«Luzzu – fiskeren fra Valletta» – Faller i fisk
Det er et ordtak som sier at om man gir noen en fisk, så er de mette i en dag. Dersom man lærer dem å fiske, derimot, da er de mette resten av livet. I Luzzu får vi se at ordtaket ikke helt stemmer overens med virkeligheten. Jesmark er så maltesisk som det er mulig å bli. Han har aldri vært utenfor Malta, og familien hans har fisket i områdene rundt hovedstaden i mange generasjoner i den samme, slitte «luzzuen» – en tradisjonell maltesisk fiskebåt med øyne malt på baugen og sterke farger. Jesmark får vite at den unge sønnen hans er undervektig. Brått blir det behov for mer penger enn en uheldig fisker har tilgang på til ekstra kaloririk morsmelkerstatning. Luzzu er en historie om en mutt, men desperat far som vil krysse grenser og bryte med tradisjon for å gi sønnen et godt liv. Det er noen aspekter å like ved Luzzu, men de er ikke egentlig knyttet direkte til produksjonen. Selv uten gjennomtenkt kinematografi vil nok Malta fremstå som en slags eventyrøy. Bilder av havner med fargerike luzzuer er som tatt rett ut av en reisekatalog for Tui eller Ving, og den evige Middelhavsvarmen er til å ta og føle på. Uheldigvis har filmen lite annet å vise frem. Historien er usammenhengende og umotivert sammensurium av scener hvor de prøver å få salg av pigghå til å virke som salg av narkotiske stoffer i skumle bakgater. Det legges et grunnlag for en historie om en mann som trosser alt for å redde sønnen sin, men realiteten er at faren er mer opptatt av å krangle med svigermor enn å skaffe penger. De «drastiske» stegene han tar for å tjene penger er så vidt utenfor lovverket, men fremstilles som mafiavirksomhet. Etter hvert forsvinner faren for konsekvenser fullstendig, og historien handler egentlig om en far som ikke gjør spesielt mye mer enn absolutt minimum for sønnen. Alle karakterer innehar hvert sitt personlighetstrekk i ekte Snehvit-stil; Jesmark er uten tvil «Grumpy», kompisen hans som prøver å holde ham gående er «Happy» og som seer er du garantert «Sleepy». Dvergene i Snehvit reddes derimot av god kjemi, noe skuespillerne i Luzzu mangler fullstending. Kanskje det skyldes den usedvanlig stive og forvirrende dialogen eller kanskje det er slapt skuespill. Uansett er det distraherende. Filmens viktigste bidrag for min del er at jeg har lært både hva en «luzzu» og en pigghå er. Luzzu – Regissert av Alex Camilleri. Med: Jesmark Scicluna, Michela Farrugia, og David Scicluna. Spilletid: 1 time og 34 minutter. Land: Malta. Aldersgrense: Tillatt for alle. Norgespremiere: 04.03.22.
«The Batman» – Lynvingen på sitt beste
‘The Batman’ er en noir-drevet superheltfilm, og Batman slik vi aldri har sett ham før på storskjermen. Det er bare å la seg imponere.
«Licorice Pizza» – en følelsesladd tidsreise.
Fem lange år etter Phantom Thread (2017), har den kjente regissøren Paul Thomas Anderson omsider kommet ut med sin nyeste spillefilm Licorice Pizza. I filmen møter vi Gary Valentine (Cooper Hoffman), en 15 år gammel gutt som bor i San Fernando Valley på 1970-tallet. En vakker dag støter han på Alana Kane (Alana Haim), en 25 år gammel kvinne som er tydelig lei av tilværelsen hun befinner seg i. Etter en lengre samtale, der Gary benytter seg av alle sjekkereplikkene i boka, får han overtalt henne med ut på en date. Dette fører til et nært vennskap mellom dem, og iløpet av filmen får vi se hvordan dette forholdet blir preget av både oppturer og nedturer, der sjalusi, drama og romantikk nærmest kan tas og føles på. Skuespillerprestasjonene i Licorice Pizza var helt fabelaktige. Cooper Hoffman, som forøvrig er sønnen til den avdøde skuespilleren Phillip Seymour Hoffman, og Alana Haim var strålende i rollene som Gary og Alana. Det var absolutt ikke vanskelig å se at dette var en film om to svært kompliserte personer. Måten disse skuespillerne grasiøst klarte å formidle følelsene til karakterene på, var virkelig imponerende å se på. Kinematografien i filmene til Paul Thomas Anderson pleier alltid å være fantastisk, og denne filmen er absolutt intet unntak. Den forførende kameraføringen i filmen kunne noen ganger nærmest virke hypnotiserende, og fargebruken i filmen var virkelig vakker å se på. Paul Thomas Anderson og Michael Bauman har begge stått for kinematografien i Licorice Pizza, og den oppgaven har de virkelig utført på en fremragende måte. Filmen kunne likevel føles svært langdryg til tider. Det var flere steder i Licorice Pizza der det så ut som at Garys og Alanas historie gikk mot slutten, før filmen med en gang gikk over til en annen hendelse eller situasjon som led til flere probemer for de to protagonistene. En langsom oppbygning i en film er noe jeg vanligvis er en stor fan av, men i dette tilfellet fikk det filmen til å virke mye lengre enn det den egentlig var. Licorice Pizza er en meget god film. De fabelaktige skuespillerprestasjonene og filmens nærmest forførende kinematografi har resultert i en meget innbringende kinoopplevelse. Dette er en film en definitivt burde få med seg. Licorice Pizza – regi av Paul Thomas Anderson. Skuespillere: Cooper Hoffman, Alana Haim, Griff Giacchino, Sean Penn, Bradley Cooper. Spilletid: 2 timer og 13 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 9 år.
«Mummipappas Eventyr» – Fargerikt eventyr med underlige undertoner
I «Mummipappas Eventyr» blir Mummitrollet stukket av en veps og må hvile seg i senga. For å trøste Mummitrollet, gjenforteller Mummipappa barndommen sin, som var langt ifra enkel.
«Monsterfamilien 2» – Oppfølgeren som ingen ba om
Monsterfamilien 2 handler om familien Wishbone som vil redde Baba Yaga og Renfield fra monsterjakter Mila Starr. For å kunne gjøre det må de bruke magi for å forvandle seg til en vampyr, Frankenstein, en mumie og en varulv. Underveis på reisen verden rundt for å redde vennene sine blir de kjent med Mila, som viste seg å være datteren av, de vitenskapelige geniene og milliardærene, Maddox og Marlene Starr. Starr-paret ønsker seg en perfekt datter, men deres plan blir forstyrret når Wishbone-familien blir involvert. Det burde være et krav for å ha utdanning innen pedagogikk når det kommer til å lage barnefilmer. Ut ifra hvordan karakterene handler og oppfører seg skulle man nesten trodd at manusforfatterne (Kirstie Falkous, Abraham Katz og David Safier) aldri har vært borti lignende. Jeg tror de hadde i tankene å lære barn at det er lov å ikke være helt perfekt, men det kom på ingen måte godt frem i handlingen. Det eneste punktet i filmen som forklarer nettopp dette er helt mot slutten i en elendig dårlig skrevet monolog som det virker som at ble skrevet inn i siste liten. Ellers besto manuset av mobbing og kroppskrenkelse som aldri ble unnskyldt eller presentert negativt, noe jeg tror barn kommer til å ta med seg videre. Det var oppriktig ingen karakterer i denne filmen som fikk meg til å bry meg om dem. Det er faktisk litt interessant at man kan fylle 100 minutter med film med så lite handling som det ble gjort her. Filmen surrer og snubler over seg selv, med innslag som skal være av komisk verdi, men som rett og slett bare bommer. Jeg vred meg rundt i smerte hver gang det plutselig dukket opp et musikalsk innslag som var helt unødvendig for handlingens gang – og det var hvert eneste. Jeg er ganske sikker på at jeg, som er så og si tonedøv, kunne ha produsert noe bedre i garage band. Er det én ting denne filmen skal ha for så er det at jeg ble ganske fornøyd med detaljene på den animasjonen, til tross for at barna i filmen hadde vakuumpakkede voksne kropper. Det finnes selvfølgelig en gyllen regel når det kommer til animerte mødre, og det er at de alle skal ha ‘dumptrucks’ forbi denne verdenen. Jeg ville skyte inn at jeg definitivt ikke er i målgruppen for filmen, men når jeg tenker meg om tror jeg faktisk INGEN er i målgruppen for denne filmen. Det er ingen tvil om at filmer som barn ser påvirker hvordan de sosialiserer seg med andre barn. Hvis det skulle ha seg sånn at du vil ta med barnet ditt på en spennings- og innholdsløs film som lærer dem å bli mobbere, så kan jeg absolutt anbefale denne. Monsterfamilien 2: Regi av Holger Tappe. 2021, 1 time og 43 minutter. Premiere 26.02.22. Norske stemmer: Anders Bye, Scott Maurstad, Henrik Horge og Agnes Fasting m.fl
Full Dekning – Karma is a bitch
En god middag med venner kan alltid bli bedre, hva med en ny lek? En utfordring blir foreslått, og den er som følger: Alle telefoner skal på bordet og alle meldinger skal leses opp, og telefonsamtaler på høyttaler. I Full Dekning får vi oppleve de kritiske utfallene av en slik lek, som også kan bli en svært underholdende filmopplevelse. For mange hadde leken skapt lite problemer, for andre ville det kanskje vært avgjørende. For alle har hemmeligheter, særlig den misfornøyde lykkejegende-mannen på 40 som bare vil jakte ryper, de uten vinger altså. Filmen er Regissert av Arild Andresen og er basert på den italienske dramakomedien Perfetti sconosciuti. Full Dekning blir det norske forsøket på denne historien som er gjenskapt i over 20 land. Resultatet er absolutt en god film. Pakket med store norske kjendiser, blant disse Agnes Kittelsen (Ingvild) og som i filmen er gift med Thorbjørn Harr (Tor Anders) og Sara Khorami som spiller Mina. De gode presentasjonene gjør at de kjente fjesene likevel ikke forstyrrer filmens handling eller troverdighet. Jeg blir lett revet med og trukket inn i handlingen, og investert i hvordan parene prøver å lure seg unna. På et vis kan de middelaldrende mennene falle litt den tradisjonelle stereotypen med mennene over 50 som sitter med en øl i hånden og sier «kjerringa mi suger haha, barn og kone er slit, haha har ikke pult på 15 år». Likevel er den ene personen jævligere enn den andre, og ingen blir satt i et særlig godt lys. Det var interessant å se filmen som en 21-åring i en sal med tre menn over 40. Vi ler av forskjellige ting, da jeg blir irritert kjente de seg kanskje igjen. Filmen nådde ihvertfall ut til de som satt der. Og uten å røpe for mye er det nok en av mine favorittkarakterer som kommer best ut av leken. De fleste av karakterene var absolutt klisjeer, men jeg må innrømme jeg kan kjenne de igjen i min egen foreldregenerasjon. Så kan jeg også tyde et snev av kritikk av kategorien mennesker vi møter. Underholdende og morsom som den var, følte jeg meg tider oppgitt, og noen ganger sint og trist. Det vil si jeg var investert, for det meste. Aller viktigst er jeg spent på om parene som ser filmen lider samme skjebne som de som i 1973 så Ingmar Bergman’s miniserie Scener ur ett äktenskap. Full Dekning, regissert av Arild Andresen. Med: Nicolai Kleve Broch, Agnes Kittelsen, Thorbjørn Harr, Kyrre Hellum, Ellen Birgitte Winther & Jan Gunnar Røise. Spilletid: 1 time og 40 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: 9 år. På kino: 25. februar.
«Studio 666» – Djevelmusikk
Foo Fighters. Rock. Humor. En skrekkfilm som like godt kunne vært laget på 80-tallet på godt og på vondt.
«Margrete den første» – Et historisk mysterium
«Margrete den første» er satt i året 1402. Det er endelig fred i norden. Men et uventet besøk gjør fremtiden usikker og setter dronningen i et krevende situasjon.
Vekas straumetips – «The Book of Boba Fett»
The Book of Boba Fett fortsetter historien fra The Mandalorian. Serien tar for seg fortellingen til fan favoritten Boba Fett, og hva han driver på med, samt tilbakeblikk. Boba Fett forsøker å bygge opp sitt eget «underverden-imperie». Den bygger på hva Boba Fett gjorde før og etter hendelsen fra The Mandalorian. Det er derimot mange som er ute etter han og territoriet hans, så Boba Fett må kjempe for å holde plassen han har skapt seg selv. Serien finnes på Disney+ sin strømmetjeneste. Serien er spennende og det er mye den bygger på til Star Wars-universet. Det er kule kampscener, utbygde karakterer og kjente karakter kommer tilbake. Om man kjenner til Star Wars universet vil det være mange steder å tenke «det er jo han der». Kjenner du dem ikke igjen blir det ikke påvirke seeropplevelsen heller. Musikken i serien er helt på topp. Den får til å rive deg med i spenningen, særlig er åpningsstykket en som setter deg rett i stemningen og hyper deg opp til episoden. Temuera Morrison er den perfekte personen til å spille den kalkulerte hodejegeren Boba Fett. Han fanger den følelsen Star Wars fans vil kalle karakterens råe natur. Serien får deg til å be etter mer hver episode og jeg ser frem til fortsettelsen av Disney sin Star Wars satsning fremover. Det som jeg derimot føler ikke er så bra er at serien bygger mye på The Mandalorian. Om man ikke har sett den vil mange av karakterene og situasjonen virke ukjente eller forvirrende. Hovedplottet er direkte knyttet til The Madalorian, så man må se The Mandalorian før man ser The Book of Boba Fett, for å forstå hva som foregår. Jeg vil sterkt anbefale denne serien til alle. Jeg vil derimot sterkt oppfordre til å se The Mandalorian først. Om du er en Star Wars fan vil denne serien virkelig nå over forventningene. Serien er passende for unge og voksene, Det er også en serie som er flott å se med andre, da det er mange detaljer man fort kan gå glipp av. Det er en serie man fort kan inkludere i et Star Wars maraton. Serien er også veldig bra å se på egenhånd. Serien tar seg best ut med et godt lydanlegg for å virkelig oppleve filmen. The Book Of Boba Fett – Regi av Jon Favreau. Medvirkende: Temuera Morrison, Ming-na Wen og Frank Trigg. Land: USA, Spilletid: 7 episoder. Strømme sted Disney+
“Uncharted” – Flyvende action som krasjlander
Uncharted har en høy underholdningverdi, men blir holdt tilbake av noen idiotiske valg Med Uncharted på kino denne helgen, og en The Last of Us serie som etter planen premierer mot slutten av året, er det vanskelig å ikke beundre ambisjonen til playstation productions. De eier en haug med spillserier som kan bli store filmserier, og de begynner med de to mest prisbelønnete fortellingene de eier. Det er derfor litt skuffende å melde at den første produksjonen til studioet faller midt på treet. Uncharted følger Nathan Drake (Tom Holland – Spiderman No Way Home, The Lost City of Z) på hans første ekspidisjon for å finne “den største skatten som aldri er funnet”. På reisen samarbeider han med Victor Sullivan (Mark Wahlberg – Transformers The Last Knight, Pain and Gain), en eldre svindler med en bachelor i bedrageri. Hvis de lykkes venter et liv av rikdom, men kan de stole på hverandre? Videospilladapsjonen er regissert av Ruben Fleischer (Venom, Zombieland), og det kunne ikke vært mer åpenbart. Signaturen til denne regissøren er at fortellingene flyter mellom lokasjoner sømløst ved kreativ bruk av grafisk design og redigerering. Det er sikkert denne kvaliteten som ga han denne jobben. Selv om historien hopper fra by til by klarer Fleischer å opprettholde en flyt som gjør at seeren er underholdt fra start til slutt. Hvor filmen virkelig ikke funker er i redigeringen. De fleste actionscenene i denne filmen er veldig dårlig, dette grunnet en irrasjonel høy klipprytme. Tom Holland er en fysisk skuespiller, og kan enkelt utføre krevende actionscener. Det er derfor skuffende at alle slagene blir gjemt bak en endring i kamerauttsnittet. Spillene sin action tar inspirasjon fra Steven Spielberg (Indiana Jones, War of The Worlds), så det er skuffende at filmen valgte å bli inspirert av Taken 3. Denne tilnærmingen til action ødelegger alle set-piecene bortsett fra én! Hvis du har sett markedsføringen for filmen har du kanskje lagt merke til at flyscenen har stått i fokus. Dette er filmens beste actionscene. Redigeringen funker bra med den intense situasjonen, og Tom Holland sin holdning minner seeren om at dette er den samme Nathan Drake som i spillene. Skuespillet i filmen er generelt praktfullt. Tom Holland funker som Nathan Drake, og blir nok enda bedre i oppfølgerne som denne filmen trolig vil få. Antonio Banderas (Pain and Glory, Shrek 2) var en mektig protagonist som ga sterkt inntrykk, selv om han ikke tar så mye del i filmens handling. Den eneste som ikke gjorde en veldig god jobb var Mark Wahlberg, som spiller Victor Sullivan som en gammel og trøtt man, selv om Wahlberg er 50 år gammel. Uncharted er starten på en langvarig satsing fra Sony, for å få sine IPs på det store lerretet. Filmen er underholdende fra start til slutt, men måler seg ikke opp mot materialet den er basert på, og kommer aldri i nærheten av de beste filmene fra samme sjanger. Men med en elskverdig hovedkarakter, og en tone som publikum utvilsomt vil elske, er filmen et godt grunnlag for noe som kan bli kjempebra. «Uncharted» regissert av Ruben Fleischer. Med: Tom Holland, Mark Wahlberg, Antonio Banderas. Spilletid: 1 time og 56 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. Premiere: 18.02.2022