«Crazy Rich Asians» – Den romantiske komediens nye klær

Når Nick (Henry Golding) sin bestevenn fra barndommen skal gifte seg i Singapore, ber han med seg kjæresten sin, den unge økonomi-professoren Rachel (Constance Wu). Sjokket er stort når Rachel realiserer at Nick er sønn av en av de rikeste familiene i Asia. Det viser seg at i blant herskapshusene, diamantene og sportsbilene er det ikke bare drama og utroskap, men også åpenbare fordommer mot alle utenforstående.

Filmens visuelle stil er tidlig veldig lovende, med energisk klipping, en morsomt illustrert digital ryktespredning, samt noe fantastisk mat-porno. Dessverre legger filmen fra seg alt visuelt innovativt i døråpningen til andre akt (etter en kort reklamefilm for reisemålet Singapore). Herfra og ut er det ingen forsøk på å maskere den gjenkjennelige Prinsesse på prøve formelen, som selvfølgelig inkluderer den onde stemoren, den overdrevent homofile stylisten og den eksentriske bestevennen.

Constance Wu leverer en troverdig og veldig sjarmerende prestasjon, og bærer mye av filmen på sine skuldre. Hun får lite å spille på av Henry Golding, som er flat og komplett fri for personlighet og sjarm. Resten av rollelisten er verken fornærmende eller minneverdig, med noen sidekarakterer unntaksvis så gale og parodiske at det hele tipper nesten over til satire. Spesielt Ken Jeong drar det for langt og ender opp som lite annet enn slitsom.

Den elegante Gemma Chan skiller seg ut fra mengden, men får alt for lite å gjøre. Hennes sub-plot med sin mann rører ved spennende temaer som økonomiske kjønnsroller og håndtering av utroskap, og i de få scenene gjemmer det seg en hel dramafilm som nok hadde vært bedre enn Crazy Rich Asians.

Filmen prøver seg på pose og sekk i sitt portrett av den latterlige rikdommen. På den ene siden gjøres det narr av det kvalmt overdrevne, og med treffende komikk pekes det til mangelen på perspektiv. ”40 million for a wedding? Oh, that’s too much. We’re Methodist, 20 million is enough”. Dessverre klarer ikke regissøren annet enn å kose seg litt med overfloden også, og fremstiller rikmannslivet som en evig drømmelignende fest. Det gjør for flotte bilder og en fargerik kinematografi, men det samfunnskritiske faller litt fra hverandre.

Kinas økonomi de senere årene har vært en nesten ufattelig eventyrhistorie. Aldri før har så mange mennesker blitt løftet ut av fattigdom så fort, ei heller har en middelklasse vokst så stor som Kina sin. Hollywood har respondert med store klisjéfylte actionfilmer som The Great Wall, Skyscraper og senest The Meg, forferdelige greier alle som en. Så sett er Crazy Rich Asians et friskt pust. En film laget for både det amerikanske og kinesiske markedet som faktisk ikke er fornærmende dårlig. Kanskje det betyr et mer mangfoldig og kreativt utvalg filmer som Hollywood retter mot det asiatiske markedet, om så det bare representerer et lite skritt i riktig retning.

Crazy Rich Asians er en tidvis søt tidvis morsom film som bare halvveis greier å dekke over sin klisjéfylte grunnstruktur. Det er noen riktig så fornøyelige scener, men filmen skraper bare overflaten av genuine temaer og problemstillinger som hadde vært mye mer interessant å se utfolde seg. Resultatet blir en sjarmerende men i grunn forglemmelig romantisk komedie av kjent oppskrift.

Crazy Rich Asians – regissert av Jon M. Chu; med Constance Wu, Henry Golding, 
Michelle Yeoh, Gemma Chan, Lisa Lu og Awkwafina. Spilletid 2t. Land: USA. 
Premiere: 14.12.18 Aldersgrense: N/A (sannsynligvis tillatt for alle)