«The Northman» – Sprø vikingbrutalitet fra Eggers
Robert Eggers er en relativt ny regissør som kom med sin debutfilm The Witch i 2015 som fikk svært god omtale. Den var unik, urovekkende og hadde en tydelig respekt for detaljer og visuell historiefortelling. Det ble klart at Eggers var et talent som var verdt å følge, noe som ble videre bekreftet gjennom hans neste film The Lighthouse fra 2019. Ikke bare var det en av de beste filmene fra et allerede sterkt filmår, men også en film mange har kalt et mesterverk. Robert Eggers har da gjort seg bemerket så det er mange som er spent på hans nyeste film The Northman. Det er kanskje ikke helt uten bekymringer for de som vet at Eggers selv har innrømmet studioinnblandinger i etterproduksjonen som følge av testvisninger. Som regel er det aldri en god ting å forstyrre regissørens visjon, men man kan håpe på at det ikke påvirket filmen stort. Etter å ha sett The Northman er det hvert fall klart at han har levert en god film til slutt. The Northman er en vikingfilm som forteller historien om prinsen Amleth og hans søken etter hevn når en barbarisk hendelse finner sted i hans landsby. Handlingen er en typisk sagafortelling og hvis du forventer noe mer dypt og kompleks kan det hende du forlater salen skuffet. Det er likevel klart at det er en hel del lidenskap bak filmen og dette ser man gjennom dens respekt for vikingtidens kultur og mytologi. Det er flere scener hvor de viser bisarre tradisjoner og ritualer jeg aldri har hørt om som jeg bare må godta. Dette er helt klart en film hvor det er en stor fordel å ha gode bakgrunnskunnskaper om vikingtiden ettersom filmen ikke tar seg bry til å forklare ting til seeren. Dette er etter min oppfatning en god ting fordi det viser Eggers respekt for å holde en form for autentisitet og la seeren ha en mer nøytralt observerende rolle. Den er altså ikke pyntet på eller romantisert for å passe en bred målgruppe. Det betyr likevel ikke at filmen er realistisk. Det er helt klart at det er dramatisert og overdrevet i likhet med hvordan vikingsagaer ofte er fortalt. I enkelte tilfeller blir det nesten komisk. Det er i tillegg klare overnaturlige elementer i tilknytning til norrøn mytologi så det vil ikke være galt å si at filmen også tilhører Fantasy sjangeren. Filmen har en fornøyelig rollebesetning. I hovedrollen har vi Alexander Skarsgård som svært troverdig spiller både barbarisk og hevnlystig. Vi har også faren, kong Aurvandil spilt av Ethan Hawke, og moren Gudrun spilt av Nicole Kidman. I tillegg har Willem Dafoe en spenstig, men mindre rolle. Anya Taylor-Joy er også med som slaven Olga. Skuespillet er generelt sterkt og overbevisende, men manuset kunne gitt karakterene mer dybde og innhold. På grunn av den underutviklede karakterbyggingen er det vanskelig å engasjere seg emosjonelt mot slutten av filmen, men den leverer i form av episk presentasjon. Selv om handlingen ikke byr på så veldig mye nytt er den filmteknisk bemerkelsesverdig. Kinematografien er svært solid med flott lys og gjennomtenkt bildekomposisjon. Kameraarbeidet er dynamisk og variert hvor enkelte skudd er enestående gode. Filmen briljerer på det atmosfæriske, men det er synd at fortellingen ikke var mer emosjonelt engasjerende. Det er likevel en film som anbefales, særlig for de som allerede liker Robert Eggers tidligere verk. The Northman er sprø, barbarisk og for det meste underholdende. Hvis du først skal se den, velg det store lerretet. The Northman: regissert av Robert Eggers. Med Alexander Skarsgård, Nicole Kidman, Ethan Hawke, Björk. Spilletid 2t 17 min. 18 år. Premiere 13.4
«Red Rocket» – Vent, er dette greit å vise?
Red Rocket er den nyeste filmen til Sean Baker som i 2017 fikk stor annerkjennelse for The Florida Project (2017). I likhet med hvordan hans tidligere film kunne ha ubehagelige og delvis vulgære elementer «pyntet på» med den amerikanske settingen, tar Baker det til et helt nytt nivå her. Filmen følger Mikey Saber, en tidligere pornostjerne som returnerer til hjembyen sin i Texas etter 17 år med fravær. Etter å få overbevist hans eks og svigermor om å få bo der ved å bidra til husleie, blir det brått klart at han ikke er en mann som holder sine ord. Mikey har nemlig to egenskaper i livet: Å pule damer og å snakke seg selv opp for andre. Karakteren er spilt av Simon Rex som har gjort seg relativt kjent som skuespiller blant annet gjennom Scary Movie filmene. Dette kan ved første øyekast se ut som et rødt flagg for hans skuespillerevner, men det er heldigvis ikke tilfellet. Simon Rex er fortreffelig i rollen og han gir så mye liv til karakteren at du nesten begynner å sympatisere med drittsekken. Vi har alle møtt på en Mikey Saber i livet: Folk som elsker seg selv på helt feil måte. De som bare bryr seg om rykte, egen vinning og primitive lyster. De det skal et mirakel til for å endre. Det oppleves noenlunde vanskelig å følge en slik person, særlig når han faller pladask for 17 år gamle «Strawberry» og har underliggende ambisjoner om å få hun med inn i pornoindustrien. Ja, du leste riktig. Dette er absolutt ikke en film for alle, og det er flere ganger man kan spørre seg selv «er dette greit å vise?». Forholdet mellom en 40+ år gammel mann med en 17 åring oppleves som forstyrrende. Likevel så kan man beundres over hvor drøy, ufiltrert og lite unnskyldende filmen er til tider. Det er underholdningsverdi i det selv om en frastøtende undertone henger i lufta gjennom filmens spilletid. Med alt fokuset på sex og porno er det heldigvis aldri presentert som noe sexy, men snarere det stikk motsatte. Filmen er på en måte en karakterstudie, så disse elementene er med på å kommunisere hva slags person Mikey er, selv om det også gjør filmen svært slitsom. Red Rocket har ikke akkurat et tettpakket narrativ, men den fungerer som en slags «hengefilm», bare at den du henger med er tidenes rasshøl. Utover filmen har Mikey en rekke dynamikker med ulike karakterer. Eksen hans Lexi har også tidligere vært i pornoindustrien og har av gode grunner tillitsproblemer med ham. Svigermoren Lil er som regel en mer rolig gammel dame, men du skal få høre det om du ikke gjør husarbeidet. Det er mye krangler i huset, men også noen få gladstemte stunder som gjør det ektefølt og autentisk. Mikey har også andre bekjentskaper, en ung hillbilly type som han kan utnytte for å bli kjørt rundt og kjede seg mindre med. Vi har også en gjeng hasjlangere som Mikey stadig gjør narkosalg med hvor personlighetene ikke kunne vært mer forskjellige. Flere samtaler i filmen mellom de ulike karakterene kan oppleves som repetitive ettersom det ofte går på så dårlige livsverdier, men i ny og ne er det noen som gir inntrykk og eventuelt bringer fram en god latter. Noen av disse minnes om mellomsekvenser fra Grand Theft Auto. Med en 130 minutter lang spilletid kunne den tjent på å være kortere. Det er flere unødvendige og langtrukne scener som gjorde at den føltes enda lenger enn den var. Det er i tillegg noen logiske hull og overdramatiseringer krydret utover filmen som gjør den noe ustødig. Heldigvis er det slik at når den først treffer, så leverer den sterkt. Særlig er det en sekvens mot slutten det vil være vanskelig å glemme. Sangen «Bye Bye Bye» av NSYNC vil på godt og vondt alltid assosieres med Red Rocket. Som sagt er ikke Red Rocket for alle. Den er drøy, skitten og til tider veldig slitsom, men på en annen side vet jeg dette er noe midt i blinken for en god del mennesker. Red Rcoket: skrevet og regissert av Sean Baker. Med Simon Rex, Suzanna Son. Spilletid: 2 t 10 min. Aldersgrense 15 år. Premiere 11.3.22
«Drive My Car» – En vakker livsskildring like utfordrende som den er givende
Filmer kan bære på utallige varierte egenskaper og kvaliteter. Hvilke av disse egenskapene som holder verdi avhenger av hvem du er og hva du ønsker å få ut av opplevelsen. Noen ønsker kanskje en god latter, mens andre ser etter action og spenning. Fellesnevneren i mange tilfeller er underholdning, men noen ganger støter man på filmer som krever såpass mye fra seeren at det ikke lenger er et beskrivende ord. Ryusuke Hamaguchis Drive My Car er en slik film som krever svært mye tålmodighet fra seeren, men i gjengjeld gir minst like mye tilbake. Drive My Car er basert på en novelle av Haruki Murakami, forfatteren bak kjente verk som IQ84 og Norwegian Wood. I filmen følger vi Yusuke Kafuku, en regissør og skuespiller for teater som to år etter en uheldig hendelse tar imot tilbudet om å regissere et stykke. Selv om han passer perfekt til hovedrollen, er han ikke i stand til å ta den ettersom den vekker vonde følelser han ikke klarer å håndtere. Teaterstykket er flerspråklig, noe som innebærer at alle karakterene kommuniserer på egne språk. Her har vi kinesisk, japansk, engelsk og til og med en stum kvinne som bruker tegnspråk. Kommunikasjon og forståelse spiller en sentral rolle i filmen, og teaterstykket har flere paralleller med filmens tematikk. En betydelig del av filmen består av noe så enkelt som å se skuespillerne øve på replikker og få tilbakemeldinger fra regissøren, men selv i slike øyeblikk er det mye å hente fra. Dette er en type film hvor skjønnheten ligger i detaljene, og flere tilsynelatende uviktige øyeblikk sammen forsterker tematikken på en subtil måte og gir filmen substans i det store bildet. Samtaler og monologer kan vare i mange minutter uten endestykke, men de er skrevet og spilt så dyktig at det man til tider glemmer at det ikke er ekte, og i stedet lever i øyeblikket. Dette er en film hvor veldig mye kommuniseres mellom linjene, og fortjener å bli dypere undersøkt. Øyeblikk tidlig i filmen vil gjentatte ganger kontekstualiseres med informasjonen du får senere. Det betyr ikke at filmen er vanskelig å forstå, men det betyr at jo mer oppmerksomhet du gir filmen, desto mer sitter du igjen med ved filmens slutt. Den bærer nemlig på veldig mange tanker og ideer som den ønsker å kommunisere til seeren, og den tar imot hver sjanse den får til å gjøre det. Dette kan gjøre at filmen føles litt ufokusert ettersom den har så mangfoldig tematikk, men på grunn av den tre timer lange spilletiden får den til slutt også knyttet det meste sammen på en tilfredsstillende måte. Om den behøver å være så lang er en annen sak. På en side gir den deg store pusterom for å fordøye viktige samtaler, og du får god tid til å drømme deg vekk i filmens verden. På en annen side er det nærmest et snegletempo, og hadde jeg hatt klokke og mobil tilgjengelig kan jeg ikke love at jeg ikke hadde tittet et par ganger. For en som er skyldig i å bli fristet til slikt er det derfor ekstra viktig å være disiplinert, eller se filmen på kino hvor man ikke har den friheten. Drive My Car er beriket med levende og runde karakterer som er støttesøylen som holder den emosjonelle verdien oppe. Hovedpersonen Yusuke kan til tider være passiv og innelukket, men er et godt menneske med store vansker som er lett å sympatisere med. Hans kone Oto er et enigma. Hennes dobbeltmoralske personlighet står som et sentralt mysterie i filmen og bidrar til temaet om kommunikasjon og hvor godt man faktisk kjenner hverandre. Blant skuespillerne i teaterstykket har vi blant annet Koji, en ung mann som er mye penere på utsiden enn på innsiden, men utvilsomt dyktig i sitt arbeid. Den nest mest sentrale karakteren derimot har ingen tilknytning til teateret, men er Yusukes personlige sjåfør. Hun kan på overflaten virke likegyldig og bekymringsløs, men hun bærer på en fortid som gir grunnlag for utviklingen av et sterkt bånd med Yusuke utover filmen. Hvis det hittil virker som at jeg har smøret for tykt på med ros, er det likevel et nokså sentralt element som holder filmen igjen fra å kunne kalles et mesterverk. Filmens trege tempo kan forsvares som et virkemiddel for filmens verdi, men det samme kan ikke sies om foto og kameraarbeid. Det er ikke noe direkte galt med det, men når en film er tre timer lang krever det langt mer variasjon enn det som kan regnes som helt standard. Hadde den hatt spennende vinkler, dynamiske bevegelser og flere varierte komposisjoner hadde ikke filmen vært langt nært så utfordrende å se. Det er mye jeg har på hjertet når det gjelder filmen, men på et eller annet punkt kan man ikke gjøre stort mer enn å anbefale den videre. Jeg kan med selvsikkerhet si at Drive My Car har ett av de beste, hvis ikke det beste manuset i hele 2021. Den har kompleks og dyp tematikk med mange komponenter som spiller sammen til å fortelle en historie om å leve med både det gode og det onde som livet påfører oss på veien. «Drive My Car»: regissert av Ryûsuke Hamaguchi. med Hidetoshi Nishijima, Tôko Miura, Reika Kirishima, Yoo-rim Park, Dae-Young Jin. 12 år. Spilletid 2t 59 min. Japan. Premiere 04.02.22.
«The Beatles: Get Back» – et intimt innblikk på genier i arbeid
Peter Jackson har malt et aldeles skjønt bilde av bandets siste dager, som vil varme både entusiaster av bandet og nykommere.
«En fortelling om kjærlighet og begjær» – Et sammenstøt av poesi, erotikk og kultur
En fortelling om kjærlighet og begjær regissert av Leyla Bouzid, er en fransk-tunisisk dramafilm som følger 18 år gamle Ahmed gjennom en konflikt mellom kjærlighet, begjær, og en tilsynelatende motvilje som følger. Med en algerisks bakgrunn og tradisjonell muslimsk oppvekst i Frankrike, samt en arbeidsløs far som legger sine tapte drømmer på hans skuldre, har en rekke motstridende følelser spiret opp. Disse skiftende følelsene blir satt på spill og krever handling når han møter og omsider forelsker seg i den tunisiske jenta «Farah». De går nemlig i samme klasse hvor emnet i hovedsak omhandler arabisk (og ikke så lite erotisk) poesi. Konflikten er mangfoldig, men en stor bit av den kan forenkles til Ahmed sin mangel på erfaring, usikkerhet og selvtillit. Han har aldri hatt sex før og tanken skremmer han på flere plan som jeg sjeldent har sett blitt framstilt på denne måten. Han er innelukket, sjenert, angstfull og frustrerende ubesluttsom. Men under dette gjemmer det seg en dypere konflikt. Han er redd for å ødelegge sitt perfekte mentale bilde av hun. Som om begjæret i seg selv er en kilde til inspirasjon som trues av å gjøre det til realitet. Alle disse usikkerhetene braker løs i emosjonelle utbrudd, spontane avgjørelser og dømmende kommentarer som er like frustrerende å se på som det er forståelig gitt handlingens kontekst. Filmen er tilsynelatende enkel på overflaten, men utforsker familiære temaer i et nytt lys og med solid gjennomførelse. Nevneverdige elementer er blant annet et gripende og variert lydspor som skiller mellom urban kultur versus hans etniske bakgrunn. Videre har vi sterk kinematografi med enkelte metaforiske visuelle inntrykk, og to skuespillere, Sami Outalbali og Zbeida Belhajamor, som gir nyanserte og troverdige presentasjoner. Det er sjeldent en film mestrer en troverdig forelskelse assosiert med så mye intern konflikt, men denne filmen klarer på sett og vis nettopp det. Selv om filmens enkle form kan sies å være et sterkt element, går det likevel ut over tempoet. Det skjer ikke så mye, og på enkelte punkter klipper de vekk til neste scene litt for tidlig før man får følt på øyeblikket. Likevel knyttes fortellingen til slutt sammen på en tilfredsstillende måte som gjør sluttproduktet et solid stykke. Da siste skuddet i filmen viste seg tenkte jeg inni meg: «Ja, dette er et perfekt sted å stoppe på», og til min fornøyelse gjorde den det. Det er få ting jeg verdsetter mer enn en sterk slutt. Filmen er neppe noe alle vil fornøye seg med, men om interne konflikter relatert til jomfrudom, kultur og sex er noe som fanger interessen din, kan dette være noe du burde sjekke ut. «En fortelling om kjærlighet og begjær»: regissert av Leyla Bouzid. Med: Sami Outalbali, Zbeida Belhajamor. Frankrike/Tunisia. Spilletid 1t 42 min. 12 år. Premiere 12.11
«Squid Game» – Barneleker som ikke er ment for barn
Netflix sin massive suksess er en fornøyelig brutal binge.
«Blackbird» – Terapeutisk familiedrama
Blackbird (2019) er en amerikansk dramafilm regissert av Roger Michell som står bak den romantiske komedien Notting Hill (1999). Filmen er en remake av den danske filmen Stille Hjerte fra 2014. Handlingen er nokså enkel: En syk mor spilt av Susan Sarandon samler familien over en helg for å tilbringe sine siste dager med dem før hun dør. Det unike er at hun har satt en dato hun har valgt å dø på ved å drikke en giftig væske i god tid før sykdommen rekker å hemme hun fra livets gleder. Flere er usikre om dette er en god ide og om det finnes en måte å overbevise hun om å tilbringe lenger tid med sine nære. Ikke alle er like klar som hun er. I filmen ser vi en rekke kjente fjes som Sam Niel (Jurrasic Park), Kate Winslet (Titanic) Rainn Wilson (The Office) og Lindsay Duncan (Birdman). Denne sammensetningen bærer filmen i stor grad ettersom filmen totalt inneholder bare 8 karakterer. Som sagt så er handlingen enkel, men det enkle gjør det til en veldig sjarmerende og terapeutisk opplevelse. Hele filmen foregår i en harmonisk og fredelig setting langt unna bysamfunnet. Den består som regel bare av enkle dialoger og dynamikker mellom karakterene. Det bør nevnes at det er stor variasjon på hvilke karakterer som er spennende og ikke. Enkelte legger man så vidt merke til, mens andre er runde. Huset i seg selv er lite spennende og belysningen i mange av scenene har lite dybde eller kvalitet. De svake elementene befinner seg mest i at filmen tar lite sjanser og har relativt kjedelig kamerabruk. De fleste skudd er statiske og med god avstand som i begynnelsen gjør det svært vanskelig å knytte seg til karakterene og dra deg inn. Dette endrer seg heldigvis mot midten av filmen under en middag med familien. Her er det varm belysning med lav dybdeskarphet og nærbilder så vi virkelig kommer tett inn på hva karakterene føler og opplever. Her tar filmen seg god tid og stiller filosofiske spørsmål om liv og død enhver kan få visdom ut av. Slutten håndterer også tema om hvordan vi ønsker å forlate verden på en tilfredsstillende måte. Blackbird er ikke noe banebrytende eller eksepsjonelt, men takket være solid skuespill, en vakker setting og et interessant tema, er det likevel en film du kan få godt nytte av. Det er faktisk litt tilfredsstillende å se en film som ikke er kjempe ambisiøs, men som føles svært menneskelig. Hadde bare kameraarbeidet vært på nivå med alt annet kunne den vært mye bedre. Det er ikke en film jeg kommer til å se igjen, men er likevel glad for at jeg så den. Regi: Roger Michell, Manus: Christian Torpe, Norgespremiere: 16.04.2021, Spilletid: 97 min. Aldersgrense 12 år.
«Breaking News in Yuba County» – for all del, skip denne
Breaking News in Yuba County er en «komediefilm» regissert av Tate Taylor. Filmen handler om Sue Buttons, en middelaldrende dame besatt av affirmasjon. Dette innebærer praktiseringen av å styrke sitt selvbilde og søke etter bekreftelse i samfunnet. Sannheten er at ingen virkelig bryr seg om hun. Dette endrer seg når hun oppdager ektemannen dø av hjerteinfarkt etter sjokket over å bli tatt på senga. Ved å gjemme liket finner hun på en historie om at ektemannen er kidnappet, noe som blir en stor sak på nyhetene hvor hun endelig får oppmerksomheten hun mener hun fortjener. Det høres vel ikke så ille ut når man legger det fram sånn, ikke sant? Vel, jeg tenkte nemlig også det da jeg leste synopsisen for filmen. Den hadde jo tross alt skuespillere som Mila Kunis, Allison Janney, Awkwafina og Matthew Modine, så den kunne i det minste bli reddet av dem hvis handlingen ikke var så spenstig. Men etter denne formelle introduksjonen kan jeg meddele at jeg tok aldeles feil. Hele filmen er nemlig et fullstendig katastrofalt og smakløst forsøk på en komedie som var fysisk vond å i det hele tatt fullføre. Det er så mye galt med den at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Ikke så mye som et smil fikk den 96 minutter lange filmen fram i meg. For det første så er hovedkarakteren flat og elendig skrevet. Den eneste motivasjonen hun har er å bli sett og ikke en eneste gang i løpet av hele filmen viser hun noe form for sympati eller gir oss noen grunn til å bry seg. Ikke en gang synet av sin ektemanns død rett foran øynene sine har noen som helst påvirkning. Hvis ikke hun bryr seg, hvorfor skal vi bry oss? Hvis Joker (2019) kan få meg til å føle sympati for en massemorder er det virkelig ingen unnskyldninger. Antagonistene i filmen er noen av de mest klisjefylte og endimensjonale karakterene jeg har vært borte i på lenge. Hvert minutt tilbrakt med de var bortkastet og ga meg strømninger av spørsmål til hva i huleste det var Tate Taylor tenkte på? Storyen kunne vært skrevet av en 12-åring som har lest Donald hele livet og den er fylt med fullstendig irrelevante scener og sideplots som ikke leder noe sted. Klippingen og mise en scene er gjort med minimal innsats og er svært distraherende i likhet med de fleste kreative valg i filmen. Jeg har ingenting positivt å si her, og mer tid ønsker jeg heller ikke å bruke på denne filmen. Jeg har sett den for deg så du slipper å gjøre det. Amen. Breaking News in Yuba County – Regi av: Tate Taylor. Skrive av: Amanda Idoko. Land: USA. Speletid: 1t 36 min. Med: Allison Janney, Mila Kunis, Regina Hall, Awkwafina
«Guest of Honour» – Sjarmerende rot, reddet av David Thewlis
Guest of honour har ikke mye å skryte av når det kommer til handlingen, men filmen er likevel fylt med nok små og sjarmerende øyeblikk til å heve opplevelsen til «helt grei».
26. Spania – Under huden
Etter en berømt kirurg mister kona si i en brennende bil oppfinner han et stoff som ikke lar seg ødelegge om det er med kutt, brann eller andre skader. Hensikten er trolig å bruke det som syntetisk hud for pasienter med irreversible skader, men mørke sannheter avsløres etter vi blir introdusert til hans forsøkskanin som er mistenkelig lik hans avdøde kone.