«The Unbearable Weight of Massive Talent» – Cage i sin mest krevende rolle
Nicolas Cage selvbevisst og oser selvsikkerhet i denne humoristiske vrien på hans vesen.
«Swan Song» – Udo Kier i storform
Swan Song er en veldig fin film om savn og identitet, med en idiosynkratisk Udo Kier i spissen.
«The Last Forest» – Kort og godt om Yanomami-folket
«The Last Forest» går dypt i samfunnet på Yanomami-folket, et urfolk i Amazonas, på grensen mellom Venezuela og Brazil. Vi får et innblikk i deres levemåte, kultur, tro, og hvordan de håndterer dagens vansker samt hvordan den tidligere har vært. Filmen er veldig innlevende og oppslukende, man føler seg nesten som en del av stammen, og man tar inn den vakre naturen effektivt og godt. Mye av dette er takket kombinasjonen av både håndholdt kamera og droneskudd som viser til et uberørt men levende landskap, men lyden er det som man virkelig biter seg merke i. Regnskogen er fullt av liv, så selv om folkene tidvis ikke sier noe er scenene likevel aldri stille. Fuglekvitter, elver, og innsektsliv bidrar til dette rike lydsporet, noe som kan være prima ambientslyder å studere til. Et stort pluss i boka er også det at filmen ikke lar seg benytte av noen engelskspråklig forteller eller noe annet språk enn de innfødtes. Dette bidrar til innlevelsen man får av filmen, i tillegg til at man får følelsen av et ordentlig, ufiltrert møte mellom Yanomami og kamera. De er håndtert med en dyp respekt, og både kulturen og troen deres er veldig fascinerende selv om den er uortodoks for mange. Når man i etterkant av å ha blitt lært om Yanomami-folket får vite i filmens sluttscener hvor forferdelig de er behandlet av fremmede prospektere, skjønner man tittelen på filmen, og hvorfor skogen og kulturen må bevares, koste hva det koste vil. Et vakkert folk som vil ivareta deres område. Jeg kommer ikke på noe direkte feil med filmen, men likevel er den ikke helt utsøkt. Den kom og gikk litt, og jeg er usikker på hvorvidt den blir å sitte i meg. Den er heller ikke noe spesielt lang, med bare noen å 70 minutter som spilletid. The Last Forest er en kompetent og fin film. Den gir et godt innblikk i en kultur man kanskje ellers ville vært uvitende om. Den er verken banebrytende eller årets film, men på ingen måte angrer jeg på å ha sett den. «The Last Forest»: regissert av Luiz Bolognesi. Spilletid 77 min. 2021. Film Fra Sør.
«Wrath of Man» – Jason Statham og Guy Ritchie gjenforent!
Jason Statham og regissør Guy Ritchie gjenforenes for første gang på 16 år i denne hardbanka actionfilmen. Du verden hvor herlig det var å se Jason Statham og Guy Ritchie sammen igjen. De er som ost og skinke: god alene, enda bedre sammen. Duoen som begge startet sine filmkarrierer med «Lock, Stock, and Two Smoking Barrels» har også gått sammen om filmene «Snatch», «Revolver», og nå «Wrath of Man». Sistnevnte film føles imidlertid litt annerledes fra deres tidligere samarbeid, men det er ikke nødvendigvis en ulempe. «Wrath of Man» er nemlig en nokså seriøs film, med iskalde actionsekvenser, som står i stor kontrast med Ritchies ellers lekne tone. Men denne seriøse tonen er godt gjennomført, og ender opp med å være et hevndrama hvor man føler med protagonisten, fremfor å bare være tankeløs actionfyll. Den mystiske Hill (Jason Statham) blir hyrt inn i et vekterselskap med ansvar å forsvare og levere store summer penger i en tungt beskyttet varebil. Hill og kollegaene er i et farlig yrke hvor skurker hyppig forsøker å få fatt på pengene i bilen. Men Hill viser seg å kunne en ting eller to om våpen, derfor klarer han på egenhånd å knerte en god neve skurker uten å selv ta skade. Hvem er denne Hill, hva er hans bakgrunn, og er det en mer underliggende motivasjon for at han ble en del av vekterteamet enn det han gir utrykk for? Alle disse spørsmålene blir besvart i traileren dessverre, så jeg føler ikke jeg røper det ved å nevne det her. Hill har nemlig mistet sønnen sin til en av disse bandene som raner varebilene, og han vil gjøre alt for å få tak i dem, koste hva det koste vil. Jason Statham spiller en nokså typisk Statham-rolle, i det at karakteren er stoisk og av få ord, men kan knerte deg bare han ser på deg hardt nok. Dette er en rolle han har spilt i utallige filmer som «Transporter»-serien og «Safe», men i denne filmen har han virkelig perfeksjonert det. Med hjelp av stødig regi fra Ritchie og et narrativ som gjør deg investert i hans oppdrag, blir «Wrath of Man» hakke bedre enn de andre Statham-hevn-actionfestene. Imidlertid går ikke filmen innom nytt territorie, og føles ganske kjent som et resultat av det. Heldigvis trenger man ikke være nyskapende for å tilfredsstille actionlysten. Her innfrir filmen og er dermed en kul kinoopplevelse. Men ikke stort mer enn det. Om du ikke er fan av Jason Statham så vil nok heller ikke denne vinne deg over, men du vet hva du går inn for basert på traileren. Jeg må også nevne lyddesignet, som er så høylytt og klingende at det kjennes som om noen står med revolveren bak skulderen din. Fett! Scott Eastwood, sønn av selveste Clint får også vist seg her som en ekkel karakter, og viser til langt bedre skuespillerferdigheter enn det han ellers får jobbe med. «Wrath of Man» er på ingen måte årets film eller en forfriskende nyoppfatning av actionsjangeren. Likevel tilfredsstiller den i det den går ut for å gjøre, og blir en film man fort kan nyte på kino, med bøttevis av popcorn.
«Horizon Line» – Tropisk men døll flyspenning
Et tidvis underholdende flydrama hvor de dårlige kvalitetene overgår de gode med god margin.
14. Belgia – «Belgica»
Oscarnominerte Felix Van Groeningen skildrer belgisk natteliv og broderlig elsk-hat forhold i dette dramaet.
«Børning 3» – Biler på autopilot
Børning 3 er moro nok, men klarer ikke å vinne over de mer skeptiske seerne.
2. Sverige: «En Enkel Till Antibes»
En nokså søt film som ikke prøver å være så mye mer enn akkurat det.
«Torden» – Gudommelig galskap
Den [filmen] blir nesten filosofisk til tider, og ikke like actionorientert som trailerne skal ha det til.
«Sonic The Hedgehog» – Solid ‘kjøtt og potet’-underholdning
Sonic The Hedgehog er filmen basert på det folkekjære, superraske, blå pinnsvinet ved samme navn som veldig mange har vokst opp med.