En historie fra Deep Sogn

Søsken til evig tid – Regi: Frode Fimland – FIM Film / Relation04 Media – 1 t. 15 min.

M&O-5

Langt inne i Sogn bor søskenparet Magnar og Oddny Kleiva, isolert fra storbyen på en bondegård som de har bodd og jobbet på hele sitt liv. Begge er i syttiåra, har en ganske krokete rygg og snakker på en bred sogndialekt som minner mer om islandsk enn om norsk. Vi følger søskenparet gjennom et helt år, gjennom fire årstider. I denne filmen ser vi hvordan de arbeider på gården og hvordan de er i stand til å leve et slik gammeldags liv.

Søsken til evig tid er en fantastisk dokumentar som skildrer en levemåte som nesten totalt er utdødd. Dialekten de snakker er nesten helt uforståelig, og det var veldig bra at det var undertekster, eller hadde jeg ikke skjønt bæret av hva de sa. Det er som om de ikke ha blitt påvirket av bokmålet i det hele tatt, slik resten av landet er blitt. Søskenparet eier heller ikke fjernsynsapparat, og nøyer seg helst med radio. De lever ikke i den samme materialistiske verdenen vi lever i, men av og til må de ned til bygda for varer de trenger og ikke noe mer.

En film som kan minne om denne er den mongolske dokumentaren Historien om den gråtende kamel,  den måten at vi følger en familie som lever et enkelt nomadeliv i ørkenen, som trenger visse småting som klær og batterier. En annen ting disse to filmene har til felles er måten dyrene blir fremstilt på. Magnar og Oddny har samme kontakten med dyrene, i måten de gjeter dem rundt på og hvordan de koser med dem, selv om de vet at de kommer til å slakte dem, noe de syns er trist, men som bare en del av naturen, som de selv sier.

Kinematografien er absolutt slående vakker, med fine landskapsbilder fra Sogn. Jeg liker også spesielt godt hvordan dyrene ser inn i kameraet med sine stikkende blikk som om de har den sjette sans som kan se døde mennesker, mens i virkeligheten er det publikum. Det er nokså bemerkelsesverdig med den krokete ryggen både Magnar og Oddny har, de ser nærmest ut som rene karikaturer av gamle folk. Men filmen gir oss ingen svar på hvorfor de har fått en slik en rygg, og vi får heller ikke noe svar på hvorfor de har valgt slik en livstil, eller hvorfor de aldri giftet seg eller fikk barn med andre folk. Spørsmål som de fleste av oss vil ha svar på. Allikevel er jo ikke dette en biografisk film, men en historie om det simple og harde bondeliv, og da er vel historiske elementer lite relevant. Men den ryggen er fremdeles noe man blir fascinert av, og at de er stand til å jobbe tross den.

Filmen er uansett en bra skildring av et bondeliv helt utenom det vanlige og dets forhold til den moderne verden, med to spesielle karakterer som man uansett blir glad i på grunn av deres simpelhet, som man finner i alle besteforeldre.    

Jens A. Takle

21 år gammel, fra Sandnes og går 2. året på filmvitenskap. Er en svært ivrig filmentusiast som har sett det meste av det som er å se. Har som mål her i livet å se alle filmene som står oppført i boka "1001 filmer du må se før du dør", og er allerede et godt stykke på vei.