Med rosa briller – Se opp!
I denne nye spalta for redaksjonen vil noen av skribentene våre gå i gjennom filmer fra barndommen som satt et varig inntrykk på dem og har blitt med å endre dem på et vis. Først ut er Martin, med hans opplevelse veed filmen ‘Se opp!’ fra 2009.
«Don’t Look Up» – Sterkt blanda politisk saft
Da doktorgradstudenten Kate oppdager en ny komet starter et mediehysteri bare overgått av da Diana forlot kronprins Charles.
«Sovekupé nr 6» – Språkbarrierar og chill
Frå Finland har me i år vore så heldige å fått servert ein stykke med svært engasjerande romanse, og kva er no jula utan dei romantiske komediane. «Sovekupé nr. 6» er også ein veldig bra romantisk komedie, med estetiske trekk henta rett frå kunstfilmverda Satt til Russland rundt årtusenskiftet, Sovekupé nr. 6 følg finnen Laura, ein arkeologistudent som skal til Murmansk for å sjå på helleristingar. Utflukta vart også ein sjanse for ho å reflektere over førehaldet ho har hamna opp i, der kvinna i hennar liv ikkje verkar som å ville gå forbi eit laust stadium. Men ho er ikkje aleine i kupeen, i den andre senga søv Ljosha, ein russisk gruvearbeidar som skal nordover for å teke arbeid. Som ein sikkert kan tenkje seg går ikkje arbeidaren og akademikaren godt overeins og dermed har me eit grunnlag for ei filmforteljing. Likt alle «enemies-to-lovers»-skildringar går Laura og Ljosha frå og mislike kvarandre over til eit nært førehald. På ein togtur frå Moskva til Murmansk blomstrar nok kjærleik sjeldan. Derfor er det at dynamikken mellom dei to passasjerane som er filmens største styrke. Heldigvis visar seg å vere nydeleg, og sovekupeen vart ein magnet der totale motsetjingar trekkast mot kvarandre i trass med deira utvilsamt ulike utgangspunkt og framtidsdraumar. Spesielt Seidi Haarla i rolla som Laura visar at til og med finnar kan spele i filmar der dei må vise til eit indre kjensleliv og dette på eit særdeles dyktig sett. James McAvoy sitt sovjetiske syskenbarn spelar Ljosha, ein ressursrik russar som ruvar frå region til region og eigentleg berre ynskjer å leve i nuet. Laura vart dermed hans totale motstykke, der ho vil sjå til fortida for å kunne klårgjere for framtida. Hennar posisjon som eit utanomståande i det russiske samfunn vart spelt på til stor suksess, der ei kjensle om å vere mistilpassa råar i gjennom heile filmens speletid. Saman vart dei ein smått dysfunksjonell kombinasjon som fungerar fantastisk for den tida toget tek til Murmansk. Sovekupé nr. 6 er også ein komedie, og dette meistrar den ganske godt. Mesteparten av filmens latterkorn kjem via Ljosha, der det er veldig moro å sjå han gå frå leiken og ungdommeleg over til russisk stoisisme på 3 sekund, der plutselege infall av kulturarva som vann andre verdskrig sparkar igjennom overflata. Eg elskar også ideen om å vorsje i kupeen så for å dra ned gongen til restaurantvogna for å drikke sjampanje og ete smørbrød. Då eg var på BIFF fekk eg diverre ikkje sjansen til å få sett filmen, så eg er veldig glad at den enda opp å kome på kino i Noreg, då den visar til at til og med finnar kan ha kjenslar. Sovekupé nr. 6 er ei flott skildring av menneskelege relasjonar der eg sit igjen med eit ynskje om å dra på togtur. «Sovekupé nr 6» (org. «Hytti nro 6»), regissert av Juho Kuosmanen. Med: Seidi Haarla og Yuriy Borisov. Spilletid: 1 t og 47 min. Land: Finland / Russland. Premiere: 25.12.21.
«West Side Story» – Bedre enn originalen?
Spielberg har laget en verdig nyinnspilling og trosset alle odds.
Regissør i Fokus: David Lynch
David Lynch er eit kjært og nært namn blant alle oss filmstudentar, og det er ikkje vanskeleg å fatte kvifor. Med ein variert – men samanbunden – karriere har Lynch skapa ei rekkje med filmar som for mange er litt vond kost. Samstundes er det noko veldig gøy med ein filmskapar som har ei så klår visjon for kva type film han ynskjer å skape, og som ein ekte auteur er dette tydeleg i samtlege av filmane hans. Her er 5 av dei! The Straight Story (1999) The Straight Story (1999) som tittelen indikerer er en av Lynch sine mest enkle filmer sammenlignet med hans mer surrealistiske, sammenvevde og billedlige verk vi ofte gjenkjenner han for. Filmen er basert på en sann historie om amerikaneren Alvin Straights, en gammel veteran som får nyhetene om at broren han ikke har hatt kontakt med på årevis har fått et hjerneslag. Med begrenset bevegelsesevne, mangel på førerkort og mye tomrom i lommeboka, bestemmer Alvin seg for å reise hele veien fra Laurens, Iowa til Mount Zion i Wisconsin med en tilhenger hektet på sin kjørbare gressklipper. Hvis dette ikke hørtes forbløffende nok ut har den en topphastighet på 8 km/t og distansen tilsvarer 390 km. Som sagt er filmen ganske enkel og rett fram, men det er helt klart en sjarm som tillater publikum å føle mer på små intime øyeblikk i dype samtaler, spontane møter med fremmede og de vakre omgivelsene på reisen. Dette, kombinert med et nydelig lydspor av fele og akustisk gitar resulterer i en nokså terapeutisk opplevelse om du har tålmodighet nok. Dette er en svært emosjonelt drevet film, og det avhenger mye av det sterke og ektefølte skuespillet til Richard Farnsworth som døde bare ett år etter filmens utgivelse. Han fikk dog nøye seg med en velfortjent Oscar-nominasjon. Filmen tar for seg flere temaer om anger, traumer, alkohol og fattigdom. Dette kommer som regel fram gjennom hans gjentatte møter på veien, og det er gjennom disse øyeblikkene filmen stråler. Det er nemlig ikke så mye som skjer, og dette kan være en deal-breaker for mange. Jeg også fant meg selv distrahert og rastløs på enkelte punkter, men om du tidligere har vært borte i filmer som «Nomadland», eller «Paris, Texas» vet du hva jeg snakker om. For de som liker den type rolige «reise over landet» filmer tenker jeg denne er absolutt verdt å sjekke ut. av Håkon Munthe-Kaas Lost Highway (1997) I denne hjerneskribbleren av en film møter vi Fred Maidson (Bill Pullman). Fred er musiker og lever det gode liv i sitt LA hus. En morgen ringer en melding på hans Intercom: “Dick Laurent is Dead”. Videofilmer av han og hans kone, ligger på trappen og en rekke rare hendelser slår inn. Uten stor forklaring ender Fred opp i fengsel der han venter på sin henrettelse. Fred forsvinner og i hans plass står Pete Deyton (Balthazar Getty). Pete er en ung bilmekaniker og han begynner raskt igjen å jobbe på verksted etter hans løslatelse. Hele hendelsen kommer med mysterier og Pete blir etterfulgt av agenter som prøver å forstå seg på det hele. Etter det hele kommer en eksplosjon av en slutt som er like forvirrende som den er spennende. Jeg kan starte litt med å snakke manus. David Lynch skrev denne filmen ved side av Barry Gifford og sammen disket de opp en historie som er vill. Personlig liker jeg godt manus som dette, det er noe med å ikke bli gitt alle svarene som er så veldig gøy. «Lost Highway» deler ut veldig få svar som gjør at filmen fremstår som et uferdig puslespill der du må trylle frem de siste bitene. Forvirrende og mørkt er nøkkelordene i et manus der Lynch sin inspirasjon stammer fra litt personlige opplevelser og fra O.J .Simpson rettsaken (noe han ikke forstod før etter filmen var ferdig). Lynch har også filmet denne filmen på en måte som bygger på manusets mantra om å forvirre. Der mange filmskapere deler ut hint som hjelper oss forstå historien gjør Lynch det motsatte. Det er mange elementer og sekvenser som ikke gjør noe annet enn å forvirre. Disse sekvensene sender filmen i alle mulige retninger. Noen av scenene i denne filmer virker normale helt til de ikke gjør det, etter det blir de sendt inn i den dystre ‘mindfuck’-vibben som Lynch elsker. Filmen føles ut som en rar feberdrøm, eller et febermareritt Lost Highway ble ikke en box-office suksess og den er ikke en av David Lynch sine mest populære filmer, men den er uansett en ufattelig sterk 90-talls thriller. Mørkere en natten selv og forvirrende på en deilig måte. Den kan til tider være frustrerende å se på, men det ville ikke vært David Lynch om ikke. Lost Highway er en ufattelig morsom film og nå som kveldene har blitt litt lengre passer den ekstra godt på skjermen. av Truls Hustad Wild at Heart (1990) I dag fredag 12. november 2021 meldes det fint vær i Trondheim, solen kommer frem og gradene bikker 5, med en mild vind fra sør. Det ser ut som vi kommer til å oppleve nydelig blå himmel med gylden solskinn hele veien! Wild At Heart er en klassisk roadside dramafilm, på et vis hvor jeg tror Lynch fant opp sjangeren selv. Filmen er basert på boken ved samme navn (Barry Gifford, 1990), og med denne som utgangspunkt lagde han en film hvor like mye av budsjettet ble brukt på produksjonen som promotering. Filmen ble utgitt i 1990 og fikk en heldig amerikansk «R-rating» for eksplisitt innhold, som vil si at alle med en verge over 18 kan se den, ‘as it should be!‘ I filmen møter vi det bråkmakeren Sailor (Nicolas Cage) og en supersexy Lula (Laura Dern). De to er et ungt og forelsket par, til Lulas mor Marietta sin store fortvilelse. Alt de vil ha er hverandre, som Marietta ikke tillater. De må derfor stikke av, og hiver seg i Sailors 1965 Ford Thunderbird og setter ut på et eventyr uten penger eller
Vekas straumetips – «Gutten som ble julenissen»
Desember er i gang og julen nærmer seg. Da må en julefilm til, for å holde oss til tradisjonen om å lage julestemning. På Netflix finner du den nye filmen Gutten Som Ble Julenissen. Filmen handler om den finske gutten Nikolas, noe du kanskje gjettet, som blir julenissen. Nikolas vil gi gaven om håp til verden, og julen blir oppfunnet. Det er en koselig alternativ versjon av julens opprinnelse. Gutten Som Ble Julenissen, er en veldig koselig film. Det er en veldig nostalgisk følelse over den for de som vokste opp på 2000-tallet. Filmen har på mange måter samme følelser fra Harry Potter serien og andre magiske eventyr filmer fra 2000-tallet. Musikken minner særlig om dette. For ikke å glemme at Maggie Smith og Jim Broadbent er med. Filmen klarte å fange følelser fra barndommen min og mikset det med julen. Det blir det god julestemning av. Det var en fin balanse med corny klisjeer, uten at det forstyrret for mye fra opplevelsen. Noe av dialogen føltes ikke som den satt helt riktig heller, noe med at timingen på av de vittige komentarene mellom karakterene ikke satt, som til tider var litt forstyrrende. Det den forsøker er å ta opp savnet av de som ikke lenger er med oss for julefeiringen, men det kommer ikke helt tydelig fram. Det føles litt som at det mangler noe mer forklaring eller fokus på dette. Jeg vil anbefale Gutten Som Ble Julenissen for de som vokste opp med de tidlige Harry Potter filmene og fantasi filmer som Narnia. Det er også en koselig film i seg selv for de som skulle få i gang julefølelsen. Filmen passer for hele familien og vil være en god film å se sammen i stua med litt jule-snaks. Filmen har også et norsk lydspor så alle kan forstå filmen. Jeg vil uansett anbefale filmen på originalspråket om det lar seg gjøres.
«Ghostbusters: Afterlife»- En død bestefar vil alltid ha spøkelser
Jason Reitman følger sin fars fotspor og har regi på det nyeste innslaget i ‘Ghostbusters’-serien. Resultatet er storslagent.
«House of Gucci» – Stilfull og mangelfull
Bare en måned etter hans siste utgivelse «The Last Duel», er Ridley Scott tilbake med enda en stjernespekket film. «House of Gucci» er en historie fortalt gjennom fantastiske skuespillerprestasjoner, men som dessverre fokuserer altfor lenge på visse deler av hendelsene.
«Natural Light» – Langsom, men med et gripende uttrykk
Det tok litt tid før jeg ble vitende om hvem denne filmen faktisk handlet om. Anslaget var en smule desorienterende og jeg var usikker på om jeg hadde snublet over en dokumentar. Etter hvert ble man riktignok introdusert til en korporal i den ungarske hæren, som går under navnet Semetka. Historien følger korporalen (Ferenc Szabo) sammen med en gruppe ungarske soldater, som i et kaldt sovjetisk landskap, forfølger partisangrupper som opererer innenfor de sovjetiske grensene. På sin ferd stopper soldatene innom en landsby, der vi gjennom Semetkas øyne, blir vitne til grusomhetene som en krig innebærer. Den brutale realiteten setter etikk og moral i sentrum, og Semetkas stilling til ulike hendelser blir filmens ankerpunkt. Mange vil oppleve Natural Light som svært langsom. De lange innstillingene gir seeren tid til å tenke på hva de skal ha til middag senere, uten at man nødvendigvis går glipp av noe. Selv likte jeg derimot pusterommene, da bildene som kinematograf Tamas Dobos presenterer er umenneskelig vakre. Et annet element som også gjør denne filmen treg, er dens episodiske oppbygning. Du må vente lenge mellom kjernescenene, og selv disse er ikke til å bli tatt pusten fra. Likevel, jeg tror ikke den ungarske regissøren er ute etter noe heroisk krigsspetakkel, men heller en realistisk fremstilling av perioden, med karakterer som føles genuine. Jeg finner filmen kanskje mest engasjerende i dens danning av en atmosfære, som virkelig trekker deg inn i historien. Det kalde og gjørmete miljøet, får en nesten til å fryse, samt ønske en dusj da man sitter der på kinoen. Skuespiller Ferenc Tzabos tolkning av karakteren Semetka, er nok et imponerende aspekt ved denne filmen. På tross av en minimal dialog, som skiller protagonisten fra den tradisjonelle hovedkarakteren, setter skuespilleren publikum godt inn i karakterens psyke. Dette kommer særlig til syne når det oppstår etiske dilemmaer, hvor prestasjon til Tzabos er on point. Opptreden til Tzabos markerer også overraskende nok hans skuespillerdebut. Vi blir i den sammenheng, også nødt til å snakke om regien fra Denes Nagy. I årets Berlin International Film Festival stakk regissøren av med Sølvbjørnen for beste regi. Prisen i seg selv er imponerende nok, men Natural Light er i likhet med Tzabos, regissør Nagys første spillefilm. Det skal riktignok sies at han besitter erfaring fra en rekke dokumentarfilmer, som i tillegg forklarer noe av hans tilnærming til en fiksjonsfilm. Likevel, Nagy viser en modenhet og kontroll i hans arbeid, og han er en filmskaper jeg ville holdt øynene åpne for når neste prosjekt dukker opp. Natural Light er en god debutfilm, men filmens modernistiske tendenser tror jeg vil skape blandede følelser hos publikum. Likevel, om man velger å få med seg denne filmen, vil kinoen være det beste alternativet å gjøre dette på. Totalbildene av et vakkert landskap og debutantene i spillefilmen, gjør seg fortjent det store lerretet. Natural Light: Regi av Denes Nagy. Med: Ferenc Tzabo, László Bajkó, Tamás Garbacz og Gyula Franczia. 2021, 1 time og 43 minutter. Premiere 26.11.21.
Vekas Straumetips – «The Harder They Fall»
Mindre kjente, men prominente figurer fra cowboy tiden i USA har fått sin egen film. «The Harder They Fall» skaper en stilig konflikt mellom de afroamerikanske bandene som fantes i pionertiden.