Den store skjønnheten – Regi: Paolo Sorrentino – Indigo Film – 2 t. 22 min.
Jep Gambardella (Toni Servillo) er en populær forfatter, men har ikke skrevet en bok på over førti år. Han har for det meste brukt sin tid som en simpel tabloidjournalist som tilbringer nettene sine rundt omkring i Romas eksklusive nattklubber, hvor alle sosieteter kommer for å glemme alle sine problemer og distansere seg selv fra andre viktige ting her i livet, som personlige drømmer og familie. Etter sin 65-årsdag går det plutselig opp for Jep hva slags hult og meningsløst liv han har levd i Roma, og det faktum at ingen og ingenting faktisk har forandret seg og aldri kommer til å gjøre det. Jep jakter på noe meningsfylt i det som til å begynne med er meningsløst.
Man kan med en gang trekke paralleller til Federico Fellinis filmer fra sekstitallet som La Dolce Vita (1960) og 8 ½ (1963). I disse filmene følger vi også en desorientert kunstner (begge spilt av Marcello Mastroianni) som lar seg distrahere av det søte liv i Roma, og som ender opp i et meningsløst svart hull av fortapelsens goder. En mann som samtidig prøver å ransake sin egen fortid, bare for å oppdage at den også en tom. Et tomrom som ikke kan fylles med religion eller sex. Man kan også trekke den konklusjonen at ingenting har forandret seg siden sekstitallet, i hvert fall ikke på et medmenneskelig plan. Folkene er like falske i dag som de var den gangen, eller kanskje enda verre.
Filmen er absolutt kritisk til Romas overklasse og dens luksus og materalisme. Det blir blant annet demonstrert i scenen hvor rike folk sitter i kø med kølapp for en €1000 botoxsprøyte. Til og med en nonne er blant kundene. Eller når en ung jente blir tvunget inn i yrket som en ekspresjonistmaler, ved å hive maling og velte seg på et lerret sint og frustrert. En av tilskuerne utbryter at man ikke bør synes synd på henne siden hun tjener millioner. Her får man en viss Citizen Kane-følelse.
Den store skjønnheten er filmet i høy oppløsning, som en høybudsjett Dior-reklamefilm, med den samme majestetiske kinematografien som får fram det kommersielle og den overdådige materialismen på en perfekt måte. Vi er også vitne til noen fantastisk eksepsjonelle skuespillerprestasjoner. Toni Servillo i rollen som Jep Gambardella, en mann tross sin alder klarer å sjarmere kvinner i alle aldre. Han kan være den myke mannen om han vil, eller legge ens stolthet i grus ved hjelp av et velformulert språk. Han er blant toppene i Romas sosietet. Som han selv har sagt, han ønsker å vær en så stor del av det at han har innflytelsen til å rive den ned om han vil.
Den store skjønnheten er en vakker, poetisk og satirisk film som virkelig får fram alle aspektene rundt Romas overklasse og dens nattlivsmiljø, på lik linje med Fellinis selvbiografiske filmer fra sekstitallet. Den eneste forskjellen er at denne filmen finner sted i nåtiden, og det er technomusikk som blir spilt. Filmen inneholder også en god del tung symbolisme som passer til filmens overklassetone. Det blir som en litt mektig sjokoladekake, som er ganske god, men litt for mye av og til. En fantastisk film, med dype karakterskildringer som virkelig setter prikker over ien i denne filmen her.
