«Belle»- En Bedre Remake
Skjønnheten og Udyret med VR og anime vri, en vesentlig bedre remake enn andre forsøk, selv om det ikke nødvendigvis krever så veldig mye. En musikal som selv de som hater musikaler kan like. Suzu er en sjenert high school (eller det nærmeste du får i det japanske skole systemet) elev som virkelig ikke føler seg som seg selv. Etter press fra hennes venn logger hun seg inn på den globale virtuelle verdenen U. Der blir brukeren hennes Belle en kjent sangerinne. Det er merkelig, nesten uansett hva som helst av filmer så finnes det sikkert en bedre anime-versjon av det der ute, og Belle er nok et eksempel på dette. Når det gjelder virtuelle verdener så har man en tendens til å tenke enten utelukkende positivt eller negativt, kanskje er det sånn med meste akkurat nå? Uansett så er Belle totalt i det VR og teknologiske positive hjørnet. Om det er Sannheten gjenstår å se (jeg ser på deg Meta). Angående animasjonen så er de vanskelig å bedømme for meg personlig, men stilarten var solid og generelt god uten at det var spesielt visuelt sjokkerende. Man kan velge norsk eller japansk tale, jeg vil definivt anbefale japansk tale da min visning var med norsk tale. De som gjorde den norske dubbingen gjorde et hederlig forsøk, men det er utrolig flaut å se norsk språk prøve å oversette japanske kulturelle reaksjoner. Videre er jeg spent på hvordan de ulike sangene ville artet seg på japansk eller eventuelle andre dubbinger. Man leser kanskje hva man vil inn i en film, men her brukes den virtuelle verden til å finne og uttrykke identitet, kanskje til og med det å være trans? (man kan bruke U til å utrykke sitt innerste jeg). Belle er filmen jeg ikke ante at jeg ville ha, men som med det meste, sikkert best på orginalspråket. Har du lurt på hvordan Skjønnheten og Udyret ville vært som en anime? Da kan det være verdt en kinotur… Med bla: Hannah Storm, Sidney Louise Lange, Scott Murstad, Herman Tømmerås, Victor Sotberg, Lars Sundsbø, Ida Catherine Holme Nielsen, Jeppe Hellum Ruge, Sarah Macdonald Berge m.fl. Regi: Mamoru Hosoda Manus: Mamoru Hosoda Land: Japan Aldersgrense: 9 år Språk: Japansk /Norsk Spilletid: 121 min På kino: 17.Juni 2022
«Lightyear» – Til evigheita, men ikkje særlig langt forbi
Pixar animasjonsstudio er tilbake med Lightyear, favorittfilmen til Andy frå studioets første film Toy Story (1995). Lightyear introduserer oss for mannen Buzz Lightyear i staden for actionfiguren vi er kjend med frå dei tidlegare Pixar-filmane. Romspeidaren Buzz Lightyear og sitt mannskap krasjlandar på ein framand planet i søken om ein ny heim for menneskeheita. Dette problemet fører til eit nytt oppdrag; å kome seg heim att. For å gjennomføre dette må Buzz søke hjelp frå menneska rundt seg og robotkatten Sox til romeventyret han har framfor seg. Lightyear er ein ganske standard Pixar-film. Dette er absolutt ikkje ein negativ ting då studioet stadig har levert svært gode titlar med skyhøgt nivå på animasjon og historie, men Lightyear heng ikkje heilt med i klubben av tungvektarar som Pixar har produsert i løpet av åra. Det er framleis ein godt underhaldande film med fargerike karakterar og fin animasjon, men den kjennes litt mindre original enn tidlegare filmar frå studioet. Når det kjem til stemmearbeidet er dette gjennomført på ein solid måte. Versjonen eg såg var dubba til norsk, noko som ofte tek litt vekk frå opplevinga. Likevel var det norske stemmearbeidet på eit såpass høgt nivå at det ikkje var veldig forstyrrande for resten av filmen. Alt i alt er Lightyear ein god familievennleg animasjonsfilm sjølv om den ikkje nødvendigvis gjer så mykje nytt med sjangeren sin. Animasjonen er fin å sjå på og handlinga er engasjerande nok til at ein vil sjå kor filmen ender opp. Lightyear. Regissert av Angus MacLane. Norske stemmer: Hans Marius Hoff Mittet, Nosizwe Lise Baqwa, Ellen Bendu, Marvin Amoroso. Spilletid: 1t og 45 min. Land: USA. Aldersgrense: 9 år. Premiere: 15.06.2022
“Jurassic World: Dominion” – Pokémon Go på det store lerretet
I 2022 returnerer filmserien som tok verden med storm i 1993, ble irrelevant, for så å ta verden med storm i 2015, med en film som sementerer Jurassic park merkevaret som en elendig filmserie. Fire år etter vulkanutbruddet på Isle Nublar, må mennesker og dinosaurer leve i harmoni. Men når en haug genmodifiserte gresshopper blir sluppet ut av en ondskapsfull dinosaurbedrift, blir menneskets rolle som den dominerende arten truet. Det er dermed opp til Dr. Elle Sattler (Laura Dern – Star Wars The Last Jedi, Little Women) og Dr. Alan Grant (Sam Neill – Possession, Event Horizon) å gjennomskue det ondskapsfulle selskapet, og redde økosystemet. Samtidig som dette skjer prøver raptor ekspert Owen Grady (Chris Pratt – Guardians of the Galaxy, Her) og dinosauraktivisten Claire Dearing (Bryce Dallas Howard – Spider-man 3, Rocketman) å infiltrere samme selskap, for å redde BETA (en baby raptor). SAMTIDIG som dette får filosofen Dr. Ian Malcolm (Jeff Goldblum – The Fly, The Grand Budapest Hotel) informasjon fra en ukjent kilde, som kan ødelegge ryktet til eieren av dinosaurbedriften. Jurassic World Dominion (Colin Trevorrow – The Book of Henry, Ikke Star Wars ep 9) er en rotete film. Den prøver å balansere 3 forskjellige historier, men ender opp med å få alle til å virke uinteressant. Jurassic World The Fallen Kingdom (J.A.Bayona – A Monster Calls) var en helt forferdelig film, men den satt opp til en fantastisk siste film i serien. Colin Trevorrow har fått frie tøyler til å fortelle den mest interessante historien om menneskers rolle på jorden noensinne. Likevel velger han å fortelle en historie der menneskets største trussel er store gresshopper? Den mest brutale tabben denne filmen gjør er å være en dinosaurfilm, hvor dinosaurer egentlig er irrelevante. Av en eller annen grunn mener fortsatt manusforfatterene at en raptor som man kontrollerer med en laserpeker er det mest presise våpenet noensinne. Vet du hva som kunne drept folk mye mer effektivt i disse filmene? En Pistol! Når Jurassic World kom ut i 2015 ble den hyllet av massene for å være en film som klarte å balansere en følelse av prestisje og nostalgi, samtidig som det var en dum actionfilm. Jurassic World Dominion er bare en dum film. I 2017 kom nyhetene om at Colin Trevorrow hadde fått sparken fra den niende Star Wars filmen. Nyhetene kom noen måneder etter utgivelsen av hans tredje spillefilm The Book of Henry. Denne handlingen virket ekstra brutal fra Disney fordi The Book of Henry var den eneste filmen han ikke også hadde manus på. Dette er ekstra interessant siden hans nye film nå blir kraftig sammenlignet med Star Wars The Rise of Skywalker (J.J Abrams – Star Trek, Super 8). For å være rettferdig med den kinoaktuelle filmen, er den tredje Jurassic World filmen bedre enn den niende Star Wars filmen. Mot slutten av filmen møtes endelig alle karakterene, og da begynner dialogen å flyte mye bedre. Under flere sekvenser bestemmer Colin Trevorrow seg for å kjøre en innstilling der kameraet går fra en dialog til en annen. Selv om filmen generelt ser kjedelig ut, var det alltid interessant å se hvilke kamerabevegelser regissøren valgte å ta i bruk. Det var ikke bare negative aspekter ved den nye Universal Produksjonen. Derfor har jeg valgt å dedikere dette avsnittet til alt som var bra. Jeff Goldblum er sjarmerende som alltids, og arbeiderene ansvarlig for animasjonene på denne filmen fortjener en klapp på skulderen. Jurassic World Dominion er verken dum nok, eller bra nok til å funke som underholdning. Hvis man elsker karakterene fra de tidligere filmene i serien er det en stor glede å se dem alle samlet. Dessverre skjer dette kun i filmens siste akt. I 2022 har magien av å se dinosaurer på den store skjermen forsvunnet. Å se dem samhandle med mennesker rundt jordkloden er litt sjarmerende, men en mer forfyllede opplevelse ville vært å slå på AR modus på pokemon GO, og fanget pokemon i parken. Jurassic World Dominion. Regissert av Colin Trevorrow. Med: Chris Pratt, Laura Dern, Jeff Goldblum, Sam Neill, Bryce Dallas Howard. Spilletid: 2t og 27 min. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. Premiere: 10.06.2022
«Natt i Paris» -ung, forelsket og vettskremt
Marion er en 18 år gammel jente som vi følger da hun vandrer gjennom Parisernatten. På denne dagen er det 5 år siden hennes eldre søsteren døde, og Marion har ingen intensjon om å dra hjem til moren sin og sørge. Marion bruker tiden til å henge med venner, og etter hvert flere tilhengere av natten, blant annet Alex (Tom Mercier), på en fest. Sammen relaterer de til hverandres indre følelsesliv og nattens bekymringer, samtidig som flere hendelser utfolder seg mens de blir kjent. Natt i Paris (Ma Nuit) føles veldig drømmende, poetisk og kanskje litt klisjefylt. Marion (Lou Lampros) faller litt i den klassiske rollen som «mystisk-fransk-blondine», mens Alex blir en romantisk interesse som muligens kan nå henne på en annen måte enn noen andre hun har møtt. Han drar henne litt ut av skallet i løpet av kvelden og blir på dette viset en karakter som er der litt for å hjelpe Marion sin personlige vekst. Regissør Antoinette Boulat har selv adaptert historien til filmen, som er hennes regidebut som premierte på Filmfestivalen i Venezia i 2021. Tidligere har hun jobbet som casting director på filmene Bergman Island og The French Dispatch. En film som utspiller seg på kun en kveld er ingenting nytt, og den kan på noen måter føles litt som en fransk versjon av filmen Før Soloppgang. Måten Boulat har løst dette på er likevel både interessant og underholdene, og skiller seg ut da Natt i Paris er veldig annerledes med de unge menneskene møter. Filmen er fullt av nydelige bilder med atmosfæriske skildringer av byen, og passer særlig med de unge karakterene vi sakte blir kjent med gjennom vandringen. Marion romantiserer det å gå gjennom nattens mørke i dype tanker. Hun lærer likevel at det ikke alltid er slik en ser det for seg, og at natten bærer med seg skumle situasjoner. Balansen mellom hennes usikkerhet og naivitet, mot hennes poetiske skildringer og dype følelser gjør karakteren veldig ektefølt. Vi ser også kveld og nattelivet til unge mennesker i paris, hvor dop møter klubbing og alkohol. Uten å ha særlig mye erfaring med å være 18 år i dagens paris, er det mye ektefølte skildringer. Vandring, henging og festing. Selv om filmen vipper mellom mellom å være en klisjé og interresant, kan jeg si at er Natt i Paris er nostalgisk. Om man kjenner seg igjen eller ikke er det mye ved å være ung som Boulat har greid å vise gjennom hovedkarakteren Marlon. Natt i Paris, Ma nuit. Regissert av Antoinette Boulat med Lou Lampros og Tom Mercier. Spilletid: 1t og 28 min. Land: Frankrike.
«Men» – Alex Garland i knallform
Den visjonære regissøren Alex Garland (Annihilation, Ex Machina) har endelig kommet ut med sin nyeste film, Men. I filmen møter vi Harper (Jessie Buckley), en ung kvinne som nettopp har flyttet til en engelsk landsby etter eksmannens brå død. Alt er imidlertid ikke slik det skal være i den ellers idylliske bygda, noe som fører til at Harper etterhvert må se seg nødt til å konfrontere sin egen fortid og traumer. Det å oppleve denne filmen på det store lerrettet var virkelig noe for seg selv. Filmens lyddesign og kinematografi resulterte i en meget innbringende filmopplevelse. Skuespillet i filmen var også særdeles godt. Jessie Buckley (I’m Thinking of Ending Things) og Rory Kinnear (The Imitation Game) var fabelaktige i rollene deres. Det var spesielt imponerende å se Kinnear i alle de forskjellige rollene han måtte spille i denne filmen, en oppgave jeg syns han håndterte svært bra. Det var flere scener i filmen der selve atmorsfæren i scenen nærmest var til å ta og føle på. Det var også i disse scenene jeg følte filmen skinte aller best. Gjennom disse mer rolige scenene, kunne vi som tilskuere sette oss inn i situasjonen Harper befant seg i, samt føle på den uhyggelige følelsen som ikke ga slipp på en før filmens siste minutter. Det at filmen ikke hadde noen jumpscares var også noe jeg opplevde som meget forfriskende. Men er en helt strålende film. Skuespillet er solid, lydsporet er fabelaktig, og filmens atmosfære er både til å ta og føle på. Dette er en film jeg virkelig kan anbefale på det sterkeste. «Men» regissert av Alex Garland. Med: Jessie Buckley, Rory Kinnear og Paapa Essiedu. Spilletid: 1 time og 40 minutter. Land: England. Aldersgrense: 15 år. På kino: 3. juni.
«Memoria» – Ikke særlig minneverdig
Den skotske orkidédyrkeren Jessica Holland (Tilda Swinton) besøker sin syke søster i Bogotá. En natt våkner hun til et høyt mystisk smell som frarøver henne nattesøvnen hennes. Hun blir bestemt på å finne ut av hva denne lyden kan være og på ferden mot et svar blomstrer det opp vennskap mellom Jessica, en ung musiker, en arkeolog og en fiskeskjellsamler. Det viser seg at ingen andre enn henne kan høre dette mystiske smellet og møtet med fiskeskjellsamleren fører til en eksistensiell oppvåkning for Jessica. På regi finner vi prisvinnende regissør Apichatpong Weerasethakul, som ofte utforsker drømmer og natur i sine filmer. Denne filmen er ikke et unntak, der filmens innhold tidvis er abstrakt med et ukonvensjonelt narrativ. Memoria som kunstfilm strekker dessverre ikke helt til, der potensialet av historien som ligger i underteksten ikke blir rettferdiggjort i det som blir presentert på skjermen. Gjennom hele filmen får vi veldig sjeldent et nærbilde. I (nesten litt for) lange takninger står vi stille og observerer Jessica på avstand. Så fascinerende som dette kan være i noen tilfeller av filmen, så ble det for det meste litt dølt. Dette gjør filmen opp for med gode komposisjoner, vakkert landskap og ørekilende lyddesign. Jeg føler et behov for å advare om at det langsomme tempoet på filmen gjorde at det høye smellet som Jessica plages med dukker opp som noen fryktelige jump scares, som virkelig satt meg ut hver eneste gang. Det er ganske sært når man har sett en film på to timer og sitter igjen uten noe som helst om hva den handlet om. Ikke hjalp det å søke opp et handlingssammendrag heller, fordi jeg kunne på ingen måte kjenne meg igjen i det, kontra filmen. Jeg savnet etablering, utvikling og oppklaring, men Weerasethakul ga meg ingen av delene. Jeg kan ikke sette ord på hvor det gikk galt; om det var filmens eller min egen feil. Memoria er kjærlighetsbarnet til realisme, fantasy, sci-fi og kunstfilm. Som de fleste kunstfilmer er Memoria litt smak og behag. Hvis du liker å stille spørsmål til og tvile på din egen evne til å forstå noe som helst er det bare å løpe til nærmeste kinosenter. Memoria: Regi av Apichatpong Weerasethakul. 2021, 2 timer og 16 minutter. Premiere 3.06.22. Med: Tilda Swinton, Elkin Diaz, Jeanne Balibar og Juan Pablo Urrego
“Old Henry” – Løgnere og revolvere
Det nærmer seg sommeren og sola er tilbake. Hva er da bedre enn westernfilm og cowboystemning? Old Henry forteller historien om Henry (Tim Blake Nelson), en gammel mann med en røff fortid, og hans sønn Wyatt (Gavin Lewis). De bor på en liten bortgjemt grisegård, langt fra byer og trøbbel. Wyatt kjeder vettet av seg og vil ut i den store verden. Før Wyatt rekker å kjede seg til døde så finner faren hans en døende mann forlatt i nærheten med en sekk full av penger. Storbytrøbbelet har funnet dem. Er den døende mannen en livsfarlig skurk, eller et offer for pistolbander? Old Henry er spillefilmdebuten til Potsy Ponciroli. Historien flyter godt og er behagelig avgrenset til kun noen få karakterer og noen kjente cowboysagn. Med kun åtte krediterte skuespillere er det lett og forståelig å henge med i følelseslivene til våre hovedkarakterer og skurker. Filmen tar seg god tid og regien til Ponciroli er akkurat så tilbakeholden at en ender opp med å undre videre om motivasjonene og løgnene til både Henry, Wyatt og den døende mannen kalt Curry (Scott Haze). Filmen tar i bruk rolige og behagelig kamerabevegelser og er tålmodig med stillhet og historiedetaljer. Dette er ikke ukjent for en lavbudsjettsfilm, men utenom den lille karakterlisten så er det fint lite som savnes i Old Henry som en ellers ville ønsket fra en større film. Musikken, dialogen og pistolskuddene blandes og spares på i en fin runddans i lydbildet gjennom hele historien. Spenningen bygges tregt og er heller ulmende i bakgrunnen og i mysteriet enn i et stadig drag fra topp til bunn og opp igjen. Det er hva karakterene ikke forteller som bygger mysteriet og beskyttende løgner som ødelegger for dem Kjernen i filmen er far og sønn-forholdet mellom Henry og Wyatt. Hvor mye kan Henry ljuge til sønnen sin i et forsøk på å beskytte han, uten å ende opp med å skape forbitrelse mellom dem? Wyatt søker farens stolthet og bekreftelse, og i sin søken ender møtet deres med Curry og hans fiender, i blodsutgytelse. Denne avstanden og usikkerheten er gjennomgående hos både faren og sønnen. Det er også denne konflikten som tirrer min interesse mest og som tjener filmens avgrensede handling godt. Noen av sekvensene i filmen kan oppleves som seig og rolig, som kan få en del av de adrenalinkrevende westernfansene til å kjede seg. Filmen inneholder absolutt nok pistolskudd for å kalle seg en westernfilm, men burde nok heller kalle seg en dramawestern i stedet for action. Ponciroli leverer en sterk og selvstendig film med noen godbiter for cowboynerdene og et realistisk og ærlig forhold mellom far og sønn. Tim Blake Nelson passer perfekt som gamle Henry. Hans figur og framtoning styrker Henry sin hemmelige karakter og castingen er derfor ektefølt. Jeg anbefaler de aller fleste til å lure seg på kino å se Old Henry. Kanskje ikke den raskeste i vesten, men likevel et spennende og tøft cowboyeventyr! Regi: Potsy Ponciroli. Nasjonalitet: USA. Premiere: 03.06.2022. Aldersgrense: 15 år. Skuespillere: Tim Blake Nelson, Stephen Dorff, Scott Haze, Gavin Lewins.
«Everything Everywhere All at Once» – I et alternativt univers var Freud safisk
Mangevers filmer er vistnok en trend for tiden, og jeg er jo generelt nerd nok til å sette pris på harde sci-fi konsepter. Særlig i filmer med høytempo kampscener og hakket fult av humor. Da er det ganske gøy å tenke på at klodens for tiden største film franchise blir helt utdanket i alle disse tre kategoriene av en (sammenlignet) småbudsjettert film om en middelaldrende innvandringsmor med ingen øvre kvaliteter enn det. Evelyn (Michelle Yeoh) er en førstegenerasjons asiatisk-amerikansk husmor som sammen med mannen Waymond (Ke Huy Quan) driver et tøyvaskeri. Dagene har blitt dølle, og Evelyns frustrasjon rundt hennes personlige hobbier blør over til frustrasjon rundt den useriøse mannen og den rebelske dattera, Joy (Stephanie Hsu). Om det ikke kunne bli verre kommer far (James Hong) fra gammlelandet over for å feire nyttår, og ei kontordame (Jamie Lee Curtis) fra selvangivelseskontoret er på krigsstien. I et annet univers derimot, fra en helt annerledes tidslinje, har et supergeni sørget for filosofiske og teknologiske oppdagelser som har gjort det mulig å krysse over til vår eksistens. Denne teknologien har skapt uante muligheter for menneskeheten, men også våknet opp en ondskap som bare denne dimensjons Evelyn Wang kan hamle opp med. Kanskje. Men nok om substans, la oss snakke stil. Studioet A24 (kanskje mest kjent for Midsommar) står bak Everything Everywhere etc., og de er ikke late når det kommer til det visuelle. Selv om vi nå snakker om en lavbudsjettsfilm, kompenserer komposisjon og kostyme fantastisk for hva i en dyrere film ville vært digitale spesialeffekter. Og det er mye kinonerd-snacks å finne. Hvis du klarer å unngå å hviske «I know Kung Fu» 3-4 ganger disse 2+ timene har du mer viljestyrke enn meg. Snakker om Kung Fu, dette er en martial arts film. Jeg er ikke en kampsportekspert, hverken på eller utenfor filmen, men jeg kjenner igjen Jackie Chan, everything-and-the-kitchen-sink, rekvisit fokuserte kampscener, noe det er masse av i Everything etc. Det er heller ingen mangel av mer typisk hånd-til-hånd kamp, eller overdreven komedie knuffing. Det bør nevnes at dette ikke er en film for barn (aldersgrense 15 år). Ikke fordi den er så enormt komplisert, eller fordi volden er så brutal at de yngre får mareritt (den er bare litt ganske brutal), men fordi om du tar med en tenåring for å se denne risikerer du å måtte svare en del spørsmål angående leketøy for godt voksne. Hull, sprekker, glipper, avgrunner og mange, lange, slappe pølser. Hvis du noen gang hadde lyst til å se noen ta springfart med bar rumpe først mot et veldig buttplug-formet trofe, så er jo dette filmen for deg. Det er å verdt å merke at ingen av disse elementene virker utilpass i filmen. De er forklart innenfor universet (de gir «logisk» mening), og de har symbolsk verdi for flere av karakterene og hele fortellingens subtekst. Det er også filmen for deg om du bare har lyst til å se en sabla god film om familie fra noen andre enn Disney. Filmens kjernebudskap, «det eneste som kan bekjempe nihilisme er positiv nihilisme», «hvis ingenting betyr noe kan du likesågodt gjøre ting bedre som noe annet» er kanskje ikke lett å få grep på ved første gjennomgang, men da kan du jo bare se den en gang til. Og så er den jo jævla morsom. Regi: Dan Kwan & Daniel Scheinert. Nasjonalitet: USA. Premiere: 20.05.2022. Aldersgrense: 15 år. Skuespillere: Michelle Yeoh, Ke Huy Quan, Stephanie Hsu
«Jujutsu Kaisen 0» – Adrenalinbombe
Eg vil byrje denne omtalen med å seie at eg ikkje er kjend med materialet denne filmen er basert på, og at eg heller ikkje er ein kjennar når det kjem til anime som kunstform. Då det formelle har blitt tatt hand om på mindre enn to linjer, tenkjer eg det er på tide å dukke inn i det som var ei spinnvill oppleving for nokon som ikkje visste kva han kunne forvente av ein film som dette. Jujutsu Kaisen 0 sparar ikkje på tida før den sender sjåaren ut i blodig action. Vi introduserast fort for filmens protagonist Okkotsu Yuta, som sidan han var liten har hatt konstant kontakt med den avdøde Orimoto Rika, kjærasten hans frå barndommen. Som for så vidt bur inni han, i form av eit slags spøkelse med store hoggtenner. Kvar gong Rika annonserer sitt nærvær går det ofte dårleg for folk rundt Yuta då Rika har ein tendens til å rive, bite og klore på folk som byr på problem for sin kjære Yuta. Dette går litt over rimelegheitas grenser då ho drep tre av mobbarane til verten sin. For å unngå fleire innslag med dårleg stemning blir Yuta rekruttert til Jujutsu vidaregåande; eit akademi for folk med liknande problem som Yuta. Her byrjar handlinga vår. Eg kjenner eg har lyst å prate mykje meir om kor sprø handlinga i denne filmen er, men som filmomtalar ville det ha vore ein dårleg utført jobb frå mi side. Jujutsu Kaisen 0 har nok av overraskingar på lur. Når vi først er inne på overraskingar vil eg nemne at lydsporet i denne filmen overgjekk alt av håp og forventingar eg hadde då eg fann setet mitt ein tysdags morgon. I dei heftigaste actionsekvensane dundra det mellom veggane med fantastisk komposisjon som fekk adrenalinet mitt til å pumpe nesten like hardt som det truleg gjer om ein hoppar i strikk frå eit fly. Teikningane og animasjonen er heller ikkje noko eg kan klage på. Dei overdådige actionsekvensane er engasjerande, og mange av bileta er imponerande å sjå på. For min del blir det historia som trekk Jujutsu Kaisen 0 ned eit par hakk. Dette ville antakeleg ikkje vere eit så stort problem om eg hadde forkunnskap til verda filmen tar stad i, men slik er altså situasjonen. Filmen gjev nykommarar ein sjans til å komme seg på vogna før toget susar avgårde, men det kjennes framleis litt slitsamt å henge med om du er ute etter ei god historie utan forkunnskap til det opphavelege materialet. Likevel vil eg seie at denne kan vere verdt å få med seg om du ser etter noko vilt med underhaldningsverdi i fart og spenning. Jujutsu Kaisen 0. 2021. Regissert av Seong-Hu Park. Med: Megumi Ogata, Kana Hanazawa, Mikaku Komatsu og Koki Uchiyama. Spilletid: 1 time og 45 minutter. På kino: 20.05.22
«Rutete ninja 2» – Oppslukt i mønster
Stor suksess med «Rutete ninja» (2018) som etterfølger av «Terkel i knipe» (2004), begge av Anders Matthesen, har resultert i enda en oppfølger til førstnevnte; «Rutete ninja 2». En filmserie kjent for rappkjefta, drøye karakterer og aktuelle fortellinger pakket i mørk humor og fargerik natur, leverer ikke tredje installasjon på samme høyde som tidligere produksjoner. Mangel på overraskelsen og ureddhet blir lagt merke til, og balansen mellom leken og tung tematikk er ikke tilstede – Matthesen er heller ikke lenger på kanten. Filip Eberfrø (Tobias Santelmann) slipper ut av fengsel i Thailand grunnet mangel på bevis. Filmen starter rett etter originalens slutt, og Asgeir (Jon Sindre Fjelllvang) og RN (rutete ninja, Martin Beyer-Olsen) returnerer for å få satt Eberfrø i boksen for barnearbeidet han er ansvarlig for. Derfor får Asgeir familien med på ferie til «veganer-paradiset», og skal gå gjennom akkurat samme problem som i eneren. Selv om de problematiske tilstandene som eksisterte i Rutete ninja fortsatt er i live i filmen, er ikke samfunnsproblemene noe som tar opp mye spilletid i denne. Heller er det familietilstandene på ferie og skattejakten på skurken som er i fokus, og ikke smarte måter å kritisere samfunnet gjennom humor og barnekarakterer. Samtidig presenterer ikke Rutete ninja 2 noen nye problemer enn de som allerede fantes i Rutete ninja. Hele filmen fremstår ikke som noe mer enn en oppdatering på hvordan Asgeir og familien har det. Den blir kjedeligere og heller bare påfyll når det ikke er noe nytt å følge med på eller stille spørsmål til. Filmen følger den velkjente oppskriften på å levere en oppfølger som gi seer et innblikk i en karakters liv uten å ellers by på noe nytt. Det er umulig å omtale filmen ut å legge lys på originalen. Endring i dubbere og handling; sammenlignet med originalen, rekker ikke Rutete ninja 2. Humoren er vagere, ikke like rappkjefta karakterer, og kicket i kommentarene savnes. Mye av dette ligger nok i manus, og ikke bare stemmene til karakterene, da det drøye ikke brukes til å formidle en problematisk verden, men heller vitse og krenke litt her og der. Da språkbruken utvikles til en systematisk rekke, og heller ikke brukes til å humorisere en ellers tragisk situasjon, treffer ikke kommentarene på samme level som de kunne. Rutete ninja 2 er i bunn og grunn bare ikke like morsom. Jeg syns ikke at overgangen mellom Herman Flesvig og Martin Beyer Olsen fungerer så bra. Det er forståelig at endringen i stemmer mellom serien skal være et konsept, men det fungerer dårlig når det er samme karakter som tolkes av to ulike. Overgangen mellom Aksel Hennie i Terkel i knipe og Flesvig i Rutete ninja er glattere sammenlignet med overgangen mellom de to ulike stemmene til RN . Overgangen blir humpete i og med at man er kjent med en annen fra før. Jeg sammenlignet stemme hele veien, og savnet Flesvigs kjappe og komiske tolkning av rollen. Beyer-Olsen gjør en god jobb likevel, men forskjellen er tydelig, og den kvikke tonen til RN blir ikke like tydelig her. Rutete ninja 2 er en grei oppfølger til Asgeirs liv i Rutete ninja, men er ingen spenningsbombe og heller ingen konkurrent mot sine tidligere filmer. Den ligger som et ok tredjenummer, og latter får en her og der. Det er absolutt en komisk film, i lys av filmserien den lever i, og den er gøy. Men vanskelig å beskrive den på en annen måte. Rutete ninja 2. 2021. Regissert av Anders Matthesen og Thorbjørn Christoffersen. Med: Jon Sindre Fjellvang, Martin Beyer-Olsen, Christian Mikkelsen, Fridtjof Josefsen og Tobias Santelmann. Spilletid: 1 time og 26 minutter. På kino: 13.05.22