35. Tsjekkia – The Cremator
Juraj Herz oppnår å bore hol i hovudet til ein rollefigur for så og framstille korleis hjernen hans fungerar. Og for ein hjerne han innehar.
“King Richard” – Will Smith sitt nyeste forsøk på Oscar-statuetten
Underdogfilmer er trivelige, og King Richard innfrir når det gjelder det aspektet. Resten av filmen går innom litt kjente territorier.
«Coda» (2021) – En Gleedelig sammenligning
Tidlig i første akt, namedropper Coda dramakomedien Glee, så la oss snakke om Glee. Glee anses som en av de verste husmorspornoene, dagtv, voksne-later-som-om-de-er-tenåringer-og-synger-om-sex-med-andre-tenåringer-mens-de-er-omringet-av-cheerleadere-i-miniskjørt, bullshit drama seriene som du kan finne på skjermen. Likevel vil jeg gi Glee to gullstjerner. Én, serien får fram at musikk er gøy. To, serien har handikappet representasjon. Den representasjonen er ganske ofte dritt, men den er jo der da. Coda får også disse to gullstjernene. Selv om jeg ikke kjenner til mye av musikken som brukes, flyter intensjonen lett, så selv om jeg er en gammel skrue (ok, jeg er 28) henger jeg med. Og Coda har karakterer med handikap, og de er kritiske til plottet, men mer om de snart. Grunnen Coda vil sammenlignes med Glee, om jeg skal gjette, er ikke så vi ser hvor de er like, men for at vi skal se hvor Coda er bedre. Ruby (Emilia Jones) er en ganske typisk romcom fokuskarakter. Hun er jordnær og pen, men ikke så pen at nerder blir redde. Hennes venneflokk består av nøyaktig én, om vi ikke teller brødre, romantiske interesser og mentorfigurer, og hun drømmer om å forlate redet og bli en sanger. Den største tvisten på kjent formel her er hennes familie. Hennes døve mor, far og bror. De, som så tragisk er frastjålet gleden av musikk, forstår ikke Rubys drøm om scenen, og vil heller fengsle henne på familiebåten (hvor de er avhengige av en hørende person pga. HMS lover, og USA er et bullshit land å være handikappet i). Her kan vi gå tilbake til Glee. Sesong 4, episode 10, sesongens julespesial. I en liten mikroepisode får vi se hvordan Arties liv ville vært dersom han aldri landet i rullestolen. Vi får høre opp og ned om hvor kritisk det er spesifikt at *han* var i pine slik at andre personer lærte sympati. Sånn at Artie kunne stille som emosjonell hjelp for noen andre når de kom i en bilulykke. Hvordan uten han, ville det aldri vært en Glee klubb til å begynne med. Hele Arties karakter, skade, utvikling og handikap, kokt ned til et trappetrinn for de andre kormedlemmene å nå høyere fra. Og dette er avbildet som romantisk og ideelt. Rare Kristne ideer om selvoppofrelse dyttet på en karakter som hadde alle grunner til å bli noe mer. Coda er aldri så ille som «Hvis ikke du hadde blitt en krøpling, så hadde noen andre dødd», men det er ganske slitsomt å sitte gjennom enda en film hvor opplevelsen av å leve med noen med handikap er prioritert over opplevelsen til de handikappede selv. Filmen nagler jo mange aspekter hos de hanikappede: Vi utvikler en sans for humor, både som selvforsvar, men også fordi vi er jævla funny, vi foretrekker ofte hverandres selskap over de kapable, og vi er alle 100% fantastiske til å pule. Helt sant. Men dette blir overdøvd (heh) av filmens fokus. Ruby må forlate redet, og familien, til tross for alt, er hennes største hinder. Jeg er kanskje veldig negativ når jeg skriver dette. Jeg er for eksempel svak for farsfigurer på skjermen, og Coda har to fan-fucking-tastiske mannementorer for Ruby. Hennes biologiske far (Troy Kotsur) har filmens mest morsomme øyeblikk, og også den mest hjerteskjærende. Og korleder Bernando Villalobos (Eugenio Derbez) bringer litt etnisitet i denne veldig, veldig, unødvendig hvite filmen, når hvor han kaprer midpunktet i hver scene han er. Og musikken er jo god, og på ingen måte like overprodusert skvulp som du finner i Glee (jeg er halvveis gjennom sesong 5 nå, don’t @ me). Altså, filmen er god. Kanskje tilogmed fantastisk. Jeg er bare ganske lei av å bli avbildet som en byrde på alle venner og famile. Jeg har ikke lyst til at hver karakter jeg har noe til felles med er et anker for de som er raskere, sterkere, penere enn dem. Egoistisk av meg, kanskje, men hvis du ikke har lyst til å vurdere de handikappedes synspunkt, kan du drite i å lage film om oss. Coda: regissert av Sian Heder. Medvirkende – Emilia Jones, Marlee Matlin, og Troy Kotsur. Spilletid 1 t 51 min. Tillat for alle. Premiere 19.11.2021
“The Card Counter” – Schrader i sin komfortsone
The Card Counter handler like lite om å telle kort som Taxi Driver handler om å kjøre taxi. Schrader holder seg til samme tematikken som han er kjent med og denne historien er ingenting nytt.
«Night Teeth» – Halloween-cashgrab
«Night Teeth» virker ikke helt som den vet hva den ønsker å være, og finnes kun for å forsøke å fange tilskuere i årets halloween-sesong.
«Guled og Nasra» – Somalisk reisereklame gjennom arbeid og sykdom
Guled og Nasra er et transportmiddel til en kultur så langt vekke fra Norge som mulig. Men likevel sliter den i å levere en gripende historie.
Venom: Let There Be Carnage – Minimalt blodbad
Tom Hardy returnerer som Venom, men lik forrige film er denne et tonalt rot som ikke vet helt hva den vil.
34. Sveits – Charles mort ou vif
Videre på vår ferd gjennom verdens filmografien tar vi et lite stopp i Sentral-Europa. Fantastisk natur, alltid nøytrale, skremmende sein stemmerett for kvinner, men et flagg som er et stort pluss. Dere gjetta riktig! Vi skal til Sveits.
«My Hero Academia: World Heroes’ Mission» – engasjerende action fra start til slutt
Hvis du ser etter en fartsfylt animefilm med morsomme og engasjerende karakterer som i tillegg leverer på et emosjonelt nivå, trenger du ikke lete lengre enn til denne filmen. I My Hero Academia: World Heroes’ Mission møter vi Izuku Midoriya (Daiki Yamashita) og alle de andre klassekameratene hans fra U.A. High School. Når en ondsinnet organisasjon ved navn «Humarise» truer hele verdens befolkning av folk med særpreg (quirks) med å detonere bomber fulle av en livsfarlig gass, blir det opp til Midoriya og de fremste heltene i Japan å sette en stopper for planene deres. En desperat kamp mot klokken oppstår, og Midoriya, sammen med en annen gutt han møter på veien ved navn Rody Soul (Ryo Yoshizawa), må skyndte seg å desarmere gassbombene før det er for sent. Før jeg satt meg ned for å se denne filmen, hadde jeg allerede en forkjærlighet for Midoriya og vennene hans fra U.A. High School. Selv om jeg bare hadde sett frem til halvparten av sesong 2 av serien filmen er basert på, var det ikke vanskelig å sette seg inn i dens handling. Humoren i filmen var den samme som i serien, og jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndene da jeg så de interessante og morsomme designene til de forskjellige karakterene igjen. Kampscenene i My Hero Academia: World Heroes’ Mission var virkelig noe for seg selv. De var fartsfylte og visuelt vakre. Rett og slett imponerende å se på. I tillegg var musikken som akkompagnerte disse kampscenene, minneverdig og effektiv. Det var nesten så jeg nærmest fikk frysninger hver gang kjenningsmelodien fra serien begynte å spille. Særlig i filmens siste kampscene. Introduksjonen av den nye karakteren Rody Soul var også noe filmen behandlet meget bra. Utviklingen han gikk igjennom i løpet av filmens handling, var både emosjonell og engasjerende. I tillegg fungerte han og Midoriya veldig bra sammen som et team. En følte virkelig med dem når de strevde med å kjempe mot Humarise. Likevel var det noen småting ved filmen jeg reagerte litt på. Et av valgene en av hovedpersonene tar, virket litt merkelig for meg. Filmen hadde i tillegg en montasje jeg følte var en smule malplassert. Dette var likevel ikke noe som plaget meg så mye, og det ødela absolutt ikke min opplevelse av denne fabelaktige filmen. My Hero Academia: World Heroes’ Mission er virkelig en actionfylt og spennende film. Kampscenene er både vakre og engasjerende, og du føler virkelig for heltene fra start til slutt. Dette er absolutt en film som er verdt å se. My Hero Academia: World Heroes’ Mission: Regi av Kenji Nagasaki. Stemmeskuespillere: Daiki Yamashita, Ryo Yoshizawa, Nobuhiko Okamoto, Yûki Kaji. Spilletid: 1 time og 44 minutter. Land: Japan. Aldersgrense: 12 år.
«The Boy Behind The Door» – Enda en frustrerende katt og mus lek skrekkfilm
The Boy Behind The Door er en ny skrekk/thriller som klarer å fylle opp 88 min med de samme gamle klisjéene som utallige andre filmer som kom før den.