke temaer, men aldri så hardt at den tar seg selv for alvorlig, som ender opp med at det er en veldig tilfredsstillende film for alle, både hund og katt. Det at det er en sann historie legger også litt til intrigen, og selv fikk jeg en stor trang etter visningen til å lese meg opp på James Bowen og gingerkatten som reddet livet hans.

Og jeg føler bare trangen til å legge til den sykeste fun-facten, med at katten i filmen er den faktiske Bob fra virkeligheten som spiller seg selv som en karakter. Snakker om spot-on casting.


A Street Cat Named Bob - Regissert av Roger Spottiswood, Skrevet av James Bowen, Garry Jenkins, Tim John og Maria Nation, med; Bob The Cat, Luke Treadaway, Ruta Gedminkas. Lengde: 1 t 42 m. Land: Storbrittania. Premiere 13.01.17.