Bli medlem

Kategori: Spalter

33. Algerie – Kampen om Algerie

Algerie er et nord-afrikansk land som var en fransk koloni fra midten av 1800-tallet til frigjøringen i 1962. Under kolonitiden var Algerie utsatt for stadig flere innflyttere fra Europa, som skapte et stort skille i landet. For å oppnå selvstendighet gikk den muslimske befolkningen til krig. Dette ble kampen om Algerie som italienske Gillo Pontecorvo skulle filmatisere bare år etter. I Kasbahen i Alger møter vi Ali La Pointe (Brahim Hadjadj), en muslimsk mann med stadige innblandinger med loven. Etter et opphold i fengsel blir han kontakta via en gategutt med et oppdrag om å likvidere en fransk politimann. Ali La Pointe er ikke vond å be og går til verks, men pistolen han har fått utdelt er ikke lada og politimannen får leve videre. Oppdraget var en test fra frigjøringsbevegelsen FLN og Ali bestod. Dette er starten på den algerske kampen om selvstendighet, med Ali som en sentral brikke. Kampen om Algerie er en interessant film på mange måter. Det mange kanskje merker seg før de ser filmen er hvor nærliggende konflikten filmer ligger rent tidsmessig: bare fire år etter Algerie offisielt ble selvstendig fra Frankrike kom filmen ut. Kanskje på grunn av dette tok det kontroversielt nok fem år før filmen fikk sin premiere i Frankrike. Hele filmen har en dokumentarisk stil med scener som ser så realistiske ut at filmen kom med en advarsel i USA som presiserte at alt var iscenesatt. Det faktum at de aller fleste skuespillerne var ikke-profesjonelle – hvorav flere av dem deltok i krigshandlinger – bidrar videre til denne realismen. Det er tydelig at Pontecorvo tok inspirasjon fra 40- og 50-tallets neo-realisme med bilder som kan minne om verkene til Rosselini og De Sica. Med denne typen realisme og med et så aktuelt tema er det ikke rart at ble og forblir en stor film i historien. Med en framstilling så naturtro til de faktiske hendelsene er det vanskelig å se på filmen som underholdning på samme måte som man ser på en konvensjonell popkorn-film. Samtidig er det ikke helt en dokumentar heller, man kan til nød beskrive den som en pseudo-dokumentar eller semi-dokumentar. Dette betyr fortsatt ikke at det ikke ligger underholdningsverdi i Kampen om Algerie. Man sitter stadig lamslått av hvordan Pontecorvo har løst filmen på. Han lager en nøytral og skremmende virkelighetsnær framstilling av en særs omstridt konflikt som får en til å stille seg spørsmål om hvordan dette kunne vært mulig på 60-tallet. Kampen om Algerie er en fortreffelig historisk film og et eksempel på hvordan eldre filmer fortsatt kan inspirere og imponere. Kampen om Algier / La battaglia di Algeri – Regi av Gillo Pontecorvo. Med: Brahim Hadjadj, Jean Martin, Yacef Saadi. Land: Italia/Algerie. År: 1966. Spilletid: 2t 1min

«Alltid Nære Deg» – Gripende og nært

I filmen Alltid Nære Deg (org. tittel Nowhere Special), regissert av den italienske regissøren Uberto Pasolini, møter vi John (James Norton), en 35 år gammel vindusvasker som bor i Belfast, Nord-Irland. Han har en 3 år gammel sønn ved navn Michael (Daniel Lamont), og John gjør alt han kan for å gi sønnen sin en fin oppvekst. Det Michael imidlertid ikke vet, er at faren har blitt diagnostisert med en alvorlig sykdom og har kort tid igjen å leve, et faktum John absolutt ikke vil at sønnen skal få vite. Denne filmen tar for seg et veldig tungt, men viktig tema, og det er tydelig at filmskaperne ville gjøre denne filmen så realistisk og rå som mulig. Ved bruk av naturlig lyssetting, solid kinematografi, og virkelighetstro karakterer, blir vi dratt inn i den oppriktig vanskelige situasjonen John befinner seg i når han nå må finne en god fosterfamilie til sønnen sin før tiden renner ut. Den minimale bruken av musikk i filmen hjalp i tillegg med å bringe frem følelsen av at dette er realistiske mennesker som går igjennom en veldig tøff periode. Rollebesetningen til filmen er meget solid, men James Norton i rollen som John er helt klart filmens midtpunkt. Han gjør en fantastisk jobb i rollen som en far som bare vil sønnen alt vel og gjør det han kan for å gi Michael et godt liv, selv når han gradvis blir svakere og svakere. Filmen kunne likevel til tider føles litt treg. Dette var spesielt merkbart i noen av scenene der det ikke var veldig mye som skjedde. Det var også noen øyeblikk der Michael mumlet linjene sine, noe som av og til kunne virke litt distraherende, men dette hindret meg ikke i å bli engasjert i filmens handling. Alltid Nære Deg er en solid film som effektivt skildrer en fars rørende kamp for at sønnen skal få et godt liv. Dette er en film som det absolutt kan være verdt å se. «Alltid Nære Deg».Regissert av Uberto Pasolini. Spilletid: 1 time og 36 minutter. Skuespillere: James Norton, Daniel Lamont, Eileen O’Higgins, Siobhan McSweeney. Aldersgrense 6 år.

32. Hellas – Eternity and a Day

Theodoros Angelopoulos var aldri typen for verken melodrama eller hastverk, og han lar Eternity and a Day spille seg ut på en langsom, presis måte.

Vekas Straumetips – «Oslo»

Oslo er en HBO-originalt politisk drama, regissert av Bartlett Sher. Den baserer seg på sann historie om Oslo freds avtalene mellom Israel og Palestinas frigjørings Organisasjon. Etter 50 år med krig ser det ille ut i Israel/Palestina konflikten. Fortellingen vises gjennom det norske ekteparet som risikerte karriere og fengsel ved å tilrettelegge for freds samtaler mellom partene, da dette ikke går gjennom offisielle kanaler. Vi får se hvordan de må navigere de internasjonale reglene, konflikten mellom de to landene og hemmeligheten til møtene. Norge er stjerna i en film som er for verden. Filmen var flink til å fokusere på konflikten mellom de to landene. Nøytraliteten til konflikten ga den rom til å vise ønsket om å skape fred, framfor å vise hvilken side som er rett eller begått de ondeste krigs aktene. Dette fører til en god følelse av gjengivelse til hvordan situasjonen var, og skaper en autentisitet av filmens fremvisning av hendelsen. Dette er en bra egenskap da den er basert på en sann historie. Skuespillerne var gode til å vise fram hvordan karakterene stod i et politisk spill mellom hverandre. Et godt eksempel på dette er når Terje (spilt av Andrew Scott) skal overbevise Yossi Beilin (spilt av Itzik Cohen) til å ta del i Oslo freds diskusjonene. Skuespillet viser de små nyansene som vises når de sier ting med underliggende meninger. Særlig Itzik Cohen og Salim Dau (spiller Ahmed Qurei) sin opptreden i Oslo gjorde det politiske spillet overbevisende. Den visuelle kvaliteten mellom scenene kan være veldig varierende igjennom filmen også, der noen scener er nydelig oppstilt og andre kan virke manglede eller forstyrrende, som en gul tint når de er i Israel. Denne filmen er veldig spennende, da den klarer å få fram alt som står på spill og intensiteten i konflikten. Det føles heller ikke som en hedring til Norge eller selvtilfredsstillelse for nordmenn som hjelper til å beholde seriøsiteten. Om du er glad i politisk drama, historisk film eller en god drama-film vil jeg sterkt anbefale denne HBO-originalen. Oslo tar for seg temaer som krig og diskriminering, så om det kan være vanskelig vil jeg ikke anbefale denne filmen. Historien filmen er basert på er veldig viktig å lære om. Om du interesserer deg for verdenspolitikk, historie eller situasjonen i Midtøsten, er denne filmen en god kilde for å lære mer om det. Oslo kan kanskje være litt for voksen for unge å forstå, da den krever forkunnskap om Palestina konflikten. Oslo – Regi av Bartlett Sher. Manus av J.T. Rogers Med: Ruth Wilson og Andrew Scott. Land: USA. Spilletid: 1t 57m. Tilgjengeleg for strauming på HBO.

Regissør i Fokus: Werner Herzog

Herzog har hatt ei sær karriere. Frå ein ukjend, tysk dokumentarfilmskaper, Herzog kan i dag sjå tilbake på eit vidt og interessant filmbibliotek.

Den Magiske Månereisen – en magisk reise til månen

Den Magiske Månereisen er en film som forsøker å ta verdensrommet til nye høyder, men som heller lukker det litt. Den tyskproduserte barnefilmen (originaltittel; Petrchens Mondhfart) er basert på boken fra 1912 Little Peters Journey to the Moon av Gerdt von Bassewitz. Den er et av flere forsøk på å ta historien til TV-skjermen, som ga meg store forventninger ettersom sist gang var i 1990. I filmen møter vi Peter, en ung gutt som har en fascinasjon med verdensrommet, og lillesøsteren Anneli som har en stor og livlig fantasi. Vi møter også Mr. Summesen, en gammel marihøne på jakt etter de utvalgte barna som kan bryte en forbannelse. Når Mr. Summersen finner lille Anneli, reiser de til månen i et forsøk på å bryte forbannelsen, mens storebroren hennes Peter må komme etter for å hente tilbake søsteren sin. Dette fører til en reise gjennom verdensrommets mange mysterier, stjerner, Guder og fabelfigurer. Noe som ikke fungerer helt, er den litt sære animasjonsstilen som minner om den man ser på nåtidens Barne-TV, eller filmer som kom ut for 15 år siden. Dette er utenom tilbakeblikket som bruker en mer spennende 2D animasjon, som dramatiserer den utløsende hendelsen. Det er åpenbart at filmen skal vise barn over 6 år en magisk verden med feer og sommerfugler, men det må sies at animasjonen ikke strekker til for verden den vil vise. Det er også noe som skurrer med disse fabelfigurene. Regnmannen er en karikaturtegning av en fra midtøsten som går med turban, og av en eller annen grunn skal snakke gebrokkent. Annet enn det har vi Lynheksa, en farget kvinne som får rollen som irriterende kjæreste som skurken egentlig ikke bryr seg om. Representasjonen i filmen får tilbakeslag når det kun er tre karakterer som ikke er hvite, og når de egentlig ikke får noe særlig plass eller påvirkning i historien. Særlig må jeg kommentere en falsk og skjærende dubbing, som stjeler litt av personligheten til karakterene. Det er ikke nytt sjarmen til filmens karakterer kan forsvinne i dårlig oversatt manus, men her var også stemmene uinteressante og til tider plagsomme. Det å snakke veldig lyst og høyt, gjør det ikke til en barnestemme.   Det skal likevel sies at filmen gjør en svært god jobb med å fremstille flere av stedene fra boken. Nydelig arkitektur og utforming av blant annet Dronningens slott, gir mye til filmens univers. Resultatet blir likevel at det til tider føles ut som at noen har jobbet veldig hardt, mens andre har lagt inn en bakgrunnsfarge og tenkt at det gjør en overbevisende himmel. Kombinasjonen av disse to svarer til et litt dårlig gjennomført gruppearbeid. Den eldre generasjonen som ser denne filmen, kan forvente å få servert et par upassende innuendoer og kommentarer om irriterende kvinner. Dette skal da gjøre opp for 1 ½ times spedbarnsunderholdning. Filmen mangler underholdning for foreldrene som naturligvis skal være med. Historien kan til tider også ta for seg for mange konflikter og utfordringer på en gang, som gjør det litt vanskelig å følge helt med på hva som skjer, og hva målet egentlig er. Det er viktig å få frem at den helt klart gjør en interessant barnefilm, som den jo er. Den er sjeldent kjedelig og tar barna med på en ordentlig underholdende reise gjennom universet. Det er likevel noe i meg som ikke er helt fornøyd med hvordan filmen kom sammen. Filmen virker for meg som et halvhjertet forsøk på å filmatisere en godt likt barnebok, men som likevel kan gi en helhjertet opplevelse til barn som ser den. Kanskje aller best om du er Tysk! Den Magiske Månereisen / Peterchens Mondfahrt – Regi og manus: Ali Samadi Ahadi og Arne Nol. Land: Tyskland. År: 2021. Spilletid: 1 t. 21 min.